Innlegg ved lansering av strategien for klima, sult og sårbarhet

Kjære alle tilhørere!

Som utviklingsministeren så tydelig beskrev, rammer klimaendringene folk og samfunn over hele verden hyppigere og med stadig større styrke enn før. Klimatilpasning blir en livsnødvendighet for stadig flere mennesker.

World Economic Forum[1] har rangert manglende tilpasning til klimaendringer som den største risikoen samfunn står overfor. Alle land må bygge mer robuste samfunn for å ta vare på egen befolkning.

Global oppvarming har bragt oss inn i et globalt skjebnefellesskap som er sterkere enn noen gang. Vi kan bare bekjempe klimaendringene gjennom omfattende internasjonalt samarbeid. Alle land må ta sitt ansvar for å bidra. Og alle som kan, må bidra til at andre land kan ta sitt ansvar.

Gjennomføring av Parisavtalen er ikke et idealistisk ønske, men en sentral utenrikspolitisk interesse for Norge. Vår egen trygghet er avhengig av at vi når avtalens mål og tilpasser oss klimaendringene for ikke å sette matproduksjonen i fare. Derfor er det også viktig at FNs sikkerhetsråd drøfter spørsmål om klima og sikkerhet. Som medlem av Rådet arbeider Norge for at det vil skje oftere.

Klimarelaterte katastrofer som flom og ekstremvær utraderer avlinger, produksjon, verdikjeder og markeder. Nå livsgrunnlaget trues, driver det folk til å flytte. Klimarelaterte naturkatastrofer førte til at nesten 24 millioner mennesker ble fordrevet internt i eget land i 2019.

Da regjeringen annonserte strategien for norsk humanitær politikk, lovet vi at vi også ville utforme en egen strategi for innsats innen forebygging og klimatilpasning. Det er mange grunner til det. La meg fremheve noen:

1. For det første er det sammenheng mellom behovet for humanitær innsats og forebygging av klimarelaterte katastrofer. Når vi kan investere i motstandskraft som reduserer skadevirkningen av katastrofer, reduserer vi også nød og lidelse blant dem som er mest utsatt.
2. For det andre vet vi at forebygging og beredskap koster. Men det koster mindre enn humanitær innsats etter at en katastrofe har skjedd.
3. For det tredje Norge har til felles med andre land en klar utenrikspolitisk og innenrikspolitisk interesse av å bidra til å styrke de mest sårbare landenes klimarobusthet. Dette kan forebygge konflikt og ustabilitet med negative ringvirkninger for velferd, økonomi, fred og sikkerhet. Ustabilitet i Sahel-regionen kan også ha betydelige negative konsekvenser for Europa. Klimaendringene forsterker og kompliserer en rekke av utfordringene verden må håndtere. Det gir økt risiko for konflikter om knappe naturressurser som vann, mat og arealer. Verdens land har en felles interesse av at flest mulig samfunn lykkes med klimatilpasning.
4. For det fjerde ser vi at vold og konflikter fører til at rundt ti millioner årlig blir fordrevet i eget land. I tillegg driver det mennesker til ufrivillig migrasjon på tvers av landegrenser. Derfor er det spesielt viktig å fremme klimatilpasning i sårbare regioner. Konflikt og klimaendringer bidrar sammen til å øke sårbarheten til de som er rammet.

Som medlem av FNs sikkerhetsråd arbeider vi for økt forståelse av sammenhengen mellom fred og matsikkerhet, og mellom klima og konflikt. Målet vårt er  å styrke den internasjonale innsatsen på området.

Strategien vi lanserer konsentrerer seg om forebygging av klimarelaterte katastrofer. Men forebygging og styrket beredskap mot klimarelaterte katastrofer kan også gi større robusthet på områder som ikke er direkte knyttet til klimaendringer, inkludert mot pandemier, jordskjelv og tsunamier.

Som utviklingsminsteren har understreket er tilpasning og forebygging avgjørende for å oppfylle målene i Parisavtalen og for å nå sentrale bærekraftsmål som bekjempelse av fattigdom og sult. Liv blir spart, og presset på humanitære budsjetter reduseres ved å prioritere forebygging og tilpasning. Og det er nødvendig. Når vi ser de store humanitære behovene i Jemen, Syria, Kongo – så har verdenssamfunnet alt å vinne på å være i forkant.

Takk.

[1] WEF Global Risk Report 2020