Utdanning for utvikling

Kjære alle,

Takk for at dere inviterte meg hit til dette nordiske Unesco-møtet. Jeg er invitert for å gi en presentasjon av den norske regjeringens satsing på utdanning i utenriks- og utviklingspolitikken. Tidspunktet kunne knapt vært bedre.

Det er bare en drøy måned til Stortinget skal begynne å behandle stortingsmeldingen «Utdanning for utvikling» som vi lanserte tidligere i sommer. Vi har etablert et utdanningsteam i Utenriksdepartement som allerede er godt i gang med å følge opp. Nettopp i disse dager er det særlig viktig for oss å hente innsikt og innspill fra gode fagmiljøer- og for den saks skyld fra gode naboland.  

Jeg tenkte å si noen ord innledningsvis om det helt overordnete: Hvorfor vi satser på utdanning for utvikling. Så vil jeg gå over på noen av områdene vi ønsker å prioritere særlig høyt. Underveis og avslutningsvis vil jeg også komme inn på hvordan-, hvor og i samarbeid med hvem vi tenker å gjennomføre satsingen. Her er jo Unesco og nettverkene rundt en av de viktige knaggene. Jeg ser fram til å høre hva dere mener om Unescos rolle på utdanningsområdet og hvordan vi best kan trekke på denne.

Hvorfor utdanning som en hovedsatsing i utenriks- og utviklingspolitikken? For det første legger vi til grunn at det å lykkes i arbeidet for at flest mulig mennesker i verden skal få en god utdanning er avgjørende for å bekjempe fattigdom og oppnå bærekraftig utvikling. Vi arbeider for et ambisiøst, målbart og gjennomførbart sett med universelle bærekraftsmål, der utdanning får en sentral plass. Det vi sammen har fått gjennomslag for under «Education for All» bør reflekteres også i målene som skal forme den globale utviklingsagendaen de neste 15 årene.

Til grunn for utdanningssatsingen legger vi også at kunnskap på så mange vis er bærebjelken i både individets og samfunnets utvikling. Utdanning bygger demokrati og er en grunnleggende menneskerettighet. Som Malala Yosafzai skriver i sin bok: «Education is neither Eastern nor Western, it’s human».

Samtidig er utdanning å regne som et globalt fellesgode; nødvendig både for å oppnå næringsutvikling, sysselsetting og bærekraftig vekst i landene hver for seg, og også for å løse mange av utfordringene vi står overfor i en verden som veves stadig tettere sammen. Flere av utviklingsmålene vi har satt oss- og kommer til å sette oss i FN-sammenheng vil kreve et globalt løft på utdanningsområdet.

Tre hovedmålsettinger

De tre hovedmålsettingene for den norske utdanningsinnsatsen - slik de er formulert i stortingsmeldingen - er å bidra til: At alle barn får samme mulighet til å begynne på - og fullføre skolen; at alle barn og unge lærer grunnleggende ferdigheter og rustes for livet; og at flest mulig får ferdigheter som sikrer en overgang til arbeidslivet og bedrer forutsetningene for økonomisk vekst og bærekraftig utvikling.

Mange land har investert mye i utdanning siden FNs tusenårsmål ble vedtatt for snart halvannet tiår siden. Og mye er oppnådd. Likevel: Ennå står 58 millioner barn uten tilbud om grunnskole, og ennå er det et mønster at enkelte grupper holdes utenfor skolen og fratas retten til å læreTilgang til grunnskoleutdanning blir det viktigste målet for den norske satsingen. Men i økende grad må vi også se på kvalitet og helhet. Vi må bidra til god, relevant og inkluderende læring. Faktum er at flere hundre millioner barn verken kan lese eller skrive selv om de har fullført grunnskolen. Og faktum er at urovekkende mange unge med god utdanning verden over i realiteten har utdannet seg til ledighet.

Etter vår mening er det et paradoks at den globale utviklingsbistanden til utdanning har sunket de siste årene. For Norges del utgjorde utdanning 13,3 prosent av det bistandsbudsjettet i 2005. I fjor var andelen nede på 7,2. Denne regjeringen har som ambisjon i løpet av stortingsperioden å komme tilbake på 2005-nivå. Det vil si omtrent en dobling. I budsjettet for 2014 økte vi med 14 prosent, nærmere bestemt opp til drøyt 1,8 milliarder kroner.

La meg likevel understreke at pengene i seg selv ikke er nok og heller ikke er det viktigste. Utdanningsfeltet er sammensatt og komplekst. Selv med betydelige økninger vil bistandsmidlene forbli små målt mot investeringene som trengs og systemene som må bygges. Dere som kjenner komplekset og vet hva som er lagt ned av ressurser på utdanning i de nordiske landene; dere vil vite at det er begrenset hva som oppnås i et utviklingsland fordi en giver forplikter seg til å bidra med mer penger.

Med utdanningssatsingen vil Norge i første rekke søke å være en pådriver og ta globalt lederskap på enkelte områder. Vi vil bygge allianser med mottakerland, med andre giverland, med multilaterale organisasjoner, med fagmiljøer, privat sektor og det sivile samfunn. Vi skal tenke strategisk og forsøke å mobilisere til økt innsats der behovene er størst og mulighetene er store for å oppnå resultater.

I stortingsmeldingen har vi identifisert et knippe slike innsatsområder:

Et svært viktig mål er å nå de ti prosentene av verdens barn som ennå ikke har tilgang til grunnskoleutdanning. Marginaliserte barn er målgruppe nummer én når vi skal forsøke å nå målene om lik rett til grunnutdanning. De unge jentene; minoritetene; barn med funksjonsnedsettelser – alle dem som av ulike grunner og på ulike måter blir ekskludert og fratatt retten til utdanning.

Viktigst å nå unge jenter

For den økonomiske og sosiale utviklingen er det aller viktigst å nå de unge jentene. I aldersgruppen 15-24 er det fortsatt sånn i utviklingslandene at en fjerdedel av alle kvinner ikke har fullført barneskolen. Dermed mangler de grunnleggende ferdigheter som kreves for å få en jobb. Og dette er i utviklingslandene sett under ett: I noen land og regioner er jo likestillingstallene enda mye verre.

Det er viktig å følge utdanningsløpet her. For, som vi vet; problemet er ofte at jentene faller fra etter hvert. Målet bør være at minst 90 jenter per 100 gutter fullfører ungdomsskolen og videregående opplæring. Her har utviklingen omtrent stått stille siden årtusenskiftet, noe som åpenbart uheldig når vi vet hvilken effekt utdanning til kvinner har på andre samfunnsområder som helse, ernæring og likestilling. Eksempelvis blir det langt færre barneekteskap og færre tenåringsgraviditeter hvis jentene gis mulighet til å fullføre utdanningsløpet fram til universitetsnivå.

Vi vil også prioritere voksne, og da særlig kvinner, som har falt utenfor. Blant annet vil vi arbeide for at den internasjonale utdanningsinnsatsen innrettes sterkere på tiltak for bekjempelse av analfabetisme. Blant de naturlige samarbeidspartnerne her kan være «Unescos Institute for Lifelong Learning».

I stortingsmeldingen har vi lovet vi å iverksette hastetiltak for å nå barna som har falt utenfor. Hensikten er å bidra sånn at vi i alle fall kommer nærmest mulig måloppnåelse for FNs tusenårsmål 2 og 3 om rett til grunnskoleutdanning og lik rett til utdanning for jenter. Mens antallet barn i verden som ikke går på grunnskole ble redusert fra 108 til 58 millioner i løpet av noen ganske få år på 2000-tallet, så gjenstår altså gruppene det kanskje er aller vanskeligst å nå. Halvparten bor i land og områder som er rammet av krise og konflikt.

Humanitære bistand står sentralt i dette. Norge er allerede i ferd med å trappe opp den humanitære utdanningsbistanden, og vi vil gjøre utdanning til en integrert del av all humanitær innsats. Globalt skal vi arbeide for at fire prosent av den humanitære bistanden øremerkes utdanning. Vi vil søke å være i front når det gjelder metode og innovasjon på dette området. Det er spesielt viktig å nå barn som er drevet på flukt, og på andre måter rammet av naturkatastrofer, krig, konflikt og forfølgelse. Målet er å nå én million flyktningbarn som ikke går på skole. Flere FN-organisasjoner og sivilsamfunnsorganisasjoner vil være sentrale partnere her.

Vil sikre trygge skoler i Nigeria 

Videre har vi et særskilt fokus på beskyttelse av skoler. Blant annet er Norge aktivt involvert i nettverket «Coalition to Protect Education from Attack», der vi nå er pådriver for å få på plass internasjonale retningslinjer for beskyttelse av skoler og universiteter fra militært bruk i væpnede konflikter. Vi håper at disse retningslinjene – Lucens Guidelines, som de heter -  skal bidra til å unngå at skoler blir militære mål. Der det er mulig vil vi også gå mer konkret til verks. Eksempelvis inngikk vi nylig en avtale med Unicef for å sikre trygge skoler i den nordøstlige delen av Nigeria som har blitt særlig hardt rammet av angrepene fra Boko Haram.  

Tilbake til dette med kvalitet og helhet. Med FNs bærekraftsmål kommer det forhåpentligvis et målsett på utdanningsområdet som er langt mer omfattende enn det som til nå har vært vedtatt på høyeste nivå. Norge vil bidra til å løfte fram en slik bredere global utdanningsagenda. Her vil det være nødvendig for Utenriksdepartementet å samarbeide tett med  Kunnskapsdepartementet, vårt utviklingsdirektorat – Norad,  Unesco-komiteen og andre solide fagmiljøer. Stortingsmeldingen er da også et produkt av et slikt bredt samarbeid. Utenriksdepartement har ansvaret for gjennomføringen av satsingen på utdanning for utvikling, men dette er i høy grad et felles løft fra norsk side.  

Vi er på søk etter tiltakene som gir gode, varige resultater. Og behovene i mange land er som dere vet mildt sagt omfattende. Anslagene som viser at det trengs 5,2 millioner lærere sier mye. Ressursene mangler og kvaliteten på undervisningen er ofte dårlig. Resultatet er at om lag hvert tredje barn på fjerdeklassenivå verken kan lese eller skrive. Dette må det åpenbart gjøres noe med hvis det skal være håp om å levere på rekken av andre utviklingsmål.

Vi er nå i ferd med å identifisere en gruppe pilotland der Norge skal satse bredt på utdanningssamarbeid og bidra til myndighetenes egen innsats. Malawi blir et av disse. Ikke minst ønsker vi å bidra til økt kvalitet på undervisningen, og derunder rekruttering og opplæring av lærere. Vi vil også gå i bresjen for å anvende ny teknologi og digitale verktøy i arbeidet med kvalitetsheving.

Vurderer samarbeid med Verdensbanken

Det er mye rundt utdanningssatsingen jeg ikke rekker å si noe om i dag. Blant annet har innovasjon og IKT en viktig plass i stortingsmeldingen. Det samme gjelder høyere utdanning og yrkesfaglig opplæring, der vi blant annet vil trekke på privat sektor og understøtte etablerte initiativer med partene i arbeidslivet. Heller ikke har jeg fått snakket om resultatbasert finansiering. Her vurderer vi et samarbeid med Verdensbanken som blant annet vil bygge på erfaringene fra helseområdet og også satsingen på klima og regnskogbevaring som jeg selv har vært med å bygge opp. Håpet er at resultatbasert finansiering også innen utdanning kan bli en modell som genererer resultater på en større skala.

La meg bare avslutningsvis få si noen få ord om Unesco og multilaterale partnerskap på utdanningsområdet. I Stortingsmeldingen skriver vi at vi skal bidra til å utvikle internasjonale partnerskap og allianser med nok politisk og finansiell kraft til å oppnå resultater som monner. Unesco er utvilsomt sentralt plassert her. Initiativet «Global Education First» er et eksempel. «Education for All» bevegelsen er et annet.  Jeg deltok på den siste konferansen i Oman, der Dankert Vedeler fra Kunnskapsdepartement, som leder av styringskomiteen, spilte en helt sentral rolle i arbeidet med å utvikle nye, globale utdanningsmål.  

Som FN-organisasjonen med et spesifikt mandat for utdanning blir Unesco en viktig partner. Organisasjonen vil være blant dem vi ser til når vi ønsker å løfte fram jenters utdanning, utdanning for barn og ungdom med nedsatt funksjonsevne og barn og unge i krisesituasjoner. Unesco vil også være der når vi skal styrke satsingen på livslang læring og alfabetisering og vektlegge kvalitet i utdanning i form av blant annet teknologi, kapasitetsbygging og statistikkinnhenting. Statistikk kunnskapsbasert monitorering basert på klare baselines blir avgjørende viktig for å måle resultater og fremgang i forhold til målene vi har satt oss. 

Unescos fortrinn og tilleggsverdi er primært er på det normative området. Vi vil bidra til å styrke Unesco normative posisjon Samtidig skal vi være en krevende venn, som det heter. Vi vil se styrket resultatrapportering, bedret samarbeid med andre FN-organisasjoner og effektivisering gjennom konsentrasjon av arbeidet til områder der organisasjonen har sine største fortrinn.

Takk for oppmerksomheten.