Feil om kommuner og Tisa

I Klassekampen 4. juni skriver Helene Bank om enkelte kommuner som erklærer seg «Tisa-frie», og som krever at Norge trekker seg fra forhandlingene om en internasjonal avtale om handel med tjenester (Tisa). Bank hevder at kommunene gjør dette fordi Tisa vil begrense det kommunale selvstyret og lokale og regionale myndigheters mulighet til å reversere en markedsåpning. Disse påstandene er feil.

Regjeringen har brukt mye tid i den offentlige debatten de siste to-tre årene på å gjøre det klart at Tisa ikke vil berøre det kommunale selvstyret. En kommune som i fremtiden vil ta tilbake en sektor som har vært konkurranseutsatt gjennom tidligere kommunale vedtak, står fritt til å omgjøre dette vedtaket.

Debatten om Tisa preges dessverre av flere andre misforståelser. Jeg vil derfor gjøre følgende klart;

• Tisa inneholder ingen krav om privatisering og deregulering. I Tisa forutsettes det at hvert land har egne nasjonale reguleringer. Det vi forplikter oss til innenfor enkelte sektorer er å likebehandle nasjonale og internasjonale tilbydere. Det vil si at reguleringer skal gjelde likt for utenlandske og norske aktører i markedet.
• Det er fortsatt politiske vedtak, ikke Tisa, som skal styre hvordan det offentlige organiserer sin virksomhet, hvilke tjenester det offentlige anskaffer fra private og om offentlig virksomhet skal privatiseres. Regjeringen vil ikke forhandle bort norske folkevalgtes rett og plikt til å regulere helse, miljø og sikkerhet, forbrukerbeskyttelse og arbeidstakerrettigheter på ikke-diskriminerende vis.
• Norge har ikke forpliktet seg til å åpne offentlig tjenester som sykehustjenester, grunnutdanning, sosiale tjenester for utenlandske tilbydere. I disse sektorene vil det politiske handlingsrommet opprettholdes.

Tisa er en handelsavtale og handler om likebehandling på markedsplassen, ikke om hvordan norske kommuner organiserer tjenestetilbudet.

Både denne og tidligere regjeringer mener – og har ment – at handelsavtaler er et gode for norske arbeidsplasser og norsk næringsliv. Stortingets behandling av regjeringens stortingsmelding nr. 29 om globalisering og handel viste at det er bred oppslutning om regjeringens politikk.

Internasjonal handel er avgjørende for velferden vi nordmenn nyter godt av i dag. I den vanskelige omstillingen norsk næringsliv er inne i trenger vi bedre markedsadgang for norske produkter og tjenester, ikke mindre. Handelsavtaler som sikrer like vilkår er svært viktige i denne omstillingsprosessen. Derfor har norske regjeringer inngått en rekke handelsavtaler fra Gatt i 1947 via blant annet Efta i 1960 og EØS, Gats, opprettelsen av WTO og en rekke avtaler med enkeltland på 90-tallet.

En avtale om tjenester – Tisa – med gode og tydelige rammebetingelser for handel med tjenester, vil bidra til verdiskaping og arbeidsplasser for Norge.