Alt var ikke bedre før innen bistand

Det er bred enighet i Stortinget om at vi skal holde fast på énprosentmålet. Det er ingen motsetning mellom det og resultater i norsk bistandssamarbeid. Tvert imot: Prosenten gjør at rammene er kjent – og innenfor disse rammene har Stortinget nedfelt overordnede mål for virksomheten. De følger vi.

I de siste tre årene har det vært arbeidet systematisk med å konsentrere innsatsen i norsk bistand, både på tema og geografi. En stor andel går til fattige partnerland. Norsk satsing i land i sårbare situasjoner inkludert humanitær hjelp, har aldri vært større.

Bruk av norske penger er i dag underlagt strengere kriterier for å redusere fattigdom enn noen gang. Ved at Norge har besluttet at FNs bærekraftsmål skal legge grunnvollen for vårt internasjonale utviklingssamarbeid (ref Meld. St. 24), er fokuset på å utrydde fattigdom skjerpet ytterligere.

Våre primære kanaler er nasjonale partnere, regionale og multilaterale organisasjoner. Det er samarbeid mellom givere og partnerland i sør som gir resultater. FNs 2030-agenda for bærekraftig utvikling understreker nettopp at det er strategiske partnerskap, der landene selv sitter i førersetet, som gjelder.

Det er riktig at bistanden har økt veldig de siste 20 årene. Det er likevel feil å koble vekst til at det ikke gjøres resultatvurderinger av norsk bistand. Det er også feil å påstå at en stor andel av Norads budsjett går gjennom programmet Olje for utvikling (Ofu). De samlede kostnadene ved Ofu i 2016 var 210 millioner kroner. Av disse gikk under 90 millioner gjennom Norad. Det vil si, under to prosent av Norads budsjett.

Norad er ikke som det var før. Det foregår en omlegging av norsk utviklingssamarbeid som også påvirker Norad. Tematiske områder som helse, utdanning, miljø, er i løpet av det siste året flyttet dit. Det effektiviserer saksbehandling og sikrer faglig god oppfølging. Det foreligger ikke planer om å gjenskape et Norad som de to artikkelforfatterne kjenner og åpenbart ønsker seg tilbake.