Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

På vei mot en ny tid

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Nærings- og fiskeridepartementet

Innlegg av næringsminister Torbjørn Røe Isaksen på Industri Futurum, Radisson Blu Plaza hotel, Oslo

                                                                                      *sjekkes mot fremføring

 

Kjære alle sammen,

Vi er på vei inn i et nytt tiår.

Vi er på vei inn i en ny tid.

En ny tid for norsk industri og for samfunnet vi lever i. 

Flere piler peker nå Norges vei.

Mulighetene er mange for de som evner å gripe dem.

Men det er også grunn til bekymring.

*

Da jeg var liten, og vi kjørte bil forbi Herøya på mørke kvelder, tenkte jeg at det var slik fremtiden så ut.

De store grå byggene. De høye pipene.

Som scener fra en science fiction-film.

Teknologi fra en avansert sivilisasjon, som hadde landet hos oss.

Det sluttet jeg å tenke raskt.

Gjennom oppveksten fikk jeg høre, ikke hjemmefra, men mange andre steder, at norsk industri ville dø ut.

*

Mange har spådd at norsk industri ville dø ut.

Norsk industri, som mange steder var byen eller bygdas stolthet, hadde en periode et rykte som umoderne og skitten.

Den tåler ikke et høyt norsk kostnadsnivå, ble det hevdet.

Anbefalingen fra mange synsere og fremtidsforskere var at vi måtte omstille oss fra "simpel" og subsidiert råvareutvinning til kunnskapsbasert tjenesteyting.

Spørsmålet var egentlig bare om nedbyggingen ville skje raskt og brutalt.

Eller sakte og smertefullt.

*

Ser vi på trenden, ser vi at det var feil den gang, og det er feil i dag.

Investeringsnivået har nådd nye høyder, og har ikke vært like høyt siden før finanskrisen.

Omtalen av norsk industri er også endret.

Det er flere og flere som tror på fremtiden ved å produsere i Norge.

Det er flere og flere som tror at de store samfunnsutfordringene vi står overfor bare kan løses ved å bruke den næringsbasen og industribasen vi har i Norge.

Vi har begynt å snakke om Norge som en fortsatt ledende industri- og teknologinasjon.

Vi trenger industriell fornyelse.

Men det er ikke fordi vi har vært dårlige på omstilling. Snarere tvert imot.

*

Dere avgjør hvor vi skal.

Det er ikke opp til oss politikere.

Men jeg vet norsk industri må være enda grønnere, fortsatt lønnsom og enda mer bærekraftig.

Tegnene i tida er tydelige.  

 

For det første:

Alle utslipp som kan reduseres til null må reduseres til null. 

Ressurser må brukes med omhu, og gjenbrukes.

Vi må oppnå reell bærekraft.

Det krever kontroll og oversikt over alle ledd i verdikjeden.

Vi har med industrien i førersetet gått fra en litt gammeldags, men viktig innfallsvinkel til forurensning, hvor vi tenkte punktutslipp, hvor mye vi slipper ut i fjorden og i lufta, til at norsk industri nå i flere år har gått foran og tenkt hele verdikjeder – inkludert avfallsprodukter fra egen virksomhet.  

Det er ikke nok i fremtiden at merkevaren er grønn.

Produktet må også være grønt.

Det krever at man har kontroll på verdikjeden.

Det er krevende, men det er mulig.

*

Klimautslippene påvirker også våre naturressurser og konkurransefortrinn – ikke minst påvirker det havet.

Vi har en komplett maritim klynge i Norge, med noen av verdens ledende industrivirksomheter innenfor en rekke felt.

De som tror at de kan frikople norsk olje og gass fra den maritime klyngen, og fortsette og utvikle alle de positive tingene ved den maritime klyngen samtidig som de ved politiske vedtak skal stenge ned olje- og gassindustrien, tar feil.

De to tingene lar seg ikke kombinere samtidig.

Det er også dårlig klimapolitikk.    

**

Jeg tror at de som ikke produserer grønt vil komme til å slite med rekruttering og finansiering.

Kundene etterspør stadig oftere lavutslippsprodukter.

Denne utviklingen tror jeg vil øke framover. 

Neste fase av utslippskutt i norsk industri krever mer omfattende endringer.

De fleste lavt-hengende frukter er spist opp.

Samtidig er det et par ting vi må ha med oss i bakhodet:

Vi må tenke globalt.

Det betyr ikke at Norge ikke skal ta det moralske ansvaret, og i denne sammenhengen er det riktig å bruke ordet moralsk, for å kutte også her hjemme.

Det betyr at vårt store bidrag internasjonalt, ved siden av å være et eksempel, er teknologi.

Det hjelper ikke om vi har en politikk som jager norsk industri ut til mer forurensende land.

Da blir det høyere utslipp globalt. Ikke lavere utslipp.

Derfor er arbeidet opp mot EU når de skal revidere sin CO2-kompensasjonsordning, viktig.

Det er viktig at vi beholder den.

Dessuten: Vi starter ikke på null.

Norsk kraftforedlende industri har siden 1990 redusert sine klimagassutslipp med 40 prosent.

Samtidig har verdiskapingen økt.

*

Det som er mest imponerende med norsk industri, i motsetning til en del andre næringer, er at dere ikke sier at: "Nå har vi gjort vår jobb. Ferdig".

Tvert imot.

Dere sier: "Vi har gjort mye – men vi må gjøre enda mer."

Prosess 21-gruppa, som er i godt gang med å se på hvordan industrien skal ta det neste store steget, er et godt eksempel.

Samtidig forsker norsk industri mer enn noen gang tidligere.

Det finnes utallige eksempler på hva man kan få til med en målrettet satsing på fou – som understøttes av statlige midler.

 

Folk er villige til å betale for grønne varer og sporbarhet i fremtiden.

Folk vil vite hvor kua kommer fra og hvilket fór fisken har spist.

For de som produserer mat er dette veldig åpenbart.

Jeg tror at vi i stadig større grad kommer til å se at folk er interessert i hvor bildelene kommer fra.  

De er allerede interessert i hvor grønn bilen er alt i alt.

Men de kommer også til å bli interessert i hvor plastikken kommer fra,

og aluminiumet. Kanskje også oljen og gassen.

Det er en interessant diskusjon for norsk industri, som tradisjonelt har vært veldig oppstrømsfokusert, business to business, at man kanskje får nye krav og forventninger knyttet til sluttbruker, kunden, på en annen måte enn tidligere.

For verdens grønneste industri ligger det her store muligheter.

**

For det andre:

Stadig flere oljerelaterte virksomheter og ansatte må være innstilt på å skaffe inntekter i andre markeder.

Vi skal fortsatt ha en sterk olje- og gassbransje i Norge.

Men om vi ser 10 år frem i tid, og selv om vi gjør flere leteområder tilgjengelige, så trenger vi flere bein å står på.

Vi må bruke den kompetansebasen vi har bygd opp gjennom olje og gass og den maritime klyngen, til å bevege oss over på nye forretningsområder.

Et dilemma er hvordan kompetanseoverføring til nye områder skal sikres uten at kompetansen og selskapene forsvinner på veien.

Det er krevende.

Men jeg kan garantere at hvis man tar gale politiske valg, vil omstillingen bli mer mislykket og brutal, enn den kommer til å bli om man tar riktige politiske valg.

Og i sum blir det dårligere for norsk økonomi, og for vår mulighet til å bidra internasjonalt til  klimakampen.

*

For det tredje:

Våre forestillinger om hva vi kan produsere i Norge er endret som følge av digitalisering og ny teknologi.

Samtidig ser vi at lønnskostnadene i flere asiatiske land har økt.

Teknologi gjør lønnskostnader mindre relevante.

Det er bra for norsk industri akkurat nå.

Teknologi frigjør kapasitet og gir rom for nye arbeidsoppgaver.

Dette vet dere.

Dette er vårt pre.

Samtidig er det ikke gitt at det er en utvikling som fortsetter.

På samme måte som vi har investert i automatisering og digitalisering, vil også våre konkurrenter gjøre det.

Med andre ord må vi hele tiden ligge foran.

*  

Topplederforum for digitalisering i industrien har nettopp har fått undersøkt en interessant hypotese:

Er den norske måten å jobbe på et konkurransefortrinn når industri verden over skal digitaliseres?

Det korte svaret er ja!

Den norske samfunnsmodellen, slik den er i næringslivet og i norsk industri, med kort vei fra produksjon til design, og kort vei mellom sjef og ansatte, er et konkurransefortrinn.

Norske industriarbeidere har stor frihet til å leke og utforske og teste ut ny teknologi.

Bedriftene stimulerer de ansattes nysgjerrighet ved å tilby teknologi som VR-briller, smartklokker, app'er, 3D-printer og avanserte roboter.

Erfaring høstes skrittvis, og nærmest "snik-skaleres" utover i virksomheten.

Usikkerheten i å investere i teknologi reduseres.

Og de ansatte får kompetansepåfyll underveis ved å være med.

Jeg vet at SINTEF vil si mer om denne studien senere i dag.

Følg med!

Lær av de beste.

**

Og for det fjerde:

Vi lever i en urolig verden.

På kort sikt kan enkelthendelser i verden gi oss høyere oljepris.

Men den store trusselen for Norge som eksportnasjon, er manglende markedsadgang.

Vi lever i stor grad av det vi selger på verdensmarkedet.

Vi har lenge hatt lav kronekurs.

På kort sikt er dette bra for store deler av industrien.

Noe av det viktigste vi politikere gjør hvert eneste år er å ikke blåse opp budsjettene slik at kronekursen løper løpsk.

Samtidig kan lav kronekurs speile at omverdenen ser på Norge som sårbart for ulike typer intensjonal uro.

Det er kanskje ikke så rart.

Få land i verden har hatt større gevinst av globaliseringen enn oss.

I en slik situasjon er det viktig at vi ikke gir slipp på de ankerfestene vi har.

Et av de ankerfestene er det internasjonale rammeverket rundt handel gjennom WTO.

Et annet ankerfeste er EØS-avtalen.

Det har i lang tid gått en diskusjon om hva som ville skje om Norge forsøkte å reforhandle EØS-avtalen.

Vi har sett en teoretisk studiesirkel-diskusjon rundt det.

Nå vet vi hva som vil skje.

Se til Storbritannia.

Den eneste forskjellen på Norge og Storbritannia er at vi er en mye mindre økonomi.

Vi er like integrert i det indre markedet som Storbritannia.

Den eneste forskjellen er at vi i en forhandlingssituasjon med EU er en langt mindre økonomi, og vil slite enda mer med å få en avtale på plass.

Hvem er det som er mest avhengige av EØS-avtalen?

Det er de fylkene som har størst andel av sin eksport til EØS-området:

Nordland, Troms, Finnmark, Innlandet, Agder, Vestfold og Telemark og Vestlandet.

Det er Håg på Røros, Bentler på Raufoss, Hydro i Årdal og Nordlaks i Hadsel.

Hvis man unner dem usikkerheten som kommer ved å gamble med EØS-avtalen, usikkerheten med norske arbeidsplasser over hele landet, da skal man lage usikkerhet rundt vår viktigste handelsavtale.  

**

Det er et uforløst industrielt potensial i Norge.

Vi har et godt utgangspunkt.

Men vi er ikke ferdige med samfunnsbyggingen. Vi var ikke ferdige med det i 1965.

Vi fortsetter å bygge samfunnet.

Våre konkurransefortrinn er naturresursene, måten vi jobber på og kompetansen vår, og de passer som hånd i hanske til en høyteknologisk, lavkarbon-økonomi.

Det grønne skiftet er Made for Norway.

Vi kan både gjøre det som er riktig, og samtidig gjøre det lønnsomt.

**

Hva kan staten bidra med?

Vi har en full verktøykasse.

Det betyr ikke at den er for full. Vi kan godt ha flere verktøy der.

Men vi må vurdere hvilke verktøy vi trenger.

Vi må se med kritisk blikk på hvordan staten skal bidra.

Du kan ikke fikse en pc bare med en hammer.

Tro meg, jeg har prøvd. Det fungerer ikke. Verktøyene våre må oppdateres.

Staten har en viktig rolle.

Jeg har allerede nevnt det vi ikke skal gjøre: Politisk vedtak for å skru av olje og gass, og gamble med EØS-avtalen.

*

Kompetanse er et område som er avgjørende.

Vi må fortsette arbeidet for å få flere solide og gode fagarbeidere.

Vi må fortsette arbeidet med å gi fagarbeidere, hvis de ønsker, påfyll med fagskole- eller ingeniørutdanning.

Vi må fortsette arbeidet for en kompetansereform som gjør at ingen går ut på dato i norsk arbeidsliv, men at man sammen med næringslivet og arbeidslivet klarer å finne gode modeller for å gi kontinuerlig kompetansepåfyll.

Lærlingtallene sto lenge på stedet hvil, eller gikk nedover, på samme måte som søknader til yrkesfag.

Nå har det gått oppover flere år på rad.

I fjor var det første gang på lenge at flere søkte seg til yrkesfag enn studieforberedende, og det er bra.    

 

Skal industrien hevde seg i en knallhard internasjonal konkurranse er det også helt avgjørende at dere har tilgang til, og samarbeid med, kompetanse- kunnskaps- og forskningsmiljøer.

Ikke bare distriktsmestre eller norgesmestre - men miljøer i verdensklasse. 

Et godt eksempel er samarbeidet og samspillet mellom NTNU på Sunnmøre og den maritime klyngen på Sunnmøre.

Den type samspill mellom utdanning og industri finner man over hele landet.   

*

Det koster for industrien å gå foran.

Staten skal derfor bidra til at innovasjon, nye idéer og samspill blir enklere.

Katapultsentrene er et eksempel på dét, hvor vi bygger opp miljøer for de store og for de små.

Veien mot nullutslipp er usikker, og kan også være kostbar.

Staten skal bidra til å senke risikoen, hindre karbonlekkasje, spre grønn teknologi – men også ta løft som industrien ikke kan gjøre alene.

Hvis du spør meg er det ikke noe tvil om at et prosjekt for CO2-håndtering og -lagring er både et grønt prosjekt, og et viktig industriprosjekt for Norge.

2020 blir et viktig år for norsk CO2-håndtering!

*

Det siste jeg har lyst til å nevne, er virkemiddelapparatet.

I dag får 18 aktører tildelinger fra 14 departementer, og vi har opp mot 180 virkemidler.

For dere som er aller størst, er det kanskje ikke så farlig om det er så mange.

Dere har egne folk som kjenner dette.

Hvis du er en liten produksjonsbedrift i Porsgrunn, og vil ut i den store verden, er 180 verktøy litt vanskelig å forholde seg til.

Men det er også et spørsmål om virkemidlene våre er godt nok koordinert.

Klarer vi å fange opp store og mer komplisere prosjekter, for eksempel i norsk industri?

Derfor har vi startet et arbeid med en gjennomgang av hele virkemiddelapparatet.  

Det har aldri vært gjort før.

Målet er både å forenkle, gjøre det lettere å finne frem for de små- og mellomstore bedriftene, og gi virkemiddelapparatet større kraft til å kunne bidra til å løse store samfunnsutfordringer. 

Norsk Industri har gitt en grundig høringsuttalelse.

Det er verdifullt!

**

For å lande:

Mye ligger til rette for norsk industri.

Det er den gode nyheten.

Den dårlige nyheten er at omstillingens tid, som dere lenge har levd med, må fortsette.

Det offentlige skal bidra.

Men vi skal ikke ha retur til en gammeldags industripolitikk som ikke fungerte.

Vi trenger en fremoverlent industri i Norge som tar på seg å bygge samfunnet videre.

Norsk industri har løst verdensutfordringer i 100 år.

Det skal dere fortsette med inn i det neste tiåret, og inn i en ny tid.

Tusen takk.

***

 

Til toppen