Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Vesentlighetskriteriet i introduksjonsloven § 21 annet ledd bokstav b

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Arbeids- og inkluderingsdepartementet

Lovtolkninger og spørsmål til introduksjonsloven


VOX

v/fagsjef Helga Arnesen

Postboks 6139 Etterstad

 

0602 OSLO

Deres ref

Vår ref

Dato

 

200600726-/HEG

12.09.2006

       


Svar på spørsmål om vesentlighetskriteriet i introduksjonsloven § 21 annet ledd bokstav b

Vi viser til deres e-post av 7. september 2006 med spørsmål i forbindelse med VOX´ arbeid med vedtaksmaler og individuell plan. Spørsmålet omhandler hva som etter introduksjonsloven skal være å anse som en vesentlig endring av individuell plan.

Introduksjonsloven fastsetter at deltakere i introduksjonsprogrammet og deltakere i opplæring i norsk og samfunnskunnskap skal ha en individuell plan, dette framgår av bestemmelsene i §§ 6 og 19 første ledd i introduksjonsloven. For deltaker skal planen blant annet sikre at det er hans eller hennes forutsetninger og mål som ligger til grunn for det kvalifiseringsløpet som skal gjennomføres. Planen skal utarbeides på bakgrunn av en kartlegging av den enkeltes behov og muligheter, samt utformes i samråd med vedkommende. Planen skal tas opp til ny vurdering jevnlig.

Introduksjonsloven fastsetter også hvilke avgjørelser som skal anses som et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, og følgelig et vedtak som kan påklages, dette framgår av introduksjonsloven § 21 annet ledd, jf. § 22. Revidering av den individuelle planen, jf. §§ 6 fjerde ledd og 19 første ledd, vil i utgangspunktet ikke være et enkeltvedtak, og kan følgelig ikke påklages. Men dersom justeringen fører til en vesentlig endring av planens innhold, skal avgjørelsen fattes i form av et enkeltvedtak, og dette kan påklages. Klageorganet, det vil si fylkesmannen, kan prøve alle sider av vedtaket, men når det gjelder prøvingen av det frie skjønnet, kan fylkesmannen likevel bare endre vedtaket når skjønnet er åpenbart urimelig, jf. introduksjonsloven § 22 annet ledd.

I praksis vil dette innebære at det er den enkelte kommune som må utøve skjønnet i loven når det gjelder vurderingen av hvilke endringer av den individuelle planen som er av en slik karakter at de må betegnes som vesentlige. Dersom kommunen vurderer at endringen er vesentlig skal avgjørelsen være å anse som et enkeltvedtak, og i denne avgjørelsen skal det opplyses for deltaker at avgjørelsen kan påklages.

Som dere påpeker i deres spørsmål, framgår det av rundskrivet til introduksjonsloven at hva som skal anses som en vesentlig endring av den enkeltes individuelle plan, må avgjøres etter en konkret vurdering i de enkelte tilfellene. Hvor omfattende endringen er og hvilken betydning den vil få i praksis for den enkelte, vil være relevante momenter i denne vurderingen. Når utøvelsen av skjønnet er lagt til den enkelte kommunen, betyr det at det er kommunen som gjennom sin praksis må vurdere hvor den vil legge listen for dette vesentlighetskriteriet. Den konkrete vurderingen vil måtte bero på hvor omfattende endringen er for den enkelte, hvilken betydning endringen vil få for innholdet i vedkommendes introduksjonsprogrammet/opplæring, målsetting i den individuelle planen og deltakers mål på lang sikt når det gjelder livet i Norge. Når skjønnsutøvelsen er lagt til kommunene, er det ikke mulig for departementet å gi et klart svar på om for eksempel skifte av læringsspor alltid, eller i de fleste tilfellene, vil være en vesentlig endring eller ikke. I en ressursperm eller veileder til kommunene kan heller ikke VOX´ forståelse av vesentlighetskriteriet legges til grunn som en regel ved kommunenes skjønnsutøvelse.

Sentralt for kommunen er det likevel at de ved utøvelsen av sitt skjønn behandler like tilfeller likt. Etter hvert som det vil komme klagesaker på dette området vil kriterier som er benyttet i fylkesmennenes vurdering kunne gi kommunen en pekepinn på om deres vurdering er i tråd med praksis eller ikke.

Etter hva vi kan forstå omhandler deres andre spørsmål om i hvilken grad kommunen kan delegere sin myndighet til å fatte enkeltvedtak etter introduksjonsloven til andre, for eksempel private opplæringsinstitusjoner. Spørsmålet er tidligere besvart i brev til IMDi 2. juni 2006, kopi av svaret er vedlagt. Fra dette svaret siteres følgende:

Spørsmålet gjelder adgangen til å delegere vedtakskompetanse til private tilbydere som kommunen har etablert et samarbeide med. Departementet har vært i kontakt med Justisdepartementets Lovavdeling om dette spørsmålet. Delegasjon av vedtakskompetanse avhenger av en tolkning av den lov som gir vedkommende organ sin myndighet. Hovedregelen er at det ikke er adgang til å delegere slik myndighet uten at loven gir holdepunkter for det. Introduksjonsloven § 18 sier klart at det er en plikt for kommunen å sørge for opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Kommunen kan benytte godkjente studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner eller andre private tilbydere i hele eller deler av gjennomføringen av slik opplæring, men uansett hvilken løsning kommunen velger for å oppfylle sin plikt til å tilby opplæring, vil det være kommunen som har ansvaret for at opplæringen tilfredsstiller lovens krav, følger læreplanen og har god kvalitet. På denne bakgrunn vurderer departementet at direktoratets svar om at delegasjon av vedtakskompetanse til private er utelukket slik loven er nå, er riktig svar på dette spørsmålet.”

Med hilsen

Ahmad Ghanizadeh e.f.
underdirektør

Hege Hov Eggen
rådgiver

1 vedlegg