Likestilling og det gode liv på Sørlandet

 
Takk for introduksjonen, og for invitasjonen om å komme hit til sørlandet i dag!

Ikke minst takk for anledningen. For at dere har laget denne rapporten, og på denne måten setter søkelys på en viktig og utfordrende problemstilling.

Et robust og bærekraftig nærings- og arbeidsliv er helt avgjørende for å videreføre velferdsstaten slik vi kjenner den i dag. Norges formuer er ikke først og fremst olje, slik det er fort å tro. Våre viktigste verdier finnes ikke på havets bunn i Nordsjøen, Barentshavet eller Skagerrak, for den saks skyld. Den viktigste formuen vi har er folk. Det er folks hender og hoder, og arbeidet vi utfører som er det desidert viktigste. Derfor er også politikk retta mot folk minst like viktig som politikk retta mot energi når vi skal snakke om hva som er viktig økonomisk for Norge.

Det er folks arbeidsinnsats som har vært, og som fortsatt vil være grunnlaget for verdiskapingen og det framtidige velferdssamfunnet. Derfor må vi hele tiden sikre at flest mulig kvinner og menn er i arbeid. Og da trenger vi mer likestilling mellom kjønnene. Vi trenger en politikk som gjør at kvinner deltar i arbeidslivet på lik linje med menn. Og skal vi klare det, må vi ha et arbeidsliv som er likestilt og familievennlig.

Vi skal gjøre det fordi vi mener det er riktig, fordi det er riktig å ha en politikk for hele befolkninga, ikke bare halve, og fordi det lønner seg.

EU-rapporten ”Gender Equality, Economic Growth and Emplyment” fra 2009 viser dette. Her har man beregnet at EU-landene i snitt har et vekstpotensial på 27 % i brutto nasjonalprodukt dersom landene oppnår full kjønnslikestilling i arbeidsmarkedet.

I følge EU er likestilling en produktivitetsfaktor. Og kjønnslikestilling er en investering. Vi må bruke den kunnskapen og kompetansen kvinner har. Vi mener det er klokt for kvinnene, for den enkelte arbeidsgiver og for samfunnet å bruke denne kapitalen. Og for næringslivet må det jo være langt mer interessant å rekruttere arbeidskraft fra hele talent- og kunnskapspoolen, ikke bare halvparten. Selvsagt også på Sørlandet.

Norge har flere ganger blitt kåret til ”verdens mest likestilte land å bo i”. Utenlandske politikere og medier ser til kvoteringen av kvinner i ASA-styrer, barnehagereformen, fedrekvoten og den gode foreldrepermisjonen som inspirerende eksempler for egne land. Bakgrunnen for den store oppmerksomheten er enkel: Det er en tydelig, positiv sammenheng mellom kvinners yrkesdeltakelse og utviklingen i lands vekst og velstand.

Situasjonen vi har i her i Norge har ikke kommet av seg selv.  Kvinners rettigheter har blitt kjempa frem gjennom modige politiske vedtak og mye hardt arbeid fra mange aktører. De siste 100, ja for ikke å si bare de siste 30 årene, har det skjedd radikale endringer, for eksempel disse:
• Allmenn stemmerett for kvinner ble innført i 1913. Vi ser nå frem til feiringen av 100-årsjubileet, planleggingen er godt i gang.
• Lov om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978
• Likestillingsloven trådte i kraft i 1979
• Gro H. Brundtland ble første kvinne i statsministerstolen i 1981
• Fedrekvoten ble innført i 1993 med fire uker til far
• Lov om kjønnsbalanse i ASA-styrene trådte i kraft 1. januar 2006

På grunn av dette og mye mer sier mange at ja, selvsagt har vi da likestilling i Norge! Likevel: På tross av disse kåringene, de juridiske og sosiale merkesteinene har vi fortsatt likestillingsutfordringer. Noen av disse er tydeligst på Sørlandet - som er blitt dokumentert gjennom denne dagen.

Sørlendinger er mer tilbøyelige enn andre nordmenn til å mene at kvinner bør ha hovedansvaret for å ta seg av hus og barn. I 2009 mottok snaut 29 % av alle foreldrene til barna i aktuell alder kontantstøtte i stedet for barnehageplass. I Vest-Agder var andelen noe over 43 %, i Aust-Agder litt under 40.

Seniorrådgiver Åsta Einstabland ved Senter for likestilling her på Universitetet i Agder sier at manglende likestilling kan også avleses på uførestatistikkene:
Seks av ti uføretrygdede på Agder er kvinner. Mange av dem har lite utdanning og liten tilknytning til arbeidslivet. Hjem og familie er viktigere for mange kvinner enn å delta i arbeidsliv og samfunnsliv.
Einstabland mener at definisjonen på den gode mor på Agder er en som ikke er i full jobb. Det gode liv på Sørlandet knyttes ofte til at mor er den som tar hovedansvaret for hjemmet. Den tradisjonelle oppfatningen om at det er mannen som skal være hovedforsørger, er også svært framtredende. Vi finner vi en betydelig større andel likestillingskonservative menn her enn i landet for øvrig. Det tradisjonelle mønsteret, der kvinner prioriterer barn og hjem, kan bidra til at også unge jenter legger lite vekt på utdanning og arbeid. 

Funn fra Agder viser at det er særlig store inntektsforskjeller mellom kvinner og menn og store forskjeller i deltidsarbeid som bidrar til lav skår på SSBs likestillingsindeks, samt ujevn kjønnsbalanse i næringsstrukturen.

Mye er bra på likestillingsfronten i Norge, men vi har fortsatt langt igjen: 
• Norge har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i verden. Kvinner og menn jobber i ulike sektorer.
• Kvinner har lavere timelønn for arbeid av lik verdi – i snitt om lag 85 % av menns
• 80 % av alle som jobber deltid er kvinner.
• To av tre ledere er menn.
• Kvinner eier færre aksjer og mindre kapital enn menn.
• Bare 20 % av alle professorer er kvinner

Det er en klar sammenheng mellom kjønnsdelingen i yrkesvalg og lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Kvinner velger i større grad enn menn arbeidssted og yrke etter hvor lett eller vanskelig hun tror det er å kombinere arbeid og familie. Nå bør det bli enklere å velge, i og med at vi i dag har full barnehagedekning.

Målet om likelønn har ikke én løsning. En likelønnspolitikk må favne bredt. Likelønnskommisjonen, leda av Anne Enger, la for et par år siden la fram flere forslag som offentlige myndigheter kan gjøre noe med. I høst vil statsråd Lysbakken legge fram en stortingsmelding om likelønn hvor Regjeringen drøfter oppfølging av noen av kommisjonens forslag.

I meldingen vil Regjeringen diskutere hvordan et mer familievennlig arbeidsliv og en god balanse mellom familie og arbeid for både mor og far er et bidrag til likelønn og dermed økt produktivitet og verdiskaping i hele samfunnet. Bare 2-3 prosent av fedrene tok ut permisjon på begynnelsen av 1990-tallet. Så, i 1993, ble fedrekvoten innført, og fedres permisjonsuttak økte radikalt. I dag bruker de aller fleste fedre med rettigheter muligheten til å være hjemme med barnet. Lengden på fedrenes uttak av permisjon har også økt i takt med utvidelsene av fedrekvoten.

Våre naboland Sverige og Island har samme erfaring: Fedre tar ut mer permisjon, men få, om lag 25 prosent, tar ut mer enn fedrekvoten. Derfor har regjeringen varslet at den vil øke kvoten til 14 uker i inneværende stortingsperiode, og den samlede permisjonstiden til 48 uker.

Da fedrekvoten ble innført, ble det sagt at en slik kvotering går ikke an. Næringslivet vil falle sammen! Det ble påstått at dette var å frata folk friheten til selv å bestemme. Jeg mener det er motsatt. Fedrekvoten er med på å sikre far en reell rett til å ta omsorg for eget barn, og en rettmessig minsteandel av et ettertraktet velferdsgode.

Fedrekvote har vist seg å være et viktig steg mot likestilt foreldreskap, og til å øke kvinners reelle muligheter i arbeidslivet. I Danmark tok man bort fedrekvoten i 2001. Bare 25 prosent av fedrene tar ut pappaperm der. I Norge er tallet 60. I Sverige nesten alle fedrene. I de landene som har øremerket pappaperm, tar flere fedre ut permisjon.

Lønnsforskjellene øker mellom kjønnene med årene. Jo eldre vi blir, jo større er forskjellene. Er du mann og tenker inntekt og karriere, lønner det seg å få mange barn. For kvinner lønner det seg å la være. Inntektene til menn stiger med antallet barn, for kvinner synker den. Derfor er det så utrolig viktig å få mennene hjem til barna og damene ut i arbeidslivet. Målet må være at arbeidstakere vet at det å ansette en småbarnsforelder betyr noe omsorgsfravær, uansett om man er pappa eller mamma.

Mange kvinner ser på deltidsarbeid som en rett og et gode. De ønsker ikke full jobb. Men alt for mange kvinner arbeider også ufrivillig deltid. Fafo la i august i år fram en rapport om arbeidstid og arbeidstidsønsker blant deltidsansatte: Nesten 42 prosent av kvinnene jobber deltid, mot snaut 13 prosent av de mannlige lønnstakere. I underkant av 20 prosent av alle deltidsansatte ønsker lengre arbeidstid. Andelen deltidsansatte som ønsker lengre ukentlig arbeidstid, er høyest i kvinnedominerte yrker uten krav til høyere utdanning.

Norge blant de landene i Europa med høyest deltidsandel, tross flere års innsats for å få bukt med den ufrivillige deltiden. Norske kvinner har imidlertid gradvis økt sin arbeidstid de siste ti årene, og både heltid og lang deltid er blitt mer vanlig. Kvinner med kortere utdanning arbeider oftere deltid enn de med lang utdannelse. Det er derimot ikke tilfelle blant menn. Og veldig mange av de deltidsansatte som ønsker lengre arbeidstid, oppgir at de ikke har fått tilbud om heltid.

Det er et mål å sikre at alle som ønsker det, får et tilbud om fulle stillinger. Mange arbeidstakere, spesielt kvinner i kommunal sektor, sliter med små stillingsbrøker.  Det er ikke lett å planlegge livet med små barn og partner dersom man aldri vet når man skal jobbe, og stillingsbrøken er lav. Det er derfor viktig å sikre flere mulighet til å jobbe heltid, slik at de ikke måtte sitte ved telefonen å vente.

Regjeringen ved BLD og KRD har i en prøveperiode fra 2008 til 2010 gitt prosjektmidler til tre regionale sentre for likestilling og mangfold. Målet med prosjektet har vært å styrke det regionale likestillingsarbeidet, særlig mellom kjønnene. Sentrene har siden 2009 også fått en sentral rolle i arbeidet med å gjøre kommuner og fylkeskommuner oppmerksomme på deres ansvar når det gjelder plikten til å arbeide aktivt og målrettet for å fremme likestilling, det lovpålagte i forhold til kjønn, etnisitet og nedsatt funksjonsevne.

Sentrene er en ressurs og viktig medspiller for kommunene i arbeidet for å fremme kjønnslikestilling. Det er bred enighet blant de regionale aktørene om at det er nødvendig med en regional pådriver for likestilling og mangfold.

Departementet har i flere år finansiert tre regionale prosjekter for likestilling. Prosjektene i fem kommuner i Nord-Gudbrandsdalen og Herøy kommune er avsluttet. Prosjektet her i Agder får fortsatt støtte. En konferanse i fjor i Kristiansand oppsummerte erfaringene så langt fra disse prosjektene.

En annen viktig utfordring er å bryte ned de kjønnsstereotype utdannings- og yrkesvalgene. Rekruttere flere jenter til mannsdominerte sektorer, og menn til de kvinnedominerte.

Derfor er det blant annet viktig å bedre kvaliteten på rådgivingsarbeidet i ungdomsskolen og videregående skole, blant annet ved å knytte den mer opp mot partene og bedriftene i næringslivet og det offentlige. Gutter må inspireres til å velge omsorgs-, lærer- og førskolelæreryrker.

Lysbakken var for en stund siden på El- og IT-forbundets kvinnekonferanse. Forbundet har som mål å rekruttere flere jenter inn i tradisjonelle mannsyrker. Der møtte han en dame som gikk siste året i ungdomsskolen her i Kristiansand i 1994. Hun som var flink i matematikk og naturfag troppet opp hos skolerådgiveren for å undersøke hvordan hun kunne bli snekker. Den mannlige rådgiveren frarådet valget, for han mente at hun ”helt sikkert ville bli mer kvinnelig etter hvert”. I stedet rådet han henne til å begynne på helse- og sosialfag. Så da ble det to år med helse- og sosialfag, før hun sluttet tvert. Men drømmen om en yrkesfaglig og praktisk karriere forsvant ikke, og nå er hun en godt fornøyd elektriker.

Denne historien viser behovet for den lokale, gode satsingen ”Fritt valg - 10 årssatsingen for likestilling på Sørlandet”. Målet er at flere ungdommer, gutter som jenter, skal ta modige, kjønnsuavhengige yrkes- og framtidsvalg. Dette er mål som vi slutter helhjertet opp om, og støtter økonomisk.

Det er altså mye som er mulig å gjøre. Men for å gjøre de rette valgene, trenger vi riktig kunnskap i bunn.
 
Ikke minst tror jeg at det er viktig i en landsdel hvor vi gjennom dagens rapport har fått dokumentert at mannsrollen tolkes og praktiseres mer tradisjonelt enn andre steder i landet.

Oppsummert: Vi trenger mer likestilling mellom kjønnene, ikke mindre. Slik at det gode livet på Sørlandet kan bli enda bedre. 

Takk for oppmerksomheten, og lykke til videre med viktig arbeid!