Historisk arkiv

”Offentlig sektor som etikk-drivkraft – fra hvorfor til hvordan”

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

Statssekretær Kirsti Bergstø holdt åpningstale på nasjonal konferanse om etikk i offentlige anskaffelser.

Statssekretær Kirsti Bergstø
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

Åpningstale på nasjonal konferanse om etikk i offentlige anskaffelser.

”Offentlig sektor som etikk-drivkraft – fra hvorfor til hvordan”

Tid: 07. desember 2011
Sted: Litteraturhuset, Oslo
Kl: 09.10

INNLEDNING

God morgen!

Offentlig sektor i Norge kjøper varer og tjenester for nesten 400 milliarder kroner hvert eneste år. 
Med slike summer følger det betydelig markedsmakt.
Men også et stort ansvar.

Jeg synes Dagsavisens forside på mandag ga oss en god innledning til denne konferansen. Overskriften lød ”Lager våre julegaver på slavekontrakter”.

Framtiden i Våre Hender har igjen vært ute og avdekket miserable arbeidsforhold for arbeidere som syr klærne våre. De fant at arbeiderne fikk elendig betalt, ble tvunget til å jobbe ekstrem overtid og nektet mulighet til fagorganisering.

Og problemene stopper ikke der: De lave lønningene gjør det umulig å forsørge en familie. Barn blir frarøvet sine foreldre, familier brytes opp. Alt dette er med på å ødelegge viktige samfunnsstrukturer og forsterke den urettferdige fordelingen i verden i dag.

Fabrikkene produserer på bestilling fra Hennes & Mauritz og KappAhl. Men det er ingen grunn til å tro at klær og utstyr som produseres for offentlig innkjøp skulle ha noen bedre standard uten at det gjøres en innsats.

Framtiden i Våre Hender etterlyser at flere selskap er åpne om hvilke leverandører de har, slik at det blir enklere å komme uanstendige arbeidsforhold til livs. Vi har dette på agendaen i vårt arbeid for sosiale krav i offentlige anskaffelser. La dette bli stående som en oppfordring til dere som ikke er kommet i gang med sosialt ansvar i anskaffelser.

Offentlige anskaffelser kan være en stor kraft i arbeidet med å fremme et etisk og miljøansvarlig samfunn.
Det er et stort og overordnet mål. Men det handler også om noe mye mer konkret: Nemlig kvaliteten på offentlige anskaffelser. Vi må våge å stille oss selv de ubehagelige spørsmålene: Bidrar vi til barnearbeid? Kjøper vi varer fra fabrikker der arbeidere mishandles?

Jeg tror alle er enige i at ingen offentlige virksomheter bør kjøpe varer som er laget på bekostning av menneskers liv og helse. Likevel skjer det – og det berører oss alle.

Flere offentlige virksomheter har de siste årene opplevd at omdømmet og legitimiteten deres påvirkes av hvordan de håndterer sosiale problemstillinger.
Folk reagerer når det avdekkes at brosteinen til kommunens torg er laget av småbarn. Og folk reagerer når det avdekkes at uniformene til det lokale sykehuset er sydd av småjenter under slaveliknende forhold.

Det forteller meg at folk forventer at fellesskapets midler forvaltes på en ansvarlig måte.
At folk forventer at det stilles krav til varene vi kjøper inn. Det handler om å ta ansvar og det handler om kvalitet i innkjøpsarbeidet.


OVERORDNET PERSPEKTIV

Sosiale hensyn i offentlige anskaffelser handler i bunn og grunn om valget mellom to ulike grunnsyn:
- Enten ønsker vi å bidra til en mer rettferdig økonomi
- Eller gi fritt spillerom for markedskreftene

Regjeringen har valgt det første. I en global kapitalisme med verdensomspennende selskaper og uoversiktlige leverandørkjeder, er det avgjørende med noen grunnleggende prinsipper:

- Regulering av markeder og økt gjennomsiktighet
- Høye miljøstandarder
- Beskyttelse og rettigheter for arbeidsfolk
- Utdanning framfor barnearbeid
- Fokus på kvinners rettigheter


FORTSATT UTFORDRINGER

I Soria Moria-erklæringen står det at ”… det offentlige må gå foran som ansvarlig forbruker og etterspørre miljøvennlige varer og varer som er tilvirket med høye etiske og sosiale standarder”. Regjeringens ambisjon er med andre ord at offentlig sektor skal være en etisk drivkraft som leder an i arbeidet både nasjonalt og internasjonalt. 

Det er klart at denne ambisjonen møter en viss motstand. Et argument som går igjen er at å stille krav begrenser konkurransen. Det stemmer ikke. Seriøse leverandører ønsker rettferdig konkurranse. De mener det er urettferdig å bli utkonkurrert av useriøse aktører som ikke bryr seg om hvordan varene er produsert. Mange leverandører ønsker og forventer at offentlig sektor stiller krav.

Kritiske røster hevder også at krav til arbeidsforhold og menneskerettigheter må håndteres i utenriks- eller utviklingspolitikken og ikke i anskaffelsesregelverket. Jeg mener at det å stille sosiale krav i offentlige anskaffelser ikke først og fremst handler om å eksportere norske arbeids- og miljøstandarder til andre land. Det handler om å ivareta en viktig kvalitet ved våre anskaffelser – nemlig at norske skattepenger ikke skal gå til innkjøp av varer som er produsert av slaver og små barn.

Andre innvendinger går på at prisene vil bli høyere. Heller ikke her er svarene entydige. Mange leverandører som har begynt å arbeide systematisk med sosiale hensyn i sine leveransekjeder, opplever at produksjonen blir mer effektiv og bærekraftig. Offentlige virksomheter skal selvsagt være opptatt av pris – men ikke på bekostning av lover og grunnleggende rettigheter. Det vi vil ha er rettferdig kvalitet – hele veien.

Til dere som representerer næringslivet og leverandører til offentlig sektor vil jeg derfor understreke følgende: Det må være rimelig å forvente at innsats for anstendige arbeidsforhold i leverandørkjeden blir belønnet i konkurransen om offentlige kontrakter.

Samtidig vil jeg si til dere som kommer fra offentlige virksomheter: Jeg håper dere vil være med på å ta dette arbeidet ett steg videre, og stille krav om anstendige arbeidsforhold til en integrert del av deres arbeid med anskaffelser.

HOVEDPOENG: FRA HVORFOR TIL HVORDAN

Jeg synes det er positivt at fokuset til denne konferansen først og fremst er HVORDAN (ikke hvorfor) vi kan arbeide med sosiale krav for å oppnå reelle resultater. Det viser at vi går i riktig retning.

Tre elementer er helt sentrale for å komme videre i arbeidet med sosialt ansvarlige anskaffelser:

LEDELSESFORANKRING

For det første:
Sosialt ansvarlige innkjøp må være godt forankret i hele virksomheten - også i ledelsen og i virksomhetens strategi. Det er helt nødvendig for at innkjøperen skal ha trygghet, frihet og handlingsrom til å arbeide annerledes enn tidligere. Det er mye enklere å stille tydelige krav til en leverandør når man har støtte i ledelsen og kan vise til egne retningslinjer.

Jeg oppfordrer derfor ledere og ansatte til å sette seg sammen og gå gjennom egen innkjøpsstrategi.

BRUK TILGJENGELIGE VERKTØY

For det andre:
Vi trenger gode verktøy for å få dette til. Gjennom Difi har vi fått på plass en betydelig ekspertise – og gode verktøy i forvaltningen. Alle offentlige innkjøpere har tilgang på begge deler.

CSR-kompasset for offentlige anskaffelser er et slikt verktøy. Kompasset ble lansert av Difi tidligere i år. Det gir konkret veiledning om hvordan sosiale hensyn best integreres i alle fasene av anskaffelsesprosessen.

Både Difi og Initiativ for Etisk Handel arbeider aktivt med å besvare spørsmål og utfordringer som offentlige innkjøpere kan møte. Det handler om å samle praktisk erfaring og praktiske løsninger. Det handler om å kunne besvare konkrete juridiske problemstillinger. Dessuten handler det om å utforske handlingsrommet – både praktisk og  juridisk.

I samarbeid med Fornyingsdepartementet undersøker vi mulighetene for å lovfeste sosiale hensyn i offentlige anskaffelser. Det er for tidlig å si noe om og når dette eventuelt blir realisert.

Uavhengig av om sosiale krav blir en del av loven eller ikke er det en forutsetning at vi bygger erfaring, at vi utvikler gode verktøy, og at vi har veiledningsfunksjoner på plass. En lovbestemmelse har liten praktisk verdi hvis kompetansen til gjennomføring mangler. Vårt primære fokus har derfor vært å få på plass kompetanse og løsninger som gjør det enklere å stille sosiale krav i offentlige anskaffelser. Her har vi kommet et godt stykke.
KOORDINERING OG LÆRING

For det tredje:
Effektiv bruk av ressurser er svært viktig for dere som skal handle inn varer og tjenester på et begrenset budsjett.

Mitt svar er samordning og koordinering. Veldig mange offentlige virksomheter handler inn mye av det samme utstyret og de samme tjenestene. Samarbeid kan spare både innkjøpere og leverandører for store ressurser i oppfølgingen av de sosiale kravene.

Her er de fire helseregionene er et godt eksempel. Helse Sørøst, Helse Midt-Norge, Helse Nord og Helse Vest startet våren 2011 opp et samarbeidsprosjekt rundt oppfølging av sosiale krav i sine leverandørkjeder. De skal blant annet gjennomføre felles risikoanalyser og oppfølging av leverandører. Dette vil resultere i betydelig mindre arbeid for hvert enkelt sjukehus. I tillegg slipper den enkelte leverandør å forholde seg til fire forskjellige typer krav.

Det er fullt mulig å se for seg at andre offentlige virksomheter, for eksempel kommuner, kan inngå tilsvarende samarbeid om oppfølgingen av sosiale krav.

Så er det heller ikke nødvendig for enhver kommune, fylkeskommune eller departement å finne opp kruttet på nytt. Jeg vet det er mange innkjøpere som allerede sitter på verdifulle erfaringer fra oppfølging av sosiale krav. Og jeg er sikker på at de gladelig deler disse med andre.
Herved oppfordres dere til å bruke nettverkene og møteplassene innkjøpere har for å diskutere erfaringer og problemstillinger.

Før jeg takker for meg må jeg få si at jeg veldig glad for den rollen Initiativ for Etisk Handel spiller som en faglig sterk og uavhengig pådriver på dette feltet. Kompetansen som ligger i Difi - som myndighetsorgan - og i IEH utfyller hverandre svært godt. Det gir offentlige innkjøpere gode forutsetninger for å lykkes med å ta samfunnsansvar.
Jeg er glad for at jeg har kunnet bidra med noen tanker i denne diskusjonen.

TIL SLUTT

I Norge er vi godt i gang med å fremme sosiale krav i offentlige anskaffelser. Men vi har fremdeles en lang vei å gå.

Ved at vi samles her i dag går vi enda et lite stykke på denne veien.

400 milliarder kroner hvert eneste år.
Med slike summer følger det betydelig makt og stort ansvar.

La oss sammen bruke makten – til å ta ansvaret!