Utviklingshemmedes rett til et hjem

Det har vært en bekymringsfull utvikling noen steder, og det reises kritikk om at man til dels har falt tilbake til gammel institusjonstankegang og -praksis for mennesker med utviklingshemming. I høst lanserte derfor Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, i samarbeid med andre departementer, informasjons- og utviklingsprogrammet ”Mennesker med utviklingshemming skal heller ikke diskrimineres”. Programmet er en videreføring av ansvarsreformen. Denne reformen (”HVPU-reformen”) klargjorde for 20 år siden at mennesker med utviklingshemming har samme rett som andre til å leve selvstendig som aktive deltakere i samfunnet. Utfordringen er å legge til rette for at folk kan bruke retten sin. Lykkes vi, vil også mennesker med utviklingshemming kunne leve livene sine etter egne valg på flere arenaer. Det er dette som kalles ”normalisering”.

Selvstendige liv for alle
Reformen skulle skape bedre forhold og normalisere levekårene. Mennesker med utviklingshemming skulle så langt som mulig kunne leve og bo selvstendig. De skulle ha muligheten til en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre, og de skulle få den praktiske bistand de trengte. Institusjonsomsorgen for mennesker med utviklingshemming skulle avvikles, og alternative tilbud utvikles. Kommunene og andre offentlige myndigheter fikk det samme ansvaret som de har for tjenester til andre som trenger ulike typer bistand. Det skjedde en positiv endring i forbindelse med reformen, både på boligsiden og når det gjaldt tjenesteyting på ulike områder. Betydelige samfunnsressurser ble satt inn for å bedre levekårene og livssituasjonen til mennesker med utviklingshemming. Samtidig styrket man lovgrunnlaget for tjenestene, og man styrket lovgivningen for å motvirke bruk av tvang og makt.

Bekymringsfull utvikling
Likevel ser det i dag ut til at bevisstheten om reformens intensjoner om et selvstendig liv og fellesskap med andre dessverre er blitt svekket. Utviklingshemmede blir ikke alltid inkludert på lik linje med andre. Vi er altså ikke i mål med vår politikk mot diskriminering og for inkludering. Det er blitt reist kritikk om at utviklingen noen steder til dels har stoppet opp. I noen tilfeller kan det se ut som om man har falt tilbake til gammel institusjonstankegang og -praksis. Det finnes eksempler på at folk ikke får innflytelse over hvem de skal bo sammen med, og at tjenester ytes til bofellesskapet som kollektiv, ikke til det enkelte mennesket. Det er også blitt hevdet at segregeringen øker på enkelte samfunnsområder, for eksempel i skolen. Å inkludere mennesker med utviklingshemning i vanlig arbeidsliv byr på store utfordringer.

Ny offensiv
Informasjons- og utviklingsprogrammet er vårt svar på utfordringene. Det har fire hovedstolper:
Styrket informasjonsinnsats skal gjenskape bevissthet om de retningslinjene som Regjeringen og Stortinget trakk opp i forbindelse med reformen. Vi skal videreutvikle og informere om tiltak og gode praktiske løsninger for å gjennomføre politikken. Programmet skal bidra til å framskaffe gode data om levekår. Dette er viktig for å følge med om intensjonene i reformen blir gjennomført i praksis. Fjerde del av planen dreier seg om ulike tiltak for å styrke tjenesteyternes forutsetninger for å gjøre en god jobb. Deres arbeid er særlig viktig for å bidra til at mennesker med utviklingshemming kan få gode liv.

Bolig og tjenester er viktige – også i Bergen
Den enkelte skal ha sitt eget hjem. Alle skal kunne bo slik hun eller han selv ønsker, enten ønsket er å kjøpe eller leie bolig, bo for seg selv eller bo sammen med andre. Utviklingshemmede skal få ulike tilbud, ikke bare kollektiv eller i spesielle boliger for brukere av sosial- og helsetjenester. Ingen skal være nødt til å dele leilighet eller kollektivbolig med mennesker de ikke ønsker å bo sammen med. Boligen skal ikke ha institusjonskarakter - det skal være et hjem. Kommunene skal utvikle fleksible ordninger tilpasset den enkelte.
 For helse- og sosialtjenestene gjelder at mennesker som ikke kan ha omsorg for seg selv, eller som er avhengig av praktisk og personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har rett til kommunale tjenester. Tjenestene skal tilpasses brukeren, ikke omvendt. Kun i helt spesielle tilfeller kan kommunen stille vilkår om at et menneske må bo et spesielt sted for å kunne få tjenester.
 Å skaffe seg et hjem krever ikke nødvendigvis medvirkning fra kommunen. Mennesker med utviklingshemning kan kjøpe eller leie bolig på samme måte som alle andre. Foreldre kan bidra økonomisk og praktisk slik mange gjør for andre barn. Hvilke tjenester den enkelte skal ha, både type og omfang, skal kommunen fastsette ut fra den enkeltes behov. Det gjelder enten boligen er anskaffet på egen hånd eller med bistand fra kommunen. Husbanken gir også tilskudd til vanskeligstilte, slik at den enkelte kan få råd til å skaffe seg egen bolig.
 For å skape muligheter for sosial kontakt, er det viktig at boliger og tiltak legges der hvor andre mennesker bor og ferdes. Det bør være rimelig nærhet til servicetilbud og arbeidsplasser. Nærhet til lokalskolen er viktig for barn, også under eventuelle avlastningsopphold utenfor hjemmet. De som bestemmer hvor noen skal få tilbud om bolig, bør spørre seg: Ville jeg like meg her? Hvis svaret er nei, bør man sannsynligvis velge et annet sted.

Å se andres behov
Tendensen til at det bygges større og større bofellesskap, i Bergen og i andre kommuner, bekymrer meg. Bofellesskap er boliganlegg hvor det i tillegg til den enkelte beboers leilighet også er fellesrom og nødvendige rom for bistandspersonale. Fellesrom er bygget for fellesaktiviteter og kan være en arena for hyggelig sosial kontakt.  Men fellesrom kan også lett medføre at den enkelte får reduserte individuelle valgmuligheter grunnet blant annet personellmessige forhold og organisering. Kanskje hun eller han heller ville valgt aktiviteter selv i sin egen leilighet eller ute på byen sammen med de vennene eller naboene hun eller han har lyst til å være sammen med. Tjenesteytingen kan bli standardisert fordi en ikke klarer å se hver enkelts behov.

Jeg ønsker at langt flere mennesker med utviklingshemming framover kan bo i vanlige leiligheter og bolighus, med nødvendig bistand fra kompetent personell knyttet til kommunenes ordinære hjemmetjenester og bistandsordninger. Informasjons- og utviklingsprogrammet skal bidra til dette.