Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Åpningstale til utstillingen Uhørte stemmer og glemte steder – fortellinger fra utviklingshemmedes historie

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Barne- og likestillingsdepartementet

For snart 20 år siden ble den såkalte HVPU-reformen iverksatt. Reformen ble gjennomført utover i 90-årene. Målet var å bedre og normalisere levekårene for mennesker med utviklingshemming. En skulle legge til rette for at utviklingshemmede så langt som mulig skulle kunne leve og bo og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse. Avvikling av institusjonsomsorgen var et sentralt element i reformen.

Sjekkes mot framføring

God dag alle sammen! Det er en glede for meg å komme hit til Emma Hjorth Museum for å åpne vandreutstillingen ”Uhørte stemmer og glemte steder – fortellinger fra utviklingshemmedes historie”.

For snart 20 år siden ble den såkalte HVPU-reformen iverksatt. Reformen ble gjennomført utover i 90-årene. Målet var å bedre og normalisere levekårene for mennesker med utviklingshemming. En skulle legge til rette for at utviklingshemmede så langt som mulig skulle kunne leve og bo og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse. Avvikling av institusjonsomsorgen var et sentralt element i reformen.

Dette er 15-20 år siden, ikke spesielt lang tid, men allikevel såpass lenge siden at mange ikke lenger forbinder noe spesielt med navn som for eksempel Klæbu (Trøndelag) og Trastad (Troms) og Emma Hjorth (Akershus). Dette var navn på noen av sentralinstitusjonene som ble nedlagt på 90-tallet.

Sentralinstitusjonene representerte en forbedring av tilbudene for mange personer med utviklingshemming da de ble etablert. (Emma Hjort startet på gården Tokerud i Bærum i 1903, Staten overtok det private Emma Hjorths pleie - og arbeidshjem i 1915, og opprettet Klæbu pleiehjem i 1917.).

Men sentralinstitusjonene lå gjerne langt fra hjemsted, avsides til, og det var derfor vanskelig for mange beboere å opprettholde en god kontakt med familie og venner fra hjemstedet.

I tillegg ble det etter hvert avdekket enkelte skandaløse forhold ved institusjonene. En offentlig utredning konkluderte med at institusjonene ikke lenger var i takt med tiden, og hadde utspilt sin rolle. Nye tanker og nye krav knyttet til deltakelse og inkludering i samfunnet bidro til at institusjonene ble avviklet - en epoke var over.

Selv om vi ikke alltid forbinder disse institusjonene med noe positivt, så er det viktig at livet i institusjonene blir dokumentert blant annet gjennom denne utstillingen.

Rune, Harald og Marte
I utstillingen møter vi blant annet Rune Larsson (55) og Harald Kjeldsberg (61). Jeg gleder meg til å hilse på dem etterpå for jeg har hørt at både Rune og Harald er her i dag.

De forteller om sine liv som utviklingshemmet, og vi møter én pårørende og én ansatt. Slik får vi dokumentert fra tre ulike hold hvordan vår nære historie har artet seg på et litt glemt felt.

Jeg syns det er flott at både Rune og Harald deler sine historier med oss, og jeg leste også om dem i A-magasinet i helga. Det er viktig at Rune og Harald deler sine historier med oss andre. For så kan vi lære av det de vet og har erfart.

I A-magasinet leste jeg også om Marte Wexelen Goksøyr (27), som skal underholde for oss i dag. Hun sa noe jeg syns var spesielt viktig og bra:
”For vi er mennesker, vi også. Hvis jeg ikke hadde hatt det ekstra kromosomet, så hadde jeg lært litt fortere – og møtt litt færre stengsler. Men jeg hadde fortsatt vært meg.” (A-magasinet 04.09.09)

Jeg er enig med Marte:
1) Mangfold er viktig.
2) Vi må sammen jobbe for å bygge ned stengsler i samfunnet.

Viktig å dokumentere vår nære historie
Dette er en viktig del av mange utviklingshemmedes og deres pårørendes historie.  Mange som bodde på disse institusjonene er i dag gamle, og det er derfor viktig at deres historie dokumenteres før det er for sent.

Utstillingen fokuserer i tillegg til livet i institusjonene også på livssituasjonen for utviklingshemmede i perioden etter at institusjonsomsorgen ble nedbygd og beboerne ble integrert i nærmiljøet de kommer fra.

Gjennom blant annet historier fra enkeltpersoner får vi innblikk som er nyttig for blant annet vårt arbeid på området i dag.

Regjeringen vil at Norge skal være det mest inkluderende land i verden. Vi ønsker oss et samfunn hvor alle kan delta aktivt – ut fra forskjellige forutsetninger, men på like vilkår. Helt i tråd med det Marte sa i A-magasinet sist fredag.

Det skal være et land for alle som bor her
• også for de som kommer fra andre land,
• ikke er med i Den norske kirke,
• ikke er flinke på skolen,
• ikke kan se eller høre,
• ikke kan gå,
• ikke tåler å spise fisk,
• er kjæreste med en av samme kjønn som seg selv,
• eller på en eller annen måte er ”annerledes”.


Regjeringen har et sterkt fokus på like muligheter og på å legge til rette for aktiv samfunnsdeltakelse for alle. Inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne på alle samfunnsarenaer er avgjørende og av stor betydning for den enkelte. Denne regjeringen er stolt av å ha utarbeidet en ny og offensiv lov som setter forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Loven trådte i kraft 1. januar i år.

Vi erkjenner imidlertid at et bedre lovverk kun er ett av flere virkemidler for å bekjempe diskriminering.

Informasjons- og utviklingsarbeid er viktig for å skape bevissthet, gi kunnskap og endre holdninger i forhold til utviklingshemmede. Når det gjelder utviklingshemmede spesielt, så ønsker regjeringen økt bevissthet om dagens levekår og livssituasjon for utviklingshemmede.

Vi arbeider derfor med et nytt informasjons- og utviklingsprogram som vi håper å ha klart i nær framtid.


Avslutning
Som historiker er jeg veldig glad for at fem museer nå samarbeider om dette, og ikke minst at utstillingen blir tilgjengelig over hele landet. Faktisk er dette

Jeg syns også det er flott at så mange ulike virkemidler er tatt i bruk for å nå publikum. Og i vår digitale virkelighet er det ekstra flott at utstillingen er tilgjengelig på internett.

Takk derfor til de fem museene som har samarbeidet om utstillingen. 
Takk for at jeg fikk æren av å åpne utstillingen. Lykke til med en viktig utstilling!

Til toppen