Regjeringens arbeid for integritet og åpenhet i norske samfunnsinstitusjoner

Med forbehold om endringer under fremføring:

Kjære alle sammen.
Først og fremst: Tusen takk for rapporten. Den skal jeg ta med meg for videre oppfølging. Men takk også for invitasjonen og anledningen til å si noen ord.

Jeg vil i mitt innlegg konsentrere meg om tre budskap:

1. Hvorfor kampen mot korrupsjon er viktig.
2. Litt om hvorfor jeg har støttet denne rapporten
3. Hva jeg og regjeringen gjør – og vil gjøre - på dette feltet

Hvorfor kampen mot korrupsjon er viktig
Kampen mot korrupsjon er viktig både i et effektivitetsperspektiv og i demokratisammenheng. Korrupsjon er tyveri fra oss alle. Korrupsjon er ødeleggende for et lands økonomi. Korrupsjon bidrar til at de fattige forblir fattige. Korrupsjon er bortkastet tid og arbeid som kunne vært brukt på andre nyttige aktiviteter.

Innbyggerne skal ha tillit til at offentlig sektor:

• blir drevet så effektivt som mulig
• behandler sakene riktig
• ikke driver med usaklig forskjellsbehandling og ikke ”slipper noen foran i køen”

Norge skårer bra på mange internasjonale korrupsjonsindekser, blant annet utarbeidet av Transparency International. Det skal vi være glade for, men vi kan ikke hvile på laurbærene. Til tross for at det er lite korrupsjon i Norge er det veldig viktig å få vurdert at dette faktisk stemmer. For meg var det viktig å støtte denne studien. Vi må tåle å granske oss selv. Jeg tror det bidrar til å bygge tillit.

Vi har lenge trodd at Norge nærmest er fritt for korrupsjon og at vi har et robust samfunnssystem som er motstandsdyktig mot korrupsjon. Vi har allikevel en god del eksempler på konkrete korrupsjonssaker. Som eksempler kan jeg nevne den såkalte ”vannverksaken” på Romerrike og saker knyttet til Statoil og Oslo kommune.

Det er ikke nok å tro når det gjelder korrupsjon. (Dette tør jeg si selv om jeg også er kirkeminister). Nei, vi må vite også. Vi må ha fakta. Vi må ha mer kunnskap – både om hvordan systemet vårt er bygget opp, og hvor motstandsdyktig det er mot korrupsjon, men også kunnskap om den faktiske korrupsjonen. Da først er det mulig å sette inn relevante og effektive tiltak mot korrupsjon og uetisk adferd.

Og da er jeg over på mitt andre budskap: 

Hvorfor jeg har støttet arbeidet med denne rapporten
Denne rapporten er ikke en undersøkelse om faktisk korrupsjon, det vet vi. Men den er en undersøkelse som har til hensikt å avdekke korrupsjonsrisiko i viktige samfunnsinstitusjoner.

Mange andre land har allerede gjennomført denne studien. I den senere tid har de fleste EU-landene gjort det samme. Men studien har ikke vært gjennomført i Norge før. Bare dette faktum synes jeg er god nok grunn til å gi støtte til utarbeidelsen av rapporten, noe Finansmarkedsfondet allerede hadde bestemt seg for å gjøre da søknaden havnet på mitt bord.

Men det er også flere andre grunner til at jeg sa ja til søknaden:

• Den studerer de viktigste samfunnsinstitusjonene i Norge, fra Stortinget og regjeringen til media, det sivile samfunn og næringslivet, i alt 12 ”søyler” som det heter i rapporten. 
  (Hvis jeg kunne komme med en utfordring til Transparency International her, så er det at dere går litt mer inn på kommunesektoren enn det som er gjort i denne studien – kommunesektoren er en stor og viktig sektor i Norge)
• Studien undersøker nøye vilkårene for at korrupsjonsrisikoen skal bli så lav som mulig, og den undersøker både det formelle grunnlaget og hvordan institusjonene fungerer i praksis
• Studien er grundig; Den ser både på om institusjonene har nok ressurser, om de er tilstrekkelig uavhengige, hvor åpne de er, om det er gode mekanismer for å holde dem ansvarlige for sine aktiviteter og hvor gode mekanismer det er for å sikre institusjonenes integritet.
• Studien gir også grunnlag for internasjonale sammenligninger. Selv om vi selvfølgelig vet at det er begrensninger på hvor detaljert en kan sammenligne land mener jeg allikevel at det er mulig å gjøre noen internasjonale sammenligninger.

Når det gjelder resultatene, så sa jeg til VG da jeg ga støtte til prosjektet at jeg var spent på hva det ville avdekke. Jeg sa i tillegg i den samme avisartikkelen (sitat): ”Jeg tror ikke resultatet blir voldsomt, men at vi kan få frem ting vi må ta tak i, må vi nok regne med”.

Hva ble så resultatet?

Alle de 12 søylene får en poengsum på 82 eller høyere (av 100), og i rapporten karakteriseres dette som ”svært bra”. Men på den annen side er det ingen av de 12 søylene som skårer fullt hus på alle variablene. Dette gir grunnlag for å se nærmere på rapporten.

Selv om vi skal være glade for at totalbildet er positivt, så viser rapporten at det allikevel er ting å ta tak i! Og her er nok en utfordring til Transparency International: Dere må mobilisere oppmerksomhet mot alle søylene som er undersøkt i denne rapporten, også de som ikke er en del av forvaltningen. Representanter for alle søylene må gå gjennom rapporten og vurdere den. De må vurdere premissene som ligger til grunn for karaktersettingen, og de må vurdere hvordan de vil følge opp rapporten på sine områder. Og vi i forvaltningen skal gjøre vårt. Jeg skal ta rapporten tilbake til regjeringen og departementene for vurdering og oppfølging.

Og da er jeg kommet til mitt tredje budskap i dag: 

Hva jeg og regjeringen gjør – og vil gjøre - på dette feltet
Det er flere departementer som har ansvar for anti-korrupsjon og integritetsspørsmål, ikke minst Finansdepartementet og Justisdepartementet gjør et omfattende arbeid, noe vi også kan se når vi leser rapporten fra TI. Regjeringen jobber aktivt mot korrupsjon, og jeg vil som eksempel nevne ”Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet” som Justisdepartementet har hovedansvaret for. Et annet eksempel er Utenriksdepartementet som jobber aktivt og konkret for å avdekke korrupsjon knyttet bistandsmidler.

Norge har også sluttet seg til et internasjonalt initiativ som ble tatt av president Obama, og som heter ”Open Government Partnership”. Det ble lansert i New York i fjor. Over 50 land og internasjonale organisasjoner er til nå blitt med på dette initiativet. Et av de områdene som rapporten sier Norge har en vei å gå, er åpenhet. Også innen åpenhet har vi en rekke tiltak på gang.  Blant annet  har Justisdepartementet nå startet en prosess for å evaluere offentlighetsloven.

Mitt departement har i den senere tid jobbet aktivt med spørsmålet om å åpne statens dataressurser for viderebruk. Dette er tiltak som både fremmer økt næringsvirksomhet, men det gir også mer demokrati fordi flere vil kunne utnytte de informasjonsressursene som vi alle eier.

Vi feirer i disse dager at Offentlig elektronisk postjournal (OEP) er to år. OEP et viktig virkemiddel for å åpne forvaltningen, og dette tiltaket har vakt internasjonal oppmerksomhet. Flere land ønsker seg nå noe tilsvarende. Et annet tiltak for større åpenhet er prosjektet ”Klart språk i staten”. Det er ikke nok å være åpen hvis ikke innbyggerne forstår det staten skriver.

FAD har selv ansvaret for en del områder som blir nevnt i rapporten. I rapporten er det konkrete anbefalinger som går på bedre harmoni mellom foretaksstraff og anbudsnektelse i det offentlige, og reglene om hva som skal til for at et korrupsjonsdømt selskap igjen skal få bli leverandør til det offentlige. Jeg har merket meg anbefalingene, og vil studere dem nærmere. Så dette må jeg få lov til å komme tilbake til.

Et annet område som er omtalt i rapporten, er kritikken mot karantenereglene for politikere, selv om det ikke er noen konkrete anbefalinger her. Jeg vil minne om at et uavhengig utvalg nå evaluerer både disse reglene, og de tilsvarende reglene for embets- og tjenestemenn. Det er ikke så mange dager før rapporten deres vil foreligge, og den vil jeg lese med stor interesse.

Men jeg har også en annen viktig rolle i denne saken, en samordningsrolle.

Jeg har allerede avtalt med Transparency International at de skal orientere om rapporten, og de utfordringene den innebærer, på et møte. Til dette møtet vil vi invitere departementene og Finansmarkedsfondet for sammen å se på utfordringene.

I tillegg til dette møtet vil jeg

• sende rapporten til alle departementene
• be dem se på forslagene
• be dem vurdere de forslagene som gjelder deres egne ansvarsområder

Til slutt vil jeg understreke at det er viktig at myndighetene fortsetter å støtte relevant forskning og utredning om spørsmål om integritet og korrupsjon i offentlig sektor.

Dette er ikke minst viktig fordi:

• Norge har en stor offentlig sektor.
• Rapporten avdekker at offentlig sektor er minst like utsatt for korrupsjon som privat sektor.
• Skjæringspunktet mellom offentlig og privat sektor er særlig utsatt

 

Tusen takk for oppmerksomheten!