Debatten i media har vært preget av mangelfull informasjon, både når det gjelder hva klaseammunisjon egentlig er og hva en bør fokusere på for å løse de humanitære problemene for sivilbefolkningen under og etter en konflikt.

Regjeringen anerkjenner fullt ut de humanitære problemer som er knyttet til bruk av klaseammunisjon og arbeider målrettet for å gjøre noe med dette. For å kunne komme frem til en løsning som faktisk vil avhjelpe de humanitære problemene for sivilbefolkningen i en konflikt, er det imidlertid nødvendig å ha et klart og helhetlig fokus på hva problemet for sivilbefolkningen faktisk består i, for på dette grunnlag å vurdere hvilke tiltak som er best egnet for å løse problemet.

Hva er det med klaseammunisjon som skaper humanitære problemer?
Erfaringer fra konflikter de siste tiår viser at en primært snakker om to typer humanitære problemer knyttet til bruk av klaseammunisjon:

• Ett hovedproblem er bruk av typer ammunisjon som sprer seg over et større område og er upresise i forhold til å treffe det militære målet, og som derfor også under et angrep forårsaker store skader/tap hos sivile. Dette er et spesielt stort problem i de tilfeller hvor slik ammunisjon har blitt brukt mot militære mål plassert i eller nær sivile områder.
• Det andre hovedproblemet er det media har fokusert mest på, nemlig blindgjengere som ligger igjen etter et angrep. Dette fører til store problemer for sivilbefolkningen, noe vi alle har sett grufulle eksempler på.

Er det bare klaseammunisjon som er et problem for sivilbefolkningen?
Dersom man skal finne frem til tiltak som faktisk vil avhjelpe det humanitære problemet for sivilbefolkningen under og etter en konflikt, kan man imidlertid ikke se bort fra det faktum at klaseammunisjon ikke er det eneste som utgjør et problem.

For det første kan også andre typer ammunisjon være upresise i forhold til å skille mellom militære og sivile eller å ha virkninger som går videre enn det militære målet. Når det gjelder blindgjengere, må man videre være oppmerksom på at alle typer ammunisjon (bomber, granater, raketter osv.) etterlater et større eller mindre antall blindgjengere, som utgjør et problem for sivilbefolkningen. En helhetlig løsning må ta dette i betraktning. Samtidig er det klart at enkelte typer klaseammunisjon er så upresise og etterlater et så stort antall blindgjengere at de må få et særskilt fokus.

Hva er egentlig klaseammunisjon?
Trygve Nordby uttaler i media at man ikke kan ”skille mellom gode og onde” typer klaseammunisjon. Her bør man først og fremst være klar over at uttrykket klaseammunisjon er et meget vidt begrep, som omfatter et stort antall forskjellige våpentyper – som kun har det til felles at det dreier seg om en større ”beholder” som inneholder mindre enheter som spres utover et større eller mindre område.

Det er for det første stor variasjon mellom forskjellige typer ammunisjon når det gjelder hvor stort område de enkelte enhetene faller ned i (såkalt ”footprint”). I enkelte tilfeller er også de enkelte enhetene selvstendig målsøkende, mens de i andre tilfeller faller fritt. Antall enheter i hver ”beholder” varierer også sterkt (fra kun et par til hundrevis).

Innholdet i beholderen kan bestå av svært forskjellige typer våpen, alt fra sprengladninger som er ment å eksplodere når de treffer bakken, miner (som er ment å eksplodere på et senere tidspunkt), eller en rekke våpentyper som ikke inneholder eksplosiver i det hele tatt – som utstyr til elektronisk krigføring, belysning, røyklegging osv.

Også innenfor klaseammunisjon som inneholder eksplosiver er det store forskjeller mellom de forskjellige typene ammunisjon, blant annet når det gjelder antallet blindgjengere de etterlater seg. Enkelte typer ammunisjon, især eldre typer, etterlater et stort antall blindgjengere, mens andre har en langt større grad av pålitelighet. En del nyere typer er også utstyrt med selvdestruksjonsmekanismer som går av dersom ammunisjonen ikke eksploderer når den skal. Det kan i denne sammenheng nevnes at de to typer cargo-ammunisjon som Forsvaret har i sin beholdning, selv i tester under svært vanskelige forhold (i snø/granskog osv.) har vist en meget høy grad av pålitelighet, og også er utstyrt med selvødeleggelsesmekanismer.

Det kan også understrekes at ikke bare humanitære, men også militære hensyn taler imot bruk av klaseammunisjon som er upresis eller som etterlater blindgjengere. Dette bl.a. fordi de både medfører store ekstra kostnader pga. manglende effektivitet samt stor fare for eget personell som kan måtte bevege seg gjennom området. Forsvaret bidrar også aktivt internasjonalt med å sette fokus på akkurat dette, for å imøtegå påstander fra en del andre land om at man ikke kan forby slike klasevåpen på grunn av deres militære nytteverdi.

Hvordan finne en løsning som faktisk avhjelper det humanitære problemet?
For å løse det humanitære problemet, må man altså fokusere på to ting:

1) En må hindre bruk av ammunisjon som sprer seg over et så vidt område eller er så upresis at den ikke i tilstrekkelig grad klarer å skille mellom militære mål og sivile under et angrep. Her utgjør enkelte typer klaseammunisjon et stort problem og disse må forbys.

2) En må komme fram til tiltak som avhjelper blindgjengerproblemet. Her er det viktig å fokusere på de typer klaseammunisjon som faktisk etterlater store mengder med blindgjengere, ettersom det som nevnt er store forskjeller mellom forskjellige typer ammunisjon. Konsekvensen av et totalforbud mot alle typer klaseammunisjon vil være at man isteden blir nødt til å bruke såkalt ”tradisjonelle” typer artilleriammunisjon, som også medfører et stort blindgjengerproblem (her må man også ta i betraktning at man normalt sett må bruke langt større mengder ”tradisjonell” ammunisjon for å oppnå samme effekt i målområdet).

Det er da viktig å fokusere på de typene klaseammunisjon som faktisk medfører et blindgjengerproblem, og søke å forby bruken av disse.

Regjeringens holdning til klaseammunisjon
Dette er bakgrunnen for at regjeringen mener at det er nødvendig med en mer nyansert tilnærming enn et totalforbud mot alle typer ammunisjon som kan falle inn under uttrykket klaseammunisjon, og at man i den sammenheng fokuserer på et forbud mot klaseammunisjon som utgjør et humanitært problem ved at de enten ikke klarer i tilstrekkelig grad å skille mellom militære mål og sivilbefolkningen og/eller at de etterlater seg et blindgjengerproblem.