Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Hvorfor vi sender soldater utenlands

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Forsvarsdepartementet

For oss som i det daglige arbeider med forsvars- og sikkerhetspolitikk, er det ikke vanskelig å se hvorfor Norge skal bidra med soldater i internasjonale operasjoner. Da er det lett å glemme at dette ikke er like opplagt for alle. Kronikk av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen.

Når jeg nå reiser til Afghanistan for å besøke de norske soldatene som tjenestegjør i den NATO-ledede stabiliseringsstyrken der, er det fjerde gang jeg tar denne turen som forsvarsminister. Det understreker betydningen av den operasjonen vi deltar i, og det understreker viktigheten av at vi som sender militære styrker til utlandet støtter dem – ikke bare i den politiske debatten her hjemme, men også ute i felten.

For oss som i det daglige arbeider med forsvars- og sikkerhetspolitikk, er det ikke vanskelig å se hvorfor Norge skal bidra med soldater i internasjonale operasjoner. Da er det lett å glemme at dette ikke er like opplagt for alle. Hvorfor i all verden skal vi sende flere hundre unge kvinner og menn ut i farlige oppdrag i konflikter som ikke umiddelbart kan synes å ha noen betydning for vår egen sikkerhet?

La meg forsøke å besvare dette meget viktige spørsmålet. Ja, jeg sier meget viktig, for det er av stor betydning at folk forstår grunnlaget for de beslutninger vi tar om deltakelse i internasjonale operasjoner. Det er viktig for regjeringen, Stortinget og forsvarsledelsen, og det er viktig for det personellet vi sender utenlands å ha sin egen befolkning i ryggen.

Hovedbegrunnelsen for å sende norske militære på oppdrag i utlandet er at vi ønsker å bidra til konfliktløsning og fred. Kjernen i saken er, enkelt sagt, å hjelpe nødstedte mennesker til et bedre liv. Dette er en begrunnelse som finner god klangbunn i det norske folk: Vi som kan nyte godt av materiell overflod i et fredelig hjørne av verden, har en moralsk forpliktelse til å stille opp for dem som ikke har det så godt.

Ofte kan vi gjøre dette med sivil bistand. Men i en del tilfeller er det dessverre nødvendig også å sette inn militære styrker; ikke fordi våpenmakt alene løser problemene, men for å skape den sikkerheten som er nødvendig for at politisk, økonomisk og sosial utvikling kan finne sted.

Å gå inn i krigs- og konfliktområder kan være farlig, vanskelig og tidkrevende. Det er ikke gitt at en fredskapende operasjon blir vellykket. Det kan oppstå komplikasjoner vi ikke kunne forutse. Vi risikerer tap av liv. Siden den andre verdenskrigen har likevel over 50.000 nordmenn deltatt i militære operasjoner i andre land. Norge har med andre ord en lang tradisjon for å bidra til stabilisering og fred i urolige områder. Dette har vi tenkt å fortsette med.

At vi deltar i internasjonale operasjoner for å hjelpe andre er lett å forstå. Det er kanskje ikke fullt så enkelt å se at det å sende norske soldater til fjerntliggende land også kan ha betydning for vår egen sikkerhet. Men vi har sett at lokale og regionale konflikter kan utvikle seg og spre seg langt ut over den opprinnelige konfliktens geografi. Stormakter kan bli involvert på forskjellige sider. Stater som går i oppløsning kan bli fristeder for terrorister som dermed får anledning til å planlegge og gjennomføre dødbringende aksjoner på den andre siden av kloden. Masseødeleggelsesvåpen kan komme terroristgrupper i hende. Omfattende menneskelige lidelser og store flyktningstrømmer kan påføre naboland tunge byrder og bidra til å destabilisere betydelige områder.

Ved å delta i internasjonale operasjoner kan vi bidra til å dempe slike konflikter og unngå at de sprer seg. Da forhindrer vi også at en for oss tilsynelatende ubetydelig konflikt kan utvikle seg til å bli en trussel også mot vårt land, direkte eller indirekte. Sikkerhet og stabilitet langt borte gir sikkerhet og stabilitet også for oss.

En tredje begrunnelse for å sende soldater utenlands er Norges interesse av å ha sterke internasjonale organisasjoner. Vi ønsker ikke at stater på egen hånd blander seg inn i konflikter uten folkerettslig grunnlag. Vi vil ha en FN-ledet verdensorden basert på internasjonalt samarbeid, felles regelverk og gjensidig respekt. I en slik verden vil det være FN som bestemmer hvilke konflikter det internasjonale samfunnet bør engasjere seg i. 

En annen organisasjon av veldig stor betydning for Norge er forsvarsalliansen vår, NATO. Her er vi sammen med 25 andre land som har forpliktet seg til å bevare fred og sikkerhet og til å trygge felles frihet, kulturarv og sivilisasjon. Samarbeidet i Alliansen er bygget på grunnleggende verdier som folkestyre, individets frihet og rettsstaten.

Kjernen i denne kollektive forsvarsorganisasjonen er ”en for alle, alle for en”. Det innebærer at vi kan regne med at de andre landene i NATO kommer oss til unnsetning når vi trenger hjelp. Det innebærer på samme måte at de andre landene i NATO kan regne med at vi stiller opp når de har behov for det.  

Samhørigheten i NATO medfører risiko. Den må vi ta, for vi kan ikke lulle oss inn i den behagelige illusjon at vi kan overlate til alle andre det som er farlig mens vi selv er gratispassasjerer i en urolig verden. 

Ved å stille opp for FN og NATO, bidrar vi til å styrke de to organisasjonene – og dermed til å sikre Norges egne interesser.

Et moment som ikke er styrende for hvilke operasjoner vi skal være med i, men som jeg likevel vil nevne, er den kvalitetsheving av forsvaret internasjonal deltakelse medfører. Å utføre oppgaver sammen med andre ute fører til kompetanseheving av det innsatsforsvaret vi trenger her hjemme. Forsvarssjefen har ved flere anledninger pekt på den betydelige merverdien deltakelse i utenlandsoperasjoner gir. Dette er en bonus vi ikke skal stikke under en stol: Deltakelse ute gir bedre forsvar her hjemme.

La meg til slutt trekke frem en side ved saken som kanskje ikke er så lett å få øye på. Det er den allmenne innflytelse og troverdighet deltakelse i utenlandsoperasjoner gir Norge.  Jeg får stadig tilbakemeldinger om at våre soldater gjør en meget god jobb når de er ute. De er gode ambassadører for sitt land, og bidrar dermed til et generelt godt bilde av Norge ute i verden.

Dette går imidlertid langt ut over den rent militære sfære. Internasjonalt samarbeid handler om å gi og ta. Hvis du gir, får du noe tilbake. Når vi stiller opp og tar et tak, når vi tar de kostnadene militære bidrag medfører, når vi viser at vi er til å stole på, da får vi respekt og anerkjennelse tilbake. Da blir vi også lyttet til, og kan få innflytelse, på områder som isolert sett ikke har noe med en bestemt militær operasjon å gjøre.

Når vi legger alt dette sammen, vil jeg hevde at det er tungtveiende grunner for at Norge skal være en konstruktiv bidragsyter i internasjonale operasjoner. Derfor styrker regjeringen Norges deltakelse i operasjoner utenlands.

Av og til kan det kanskje fortone seg fristende å være tilskuer eller snu ryggen til når verden blir vanskelig. Men å sette seg på tribunen eller legge seg under et teppe på sofaen er ikke noe alternativ. Det ville være et svik mot lidende mennesker som trenger hjelp, mot våre allierte og mot våre egne interesser.

(Publisert i Dagbladet, 19.03.2007)

Til toppen