Historisk arkiv

Perspektiver på den norske innsatsen i Afghanistan

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Forsvarsdepartementet

NATO og Norge ønsker å bygge afghansk kapasitet og eierskap, understreket forsvarsminister Grete Farmo i sitt innlegg på Luftmaktseminaret tirsdag.

Åpningsforedrag ved GILs luftmaktseminar 2. februar 2010

Av forsvarsminister Grete Faremo

Innledning

Mine damer og herrer.

Først vil jeg takke Generalinspektøren og Luftkrigsskolen for invitasjonen hit i dag.  Jeg takker også for anledningen til å innlede seminaret med noen betraktninger om situasjonen i Afghanistan, hvor NATO og dermed Norge har sin største internasjonale operasjon noensinne.

Norge har deltatt med militære bidrag i Afghanistan siden januar 2002. I august 2003 overtok NATO ledelsen av ISAF-operasjonen, og høsten 2005 besluttet Stoltenberg II regjeringen at all norsk militær innsats i Afghanistan skulle knyttes opp til ISAF.

Luftforsvaret har hele tiden gitt substansielle bidrag til vår innsats i Afghanistan, blant annet med F-16 jagerfly, C-130 transportfly og nå med Bell 412 helikoptre. Hundrevis av personell har vært deployert for å operere og understøtte disse flysystemene. Norge ledet også driften av flyplassen i Kabul en periode og var ansvarlig for brannberedskapen der.

Rett før jul besøkte jeg Afghanistan for første gang. I løpet av noen hektiske dager møtte jeg alle de norske avdelingene og snakket med afghanske myndigheter, både på lokalt og sentralt nivå. Her så jeg med egne øyne at norsk befal og soldater gjør en formidabel innsats under krevende forhold. Jeg fikk blant annet sett hvor viktig helikopterbidraget er for å sikre rask medisinsk hjelp til sårede. Jeg møtte personell som leverer, holder høy faglig standard og som utfører sine oppgaver med entusiasme og engasjement. Slikt gjør en forsvarsminister stolt.

Det var tungt å motta budskapet om at vi mistet en av våre soldater i tjeneste i Afghanistan mandag for en uke siden.  Jeg satt på et fly til USA hele den dagen og tenkte mye på hans pårørende og hans kamerater. Det kjentes vanskelig å følge programmet som oppsatt, men jeg ble oppmuntret til å fortsette. 
Jeg var på vei til flere møter for å diskutere situasjonen i Afghanistan - om nye planer om forsterkede styrkebidrag til RC Nord fra både afghanerne og amerikanerne.  Og da forsvarsminister Gates kondolerte oss alle, føltes det rett å snakke sammen om samarbeid og en effektiv oppgaveløsning i nye sammenhenger.

Jeg besøkte også ACT, og fikk blant annet en redegjørelse for arbeidet som gjøres for å styrke innsatsen for å bekjempe improviserte sprenglegemer, IED.  70% av alle tapene ISAF tar er knyttet til IED, så alle tiltak for å redusere risikoen for dette er av svært stor betydning.

Situasjonen i Afghanistan, 8 år etter Talibans fall
Vi må ikke glemme hvor viktig vårt oppdrag i Afghanistan er:
• Vi er invitert dit av verdenssamfunnet gjennom FN og den folkevalgte afghanske regjeringen for å bidra til å skape fred og stabilitet for det afghanske folk.
•  Vi stiller oss solidarisk med våre allierte i NATO og tar ansvar som medlem av FN.
•  Alternativet er at afghanerne kastes ut i en ny langvarig runde med blodig borgerkrig som kan destabilisere store deler av regionen.
• Gjennom å skape stabilitet ute bidrar vi til å skape trygghet her hjemme.

Derfor er vi i Afghanistan.

Det er ikke til å legge skjul på at åtte år etter at det internasjonale samfunnet engasjerte seg militært i Afghanistan, står vi fortsatt overfor en svært krevende sikkerhetssituasjon. Mest alvorlig er det i sør og øst, men også i nord merker våre styrker et økt trusselnivå. Sivilbefolkningen rammes av angrep fra opprørere, som søker tilhold i landsbyer og begår overgrep mot innbyggerne.

Det er kort sagt fremdeles en vei å gå før Afghanistan når det utviklingsnivået og får den sikkerheten for befolkningen som mange hadde målsetting om ved operasjonens begynnelse. Dessverre går det også fortsatt uskyldige sivile liv tapt som følge av de militære operasjonene. Dette kan bidra til å svekke oppslutningen om den internasjonale innsatsen og styrke Taliban, som har fått økt fotfeste i flere regioner. Det har også vist seg å være en vanskelig balansegang for det internasjonale samfunn å kombinere kamp mot opprørere med bistand og utvikling.

Talibans koordinerte angrep mot det politiske sentrum i Kabul for to uker siden er et bekymringsfullt uttrykk for den krevende sikkerhetssituasjonen jeg nettopp skisserte. Det er imidlertid én viktig og sannsynligvis positiv erfaring i kjølvannet av dette angrepet; afghanske sikkerhetsstyrker ordnet selv opp og demonstrerte sin autoritet over Kabul under og etter kampene. Kabul er så langt den eneste provinsen som er overlatt til afghanske sikkerhetsstyrker, og det er nødvendig at befolkningen ser at disse viser autoritet. Særlig viktig er dette når landets regjering og folkevalgte organer utfordres. 

Imidlertid har en svak regjering så langt ikke greid å etablere tilstrekkelig autoritet utenfor hovedstaden. Presidentvalget i fjor var omstridt og bidro ikke til den sårt tiltrengte styrkingen av sentralmakten. Kravene til den gjenvalgte presidenten Karzai om å levere resultater er derfor betydelig skjerpet. Vi forventer nå at en ny regjering slår ned på korrupsjon, tar tak i narkotikakriminaliteten og ivaretar befolkningens humanitære rettigheter. Heller ikke internasjonal bistand vil være effektiv uten en sentralmakt som tar tak i de utfordringene som hemmer politisk og sosial utvikling.

På tross av alle disse utfordringene, må vi ikke miste av syne den fremgangen som har funnet sted i disse åtte årene. Det er etablert et demokratisk politisk system basert på en ny grunnlov. Det ble gjennomført valg til nasjonalforsamlingen i 2005, og det ble avholdt et presidentvalg i fjor.

Gjennomføringen av presidentvalget vitner på den ene siden om en valgprosess som ikke holdt demokratisk standard. På den annen side har Afghanistan fått et valgsystem som det er knyttet forventninger og engasjement til. Til tross for juks og sikkerhetshendelser, mener jeg at valget vil få positive konsekvenser for demokratiseringsprosessen.

En viktig og positiv utvikling som særlig kunne observeres under presidentvalgkampen, var oppblomstringen av nasjonale og private medier. Valgkampen ble gitt stor oppmerksomhet gjennom en bred dekning av politiske møter og debatter.

Andre positive nyheter finner vi i helse- og utdanningssektoren. Spesielt jentene har fått et vesentlig bedre skoletilbud, og de fleste afghanere har nå tilgang til rent vann og grunnleggende helsetjenester.
Barne- og mødredødeligheten er på kraftig vei nedover.

På samferdselssektoren skjer det også positive ting. For første gang i historien er man i gang med å bygge et jernbanenett i Afghanistan. I første omgang fra byen Herat i vest over grensen til Iran. Det planlegges også en linje fra Mazar-e-Sharif i nord over grensen til Uzbekistan.

Den utfordrende sikkerhetssituasjonen gjør oppbyggingen av den afghanske hæren og politistyrkene svært viktig. Dette er nå ISAFs høyest prioriterte oppgave, og et av de viktigste håndslag Norge kan bidra med til den afghanske regjering. Hæren er på få år bygd opp fra ingenting til en betydelig styrke på 134 000 soldater innen oktober i år, og vi forventer en videre oppbygging. Disse soldatene bidrar i økende grad til sikkerhet utover i landet, enten sammen med internasjonale styrker eller alene. Oppbyggingen av politiet har dessverre ikke hatt like god fremdrift, men 18 000 politimenn ble trent og utplassert i Kabul og provinsene rundt i fjor.

Det internasjonale samfunnet har brukt store ressurser i Afghanistan.  Noen mener at for stor del har gått til den militære innsatsen. Jeg sier at for lite har blitt brukt på sivil samfunnsutvikling.
FN har for eksempel manglet ressurser. Det aller største problemet har imidlertid vært manglende koordinering og helhetlig innsats.  FNs koordinerende rolle må derfor styrkes.
 
Det finnes opprørsgrupper og medlemmer av Taliban som ikke er drevet av uforsonlig religiøs overbevisning. Stadig flere har derfor pekt på nødvendigheten av en nasjonal forsoningsprosess der de moderate delene av opprørsbevegelsen inngår. På den måten kan kanskje de ekstreme kreftene isoleres. Det diskuteres nå et internasjonalt fond som kan bidra til reintegrering og forsoning og hvordan dette i så fall må utformes for å oppnå hensikten.

Nøkkelen til økt sikkerhet og effektiv statsbygging er et nært partnerskap mellom afghanske myndigheter og det internasjonale samfunn. Derfor må den internasjonale innsatsen bidra til å øke myndighetenes legitimitet og tillit i befolkningen. Noe som er utfordrende, ikke minst fordi Afghanistan i utgangspunktet er et desentralisert stamme- og klansamfunn, der sentralmyndighetenes makt ute i provinsene er liten. De gamle krigsherrene har også stor innflytelse på politikk og samfunn.

Sammenblandingen av politisk makt, korrupsjon og kriminalitet er en dårlig oppskrift på hvordan man skal etablere et troverdig styresett med nødvendig tillit. Å endre dette systemet er imidlertid en utfordring i et land hvor skiftende alliansetilknytning har vært den fremste overlevelsestaktikk i århundrer.
En styrking av de lokale myndighetene og deres samarbeid med sentralregjeringen er en viktig grunnstein i byggingen av demokrati i landet. Norge gjør en innsats gjennom å støtte nasjonale programmer for oppbygging av institusjoner på lokalt nivå.

På tross av det inntrykket som gjerne formidles i media, vil jeg hevde at utviklingen i Afghanistan går sakte, men sikkert fremover. Det tar lang tid å etablere demokratiske tradisjoner, og vi må se utviklingen i lys av afghansk historie og tradisjon, ikke vestlig utålmodighet. En spørreundersøkelse foretatt i desember i fjor tyder også på at store deler av befolkningen opplever fremgang for seg selv og landet sitt. 70 prosent av den afghanske befolkningen mener nå at utviklingen går i riktig retning, mot 40 prosent for ett år tilbake.


Helhetlig tilnærming
Som tidligere bistandsminister, justisminister og nå forsvarsminister, er jeg svært opptatt av sammenhengen mellom sikkerhet og utvikling. Uten sikkerhet, ingen utvikling og uten utvikling, ingen sikkerhet.
Konseptene for helhetlig tilnærming og integrerte operasjoner må nå omsettes i praksis. Dette krever en bevisst og aktiv innsats fra alle de internasjonale aktørene.

FNs misjon til Afghanistan (UNAMA) var frem til i fjor en politisk misjon med et begrenset mandat. Hovedfokuset var støtte til institusjonsbygging. Først i mars 2008 ble mandatet utvidet av FNs sikkerhetsråd, og misjonen ble gitt en koordinerende rolle for den internasjonale innsatsen.

Beklageligvis er det fortsatt slik at mye av den sivile bistanden følger giverlandenes egne prioriteringer og er helt frakoplet den afghanske utviklingsstrategien. Svært mange givere velger å bruke nesten alle sine bistandsmidler i den provinsen de har sine militære styrker. Ofte er prosjektene kortsiktige, og på siden av de planene afghanske myndigheter og FN har blitt enige om. Norge er blant de landene som i størst grad følger den overordnede strategien.
Sikkerhetssituasjonen gjør det mange steder vanskelig for hjelpeorganisasjonene å operere.  I slike områder må derfor sivile oppgaver ofte gjennomføres av militære aktører. Dette er en pragmatisk tilnærming som kan være riktig i enkelte situasjoner, men som kan komme i konflikt med prinsippet om et klart skille mellom humanitære og militære oppgaver. Vi ønsker en bedre samordning, men vi ønsker ikke samrøre. Norge bestreber seg derfor på å praktisere et klart skille mellom humanitære og militære virkemidler i felt.

Ny NATO-strategi
I fjor høst la COMISAF frem sin strategiske vurdering av utviklingen i Afghanistan. Rapporten legger opp til fundamentale endringer i måten ISAF opererer på.

Strategien legger for det første opp til en tilpasning av operasjonsmønsteret, med økt fokus på beskyttelse av sivilbefolkningen og mindre vekt på nedkjemping av opprørere. Den innebærer en geografisk prioritering av innsatsen i sør og øst, der de fleste amerikanske forsterkningsstyrkene settes inn.

Den beste styrkebeskyttelsen er å alliere seg med befolkningen. Det gjør vi gjennom en aktiv relasjonsbygging med forståelse og respekt for afghanernes omgivelser og kultur. De må føle at de internasjonale styrkene er der for å beskytte, ikke angripe dem. Ved å akseptere økt risiko på kort sikt, kan man på denne måten redusere risikoen på lang sikt. Dette krever imidlertid flere internasjonale styrker på bakken og er grunnlaget for den økningen på 40 000 soldater som nå er i gang.

For det andre legger strategien opp til en betydelig styrking av de afghanske sikkerhetsstyrkene, gjennom en kraftig økning av hæren og politiet. Parallelt med denne økningen skal utdanning og trening intensiveres.

De fleste av ISAFs operasjoner gjennomføres i dag med deltakelse av den afghanske hæren. En økende del av operasjoner blir også ledet av den, som regel under rettledning av mentorer fra ISAF.

Arbeidet med å bygge- og lære opp sikkerhetsstyrkene skal koordineres gjennom en felles NATO treningsmisjon. Mye av ISAFs innsats vil dreies over mot dette oppdraget i tiden som kommer. For å finansiere arbeidet, er det etablert et støttefond der Norge bidrar med 20 millioner dollar i år.
I tillegg bidrar vi med ytterligere 10 millioner dollar til oppbyggingen av politiet.

ISAF-operasjonen er nå i fase tre, det vil si stabiliseringsfasen.  Vi forventer å innlede fase fire, overføringsfasen, fra midten av dette året. Denne fasen innebærer en trinnvis overføring av lederansvaret for sikkerheten til afghanske myndigheter utover i distriktene. Som jeg snart skal komme nærmere inn på, ønsker vi fra norsk side å være pådrivere for overføring av ansvaret for sikkerheten i provinsen Faryab. Denne ambisjonen vil bli gjennomført så snart situasjonen tillater det.

Strategiens tredje hovedpunkt er at det skal legges større vekt på godt styresett, mer enhetlig ledelse og helhetlig innsats. Omleggingen av ISAFs kommandostruktur er nettopp et uttrykk for ønsket om en mer enhetlig ledelse av den militære innsatsen. Når det gjelder utvikling av godt styresett og helhetlig innsats, ligger hovedansvaret hos den afghanske regjeringen og de sivile internasjonale aktørene. ISAF skal imidlertid bidra til og støtte opp under dette arbeidet.

For det fjerde adresserer strategien behovet for en regional tilnærming til utfordringene i Afghanistan.

Det er her naturlig å nevne den amerikanske Afghanistan-Pakistan strategien, som gir føringer for USAs støtte til pakistanske myndigheter og deres innsats mot opprørstyrker i grenseområdene mot Afghanistan. Den pakistanske regjeringen kan heller ikke leve med at deler av territoriet er et fristed for opprørere og terrorister. Å etablere myndighetskontroll i disse grenseområdene er derfor av felles interesse for de to landene. 

Økt fokus på beskyttelse av sivilbefolkningen, økt afghansk ansvar for sikkerheten, helhetlig innsats og regional tilnærming. Det er essensen i NATOs nye strategi og samtidig nødvendige forutsetninger for å lykkes.

Den 28. januar deltok representanter fra 60 land på Afghanistan-konferansen i London. Fra Norge deltok blant annet min egen statssekretær. Målet med konferansen var nettopp å bidra til at afghanske myndigheter gradvis skal bli i stand til å overta ansvaret både for sikkerhet og utvikling i eget land. 

Alle deltakerne sluttet opp under betydningen av en klar og målrettet plan for å overføre sikkerhetsansvaret til afghanske myndigheter, provins for provins, noe som innebærer at de internasjonale styrkene vil gå over i en tydeligere støtterolle.

Den norske Faryab-strategien
Resultatene fra Londonkonferansen er i tråd med synspunkter vi lenge har fremmet fra norsk side, blant annet gjennom den norske Faryab-strategien fra juni 2009; bygging av afghansk kapasitet og eierskap.

I likhet med ISAF-strategien legger vi fra norsk side opp til en trinnvis dreining av militærinnsatsen over mot støtte til afghanske sikkerhetsinstitusjoner, herunder hæren og politiet. Dette gjør vi gjennom trenings- og mentoreringslagene våre, forkortet OMLT. Vi vil prioritere dette enda sterkere i tiden som kommer. OMLT vil etter hvert også få en større rolle i forhold til trening av politiet.

Vår økende støtte til afghanske sikkerhetsstyrker kommer til uttrykk på flere måter. Vi har for eksempel nettopp ferdigstilt utvidelsen av en leir til den afghanske hæren i Meymaneh. Leiren vil gi plass til 650 soldater. Forsvarsbygg har vært byggherre for prosjektet, som har en kostnadsramme på omlag 28 millioner kroner. Dette er et betydelig bidrag til oppbyggingen av hæren i Nord-Afghanistan.

Den norske strategien legger til grunn FNs integrerte tilnærming for gjennomføring av den afghanske utviklingsplanen og provinsutviklingsplanene for Faryab. Den legger også til grunn en videreutvikling av PRT konseptet, der det tas hensyn til lokale behov for sikkerhet, utvikling, kapasitetsbygging og styresett. En målsetting for oss er en effektiv samordning og koordinering av innsatsen mellom alle aktørene. Sivil innsats i området skal fokusere på godt styresett, utdanning, landsbyutvikling og humanitær bistand.

Vi vil dreie sivile tiltak enda sterkere inn mot UNAMA og provinsmyndighetene i Faryab.  

I dag går ca 20 % av norsk bistand til Faryab-provinsen og Ghowrmach. Størstedelen av bistanden kanaliseres gjennom multilaterale og afghanske kanaler. Dette er noe FN og afghanske myndigheter gjentatte ganger har berømmet oss for.
Det er også en målsetning å styrke det allerede betydelige nordiske samarbeidet i Nord-Afghanistan. Vi vurderer grunnlaget for et samarbeid om trening og mentorering av en ny afghansk brigade, som er planlagt lokalisert til Nord-Vest Afghanistan.

Norge har dessuten tatt initiativ til et tettere samarbeid mellom alle ISAF-land som har ansvar i de nordlige provinsene.  Dette blir ikke minst viktig når amerikanerne og den afghanske hæren nå har varslet økte styrkebidrag til Faryab.  Budskapet om samordning av innsatsen og måten vi jobber på hadde jeg også med meg i møtet med forsvarsminister Gates i forrige uke.

Innretningen av våre styrkebidrag fremover
Vi trodde først at afghanske styrker ville være i stand til å ta et større ansvar for sikkerheten i Faryab allerede fra i sommer. En stadig mer krevende sikkerhetssituasjon har dessverre gjort dette urealistisk. Regjeringen anser det derfor nødvendig å videreføre det norske styrkebidraget i hele 2010, med noen tilpasninger.

Sannsynligvis vil også behovet for støtte til politiet øke.
Det foreligger planer om at USA skal utplassere amerikanske trenings- og ingeniørstyrker i nord for å støtte denne styrkeoppbyggingen. Dette passer godt inn i våre planer om å videreføre og styrke OMLT- bidraget vårt, og samtidig omforme dagens infanteristyrke til en partnerenhet med hovedoppgave å støtte afghanske avdelinger i felt.

Regjeringen har også besluttet å bidra praktisk til opptreningen av afghanske politistyrker gjennom å etablere et politimentorlag. Dette laget skal bestå av tre befal, seks korporaler og en tolk. Det blir støttet av norske politirådgivere i tilknytning til PRT Meymaneh. Oppdraget er å drive trening og mentorering av afghansk politi i Faryab allerede fra i år, og laget er deployerbart i juni. 

Slik situasjonen er i dag, ser vi oss nødt til å forlenge Luftforsvarets helikopterbidrag utover oktober neste år. For vi vurderer denne kapasiteten til å være avgjørende for sikkerheten til norske og andre styrker i området. Uten denne kapasiteten vil styrkenes aksjonsradius kun omfatte Meymaneh by og omkringliggende områder. Dette vil i stor grad begrense vår evne til å støtte de afghanske sikkerhetsstyrkene.

Forsvarssjefen anser det uforsvarlig å operere norske styrker i Nord-Afghanistan uten nødvendig helikopterkapasitet for medisinsk evakuering, og det har dessverre ikke lykkes å få andre land til å påta seg et slikt ansvar på kort sikt.

Regjeringen er klar over at dette ikke er uproblematisk i forhold til utfordringene her hjemme, både personellmessig og i forhold til andre viktige oppgaver som helikoptermiljøet ivaretar. For å redusere de negative konsekvensene av forlengelsen, vil forsvarssjefen fremme forslag til avbøtende tiltak.

Vi har så langt ikke avklart mulighetene for andre norske styrkebidrag etter 2010. Jeg våknet jo til overskrifter i avisene i januar om at det skulle være besluttet å sette inn spesialstyrkene våre på nytt, få måneder etter at de ble trukket hjem. Jeg kan imidlertid forsikre om at det ikke foreligger noen slik beslutning. Vi har heller ikke fått noen henvendelse fra NATO om dette. Men at spesialstyrkene kan bli satt inn på et senere tidspunkt, er jeg ikke fremmed for. Deres innsats har blitt høyt verdsatt både av ISAF og afghanerne selv.

På sikt vil en overføring av sikkerhetsansvaret til afghanske myndigheter i Faryab kunne frigjøre ressurser. Dette betyr ikke at vi fra norsk side ensidig kan planlegge for å trekke oss ut. Vi gikk inn sammen med våre allierte, og vi går ut sammen med dem. Vi tilpasser derimot bidraget vårt gradvis mot en tydeligere støtterolle for afghanske styrker og myndigheter.

Personellet
Det er viktig for meg å uttrykke at det personellet vi sender ut i internasjonale operasjoner har vår fulle støtte. Derfor har jeg også tatt mål av meg til å besøke hver kontingent vi sender ut. Det er et enstemmig Storting som står bak vårt engasjement i Afghanistan, og jeg ønsker å skape oppmerksomhet rundt – og forståelse og aksept for - den viktige innsatsen norske soldater gjør for sikkerhet og stabilitet i landet. Her har vi som politiske myndigheter et ansvar, sammen med den militære ledelsen og soldatene selv.

Vi skal også ta vare på soldatene våre. Før, under og etter tjeneste. Derfor har vi også lagt opp til en rekke tiltak for å forbedre oppfølgingen av personellet som har deltatt i utenlandsoperasjoner.

Siden en stor del av Forsvarets personell nå utgjøres av veteraner, betyr dette ikke minst god personellforvaltning i det daglige. De som trenger det skal også få ekstra oppfølging når de kommer hjem.

Avslutning
Jeg ser av programmet at dere skal bruke dette seminaret til å diskutere bruk av militærmakt og målsetningene for den internasjonale innsatsen i Afghanistan.

Som politisk ansvarlig for vår militære innsats, har jeg valgt å konsentrere meg om de utfordringene vi møter i Afghanistan, målsetningen for engasjementet og den strategien som danner grunnlag for våre bidrag og vårt operasjonsmønster. La meg avslutte med noen overordnede betraktninger rundt de ulike aspektene ved bruk av makt.

Jeg vil minne om president Obamas presisering i sin Nobeltale: Krigens instrumenter har en rolle å spille i å bevare fred. Dette er helt i tråd med tenkningen som har stått sentralt i norsk politisk bevissthet lenge: Makten må forankres i retten, men noen ganger må makten brukes i rettens tjeneste. Men makten må brukes på riktig vis og innenfor faste rammer.

Derfor er regjeringen opptatt av å ha en klar politikk for tydelige skillelinjer mellom sivile, humanitære og militære oppgaver. Vi får ros for denne holdningen fra sivile aktører. Men vi har en vei å gå før dette blir den rådende oppfatning blant alle våre allierte bidragsytere i Afghanistan. Her vil vi gjøre en innsats for å påvirke. Ikke minst er vi opptatt av krigens folkerett og en klar holdning til Genèvekonvensjonene.

ISAFs rolle er basert på et entydig FN-mandat, slik vår deltagelse i alle internasjonale operasjoner skal ha. Regjeringen vil i fremtiden legge økt vekt på de sivile aspekter ved vårt engasjement, kombinert med afghansk eierskap.

Samtidig kan vi ikke fjerne oss fra realitetene. Utfordringene i Afghanistan vil fortsatt ha en betydelig militær dimensjon. Det blir imidlertid viktigere enn noen gang å unngå utilsiktede følgeskader som resultat av militære operasjoner. Dette er også en av hovedårsakene til hvorfor det var nødvendig å legge om strategien og øke styrketallet.

Maktanvendelsen må forankres i retten, og militære virkemidler må brukes til å underbygge målsetningene for operasjonen.
Vi må være ydmyke for oppdragets kompleksitet og de krav som stilles til demokratiske staters bruk av makt i internasjonale operasjoner. Dette krever meget god vurderingsevne og høy kompetanse hos personellet på alle nivå. Jeg er trygg på at norske mannskaper og befal er godt rustet til å løse de oppgavene de er satt til i Afghanistan.

Jeg ønsker lykke til med seminaret og takker for oppmerksomheten!