Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

- Vi er i Afghanistan for å bidra til å skape fred

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Forsvarsdepartementet

- Afghanistan er vårt viktigste utenlandsoppdrag: Det er viktig for Norge, for NATO og for FN. Og ikke minst for afghanerne. Jeg har stor respekt for oppgaven dere går til, sier forsvarsminister Grete Faremo.

Forsvarsminister Grete Faremos tale til PRT 16 på Setermoen 1. november 2010.

Takk for at jeg får lov til å være hos dere i dag.  Jeg setter stor pris på å delta i deres opptrening.

Afghanistan er vårt viktigste utenlandsoppdrag: Det er viktig for Norge, for NATO og for FN. Og ikke minst for afghanerne.  Jeg har stor respekt for oppgaven dere går til - og jeg er takknemlig for at dere har tatt på dere et så viktig, men også så farlig oppdrag.

For Regjeringen er det viktig at dere er godt informert om hvorfor vi er i Afghanistan:

  1. Vi er i Afghanistan fordi vi er invitert av verdenssamfunnet gjennom FN og den folkevalgte afghanske regjeringen.
  2. Vi er i Afghanistan fordi vi stiller oss solidarisk med våre allierte i NATO og tar ansvar som medlem av FN.
  3. Vi er i Afghanistan for å bidra til å skape fred og stabilitet for det afghanske folk. Og fordi alternativet er at afghanerne kastes ut i en ny langvarig runde med blodig borgerkrig.
  4. Vi er i Afghanistan fordi vi gjennom å skape stabilitet ute – også bidrar vi til å skape trygghet her hjemme.

Et mål med oppdraget er å bidra til stabilitet. Vi trener de afghanske sikkerhetsstyrkene slik at de selv kan ta over ansvaret for egen, nasjonal sikkerhet.

For et par uker siden var jeg i Stortinget og redegjorde for planen for vårt bidrag til Afghanistan neste år. Jeg har kalt 2011 et år i endringenes tegn.   Det halvåret dere er i Afghanistan tegner til å bli et viktig halvår.

Under Kabul-konferansen for alliansens utenriksministre i juli i år, ble det vedtatt hvordan det nye rammeverket for overføring av sikkerhetsansvaret til afghanske styrker skal iverksettes, såkalt Transition. ISAF og afghanske myndigheter vurderer nå på månedlig basis i hvilke distrikter og provinser overføring av sikkerhetsansvaret er mulig. Det antas at selve overføringen kan starte i noen distrikter og provinser i løpet av første halvår 2011. Prosessen vil ta tid og sannsynligvis pågå frem til 2013/2014.

Fra norsk side ønsker vi å være pådrivere for å overføre ansvaret for sikkerheten i Faryab-provinsen så snart situasjonen tillater det. I den første månedlige statusrapporten fra august i år, vurderes Faryab provins foreløpig ikke som klar for overføring av sikkerhetsansvaret, verken på indikatorene sikkerhet, styresett eller utvikling.

Norske styrker gjør imidlertid en strålende jobb med å trene de afghanske styrkene. Jobben er gjort noe vanskeligere for oss ved at allerede trente afghanske styrker fra Faryab har blitt flyttet til urolige områder i sør. Dette tok jeg også opp med den amerikanske forsvarsministeren i forrige uke. Vi behøver stabilitet for å kunne lære opp og trene de afghanske styrkene skikkelig.

Jeg understreket også overfor Gates at Norge som en liten nasjon har stilt bidrag til Afghanistan over mange år. Vi er avhengig av støtte og fleksibilitet fra våre store allierte slik at vi kan bygge vårt bidrag med de kapasitetene vi har tilgjengelige, og uten at det blir en for stor belastning for et lite norsk forsvar som i tillegg er i omstilling.  Mange av dere har allerede vært ute flere ganger og kjenner på kroppen hvordan oppdraget sliter både på enkeltmennesker, familier og på avgivende avdelinger. 

Arbeidet med å overføre sikkerhetsansvaret til afghanske myndigheter kompliseres også av negative utviklingstrekk i Afghanistan. Dere kan det meste om en forverret sikkerhetssituasjon. Samtidig er det også viktig å holde fast ved positive trekk ved utviklingen, slik som den raske oppbyggingen av den afghanske hæren.

I takt med økningen i antallet afghanske sikkerhetsstyrker, vil også behovet for støtten vi gir gjennom opplæring, mentorering og partnering øke. Regjeringen legger opp til å videreføre innsatsen i Afghanistan på om lag samme nivå neste år som i år, men vi satser på å dreie innsatsen ytterligere i retning av opplæring og veiledning.

Som dere vet, er det gjennomført en betydelig afghansk og alliert styrkeoppbygging i Nord-Afghanistan. En afghansk brigade (1. brigade) er under oppbygging og har flyttet sitt hovedkvarter og støtteavdelinger til Meymaneh. Brigaden mangler viktig mentoreringsstøtte for å bli en fungerende og effektiv styrke. Det  er dermed nødvendig med flere mentoreringsressurser til denne brigaden i Meymaneh.

Derfor ønsker vi at det samlede norske styrkebidraget i Faryab konsentreres innenfor rammen av PRTet i Meymaneh. OMLT-bidraget blir derfor etter nyttår en del av PRT’et. Fokuset dreies fra dagens vekt på partnering/mentorering på bataljonsnivå til integrert partnering med brigaden i Meymaneh. Denne dreiningen vil bidra til at brigaden utvikles til en selvstendig fungerende styrke, som etter hvert kan overta sikkerhetsansvaret selv.

De norske styrkene som opererer fra basene i Ghowrmach og Qeysar, vil samles i Meymaneh.   Amerikanske styrker opererer allerede i de vestlige distriktene av Faryab (Qeysar og Almar) og i Ghowrmach, hvor det er etablert et godt samarbeid mellom norske og amerikanske styrker. Det kan være aktuelt at amerikanske styrker overtar ansvaret de norske styrkene så langt har hatt i Ghowrmach og Qeysar, men dette er foreløpig ikke avklart.

Vi vil videreføre en aktiv dialog med tanke på tettere samarbeid med våre allierte i Regionkommando Nord (RC-N). Vår innsats i Nord-Afghanistan må være mest mulig samordna og effektiv.

Samlet sett, har jeg derfor god tro på at vi skal oppleve god progresjon på arbeidet med de afghanske sikkerhetsstyrkene i Faryab i 2011.

Vi må være fleksible. Situasjonen i Afghanistan er dynamisk. Det er definitivt ikke business as usual. Ingen er tjent med å forsøke å tegne noe glansbilde.  Det er åpenbart at situasjonen er krevende og vil være det i lang tid fremover.

Vi hadde gjerne sett en bedre situasjon i Afghanistan i dag. I norsk presse kan vi imidlertid få inntrykk av at det internasjonale samfunn ikke har oppnådd noe. Det blir feil.  Det er viktig å huske at det er gjort synlige fremskritt, viktige fremskritt. Mange av dere har sett framskrittene. De kan imidlertid variere fra provins til provins. Ifølge internasjonale undersøkelser opplever også afghanerne selv at de har det bedre nå, enn for ett til to år tilbake.

Den harde dommen mange feller over innsatsen kommer også av at ambisjonsnivået har vært høyt - langt utover tradisjonell "fredsbevaring". Vi har egentlig drevet med statsbygging.   Jeg tror nok ambisjonene til dels har vært urealistiske. Mitt råd til dere er å fokusere på det militære oppdraget vi har. Vi skal bidra til stabilisering som kan understøtte en afghansk politisk løsning. 
 
Media spør: Når reiser de norske styrkene hjem? Jeg skulle gjerne hørt spørsmål om kvaliteten i de norske styrkenes oppgaveløsning. 

Kriteriene for overføringen av sikkerhetsansvaret ble vedtatt på utenriksministermøtet i Tallin i vår, og konkretisert ytterligere i Kabul i sommer. Vurderingene av hvordan disse skal settes ut i livet må være reelle. NATO og ISAF må stå sammen om exit strategi og samlet uttrekk når den dagen kommer. Og den dagen nærmer seg. Karzai har selv antydet 2014.
   
Heldigvis har vi fortsatt tydelig og god støtte fra et flertall i befolkningen for oppdraget i Afghanistan.  Oppdraget har også 100% støtte i Stortinget.  Jobben dere skal gjøre har derfor solid støtte i nasjonen.

Det siste halvåret har gitt mer åpenhet om hva norske styrker gjør i Afghanistan. Det er jeg glad for. Mange medier har besøkt styrkene våre og fulgt med på oppdrag. Den danske filmen Armadillo og flere nye bøker har også bidratt til mer åpenhet. Vi har fått dypere innsikt i - og et mer autentisk bilde av - stridshandlingene i Afghanistan. Det bidrar til at vi får en bedre og mer informert debatt her hjemme om oppdraget. Og det er viktig. Det er det sivile samfunnet som definerer oppdraget. Da må også de som er hjemme ha kunnskap om det som foregår der nede.

Debatten om vi er i krig eller ikke kan oppleves som  mediemessig avsporing. Norge er folkerettslig sett ikke i krig med en annen stat. Norge er part i en intern væpnet konflikt. For alle praktiske formål deltar norske soldater likevel i krig. Situasjonen i Afghanistan er minst like dramatisk og brutal som konvensjonell krig.   

Å holde seg til de folkerettslige rammene gjør at Taliban og andre opprørs gruppers handlinger er illegitime. Det er en fordel for oss alle. Da kan de også stilles til ansvar for det de gjør. Det kan sikkert virke som politikerspråk og ordkløyveri. Men det betyr overhodet ikke en underkjennelse av deres innsats. Tvert imot er vi opptatt av å beskytte dere.

Mens dere er i Afghanistan, skal Forsvaret hjemme og ute sørge for at dere får det dere trenger av materiell og støtte. Det går ikke en dag uten at Forsvarssjefen og jeg er bekymret for det dere utsettes for i tjeneste. Vi kommer derfor aldri til å gå på akkord med sikkerheten til våre soldater i Afghanistan. Derfor har vi kjøpt inn nye kjøretøyer, Dingo 2. De første vil være på plass når dere kommer ned. Forsvaret har alltid fått innvilget sine krav knyttet til å opprettholde sikkerheten for dere. Samtidig må vi erkjenne at det i seg selv er en risiko ved å være i Afghanistan og at vi aldri kan gjøre det risikofritt.

Den militære operasjonen løper på 10. året. En vedvarende tillitskrise i det afghanske folket mot egne myndigheter, og det internasjonale nærværet, gjør forholdene krevende og sikkerhetssituasjonen er forverret. Derfor har strategien blitt tilpasset underveis. I dag er det langt mer fokus på å få de afghanske sikkerhetsstyrkene på beina. Norge var tidlig ute med denne vridningen.

Oppdraget i Afghanistan er en del av en helhetlig internasjonal innsats. Norge  bruker om lag 1 mrd på militære styrker, 750 mill på bistand i Afghanistan
Internasjonalt er dette tallet 10:1 Jeg mener at problemet i Afghanistan ikke er at vi har brukt for mye på å sende internasjonale styrker til Afghanistan. Militær tilstedeværelse er uunnværlig, men også utilstrekkelig. Uunnværlig fordi uten nærværet av stabiliseringsstyrken ville borgerkrigen fortsatt herjet. Utilstrekkelig fordi militære alene ikke kan skape utvikling og gi det afghanske folk mat på bordet og tak over hodet.   

Det internasjonale samfunnet har bidratt for lite til den sivile gjenoppbyggingen. Hjelpen har dessuten vært for lite målrettet og for dårlig koordinert. Det er tragisk at mye utviklingspenger er frakoplet bredere utviklingsstrategier.

20 prosent av bistanden fra Norge går til Faryab. Resten kanaliseres gjennom internasjonale organisasjoner til hele Afghanistan. Dette er riktig å gjøre for å få til mer internasjonal samordning av bistanden. Flere land burde gjort det slik. Jeg vet at en del norske soldater gir uttrykk for at de ikke ser bistandsinnsatsen som legges ned av Norge i Faryab.  Det føles tungt å få kontroll på sikkerhetssituasjonen uten at det etterfylles med utviklingsbistand.

Den norske bistanden brukes ikke nødvendigvis der hvor dere ferdes mest. Sivilt-militært samvirke må skje under en klar rollefordeling. Og her har jeg litt erfaring fra mine tidligere jobber som justis- og bistandsminister. Min oppfatning er at det er de ulike bistands- og utviklingsorganisasjonene som er best til å drive med bistands- og utviklingsarbeid, mens det er de militære styrkene – dere – som satt til å drive militære operasjoner

Når det er sagt – la meg også slå fast at vi forventer at den militære og den sivile innsatsen koordineres på en god måte. Det er derfor den norske ambassaden i Kabul har personell utestasjonert i PRT Meymaneh. Alle tjener på et godt samarbeid. Samarbeid - ikke samrøre.

Bistanden må være drevet av langsiktige behov. Dessuten skal den sivile innsatsen være drevet av afghanske målsettinger og av de valgte afghanske myndigheter – i vårt tilfelle guvernøren i Faryab. Alt vi gjør – sivilt og militært – må ha et afghansk eierskap. Og det er de afghanske myndighetene som skal legge premissene for arbeidet både med sikkerhet, styresett og utvikling.

Dere er vårt 16 PRT. PRT’ene var opprinnelig ment som en overgangsordning.  De skulle ha et nasjonalt ansvar for "helheten". Hvert land har sin tolkning av PRT rollen, og PRT’ene er i videreutvikling etter hvert som oppgaveløsningen tilpasses behovene.

NCC har en helt spesiell rolle. De er utsendt av FOH. NCC skal også spille sammen med ambassaden. NCC er viktige for å bidra til å måle fremgang - ikke minst mht trening av ANSF. De må hele tiden ha "øret til bakken". De har et ekstra ansvar for å se på kvalitet og kvantitet – og dermed effekt.

Jeg har en klar forventning om at dere som PRT 16, setter fornyet fokus på kvinners rolle og stilling i området dere er i. Oppfølgingen av FN-resolusjon 1325 om kvinner i krig og konflikt er ikke en teoretisk øvelse som bare handler om å ha flest mulig kvinner tilstede. 

Vi må sikre at operasjonen ikke gjør situasjonen verre for kvinnene, men bedre. Uten sikkerhet og deltakelse for afghanske kvinner vil situasjonen i Afghanistan aldri bli stabil. I tillegg til at landet vil fortsette å kaste bort halvparten av landets ressurser. Derfor må vi sikre kjønnsperspektivet bedre i all operasjonsplanlegging – og i vår rapportering.

Dere har et særdeles viktig oppdrag og bærer et stort ansvar.
Dere gjør Norge som nasjon en stor tjeneste, og dere er utvist stor tillit av det norske folk. Soldater under våpen er det sterkeste maktmiddelet en stat har.
Etikk, kulturforståelse og gode holdninger i tillegg til det dere har lært om det operative er derfor avgjørende for å kunne gjøre en god jobb.

Det har vært mye debatt den siste tiden om holdninger og kultur i soldatprofesjonen. Mange av dere har kanskje også lurt på hva jeg sa om uttalelsene fra befal i magasinet Alfa. Mange aviser hang seg på saken med nye, sensasjonelle vinklinger. Mitt budskap til soldatene ble uklart.

Jeg reagerte på ett forhold: Befal i intervju som ga til kjenne at lyst eller hevnlyst som grunnlag for å ta liv er akseptabelt, er ikke forenlig med vårt verdigrunnlag. 
Jeg forstår presset som soldatene lever under og jeg forstår behovet for å avreagere. Jeg har ikke uttalt meg om ordbruk under press, verken før, under eller etter at soldater har vært i krig.

Ikke bare skal vi ha toleranse for sterke ytringer i stridssituasjoner, vi skal oppmuntre til det! Mye av det som dere soldater må gjøre i Afghanistan er belastende og brutalt. Det er helt nødvendig å få lov til og blåse ut og bearbeide følelsene etterpå. Når livet er i fare, veier vi ikke ordene på gullvekt. Derfor forsvarte jeg soldaten som omtalte et fulltreff mot en angripende fiende som ”lekkert”, etter et bakholdsangrep i Afghanistan rundt nyttår. Jeg ville forsvart ham på samme måte i dag, og for sterkere ordbruk enn det.
 
Vårt oppdrag i Afghanistan er å skape stabilitet og sikkerhet og bidra til at afghanerne selv kan ta vare på egen sikkerhet. I den prosessen er det å bygge tillit uhyre viktig. Hvordan kan vi vinne tillit dersom inntrykket er at motivet for å være der er å drepe, eller å hevne?

Jeg forstår at det kan oppstå følelser som raseri og hevnlyst i en krigssituasjon. Det er menneskelige reaksjoner på ekstreme hendelser. Det som er viktig er at vi er klar over kraften som ligger i disse følelsene og at vi har ledere som evner å tøyle dem. Hvis en leder bruker slike følelser for å motivere soldatene sine, da er det ikke god ledelse. Det er det motsatte.
Omtanke for soldatene var min drivkraft. Jeg vil ha dere alle hjem med hevet hode.

Jeg vil sitere noe Khaled Hosseini skrev i sin bok Drageløperen: "Krig opphever ikke krav om anstendighet – krig krever anstendighet enda mer enn i fredstid”. Selv om motstanderen ikke respekterer folkeretten må vi gjøre det.   

Dere gjør en innsats vi ikke kan takke for bare med ord. Tidligere hadde Norge altfor lite fokus på veteranpolitikken.  Vi er blitt bedre og veteranpolitikken spenner nå over tiltak både før, under og etter tjeneste. Forsvaret har for eksempel ett års oppfølgingsplikt for dere etter endt tjeneste.  Og Forsvaret skal ta ansvar for å legge til rette for kontakt med helsevesen og annen hjelpetjeneste ved behov.  Men vi vet lite om langtidsvirkningene av opphold ute.  Derfor skal vi også forske mer på dette.  Vi skal også gjøre nye løft for veteranene framover. 

De fleste av dere vil bringe verdifulle og positive opplevelser med hjem. Dere vil få kunnskaper og erfaringer som svært få har. Dere kommer til å være stolte av den innsatsen dere har gjort. Og dere vil få kameratskap som varer resten av livet. Jeg ber dere samtidig om å ta det ansvaret det er å investere i egen helse på sikt. Bruk mulighetene som tilbys dere og familiene deres.

Lykke til med oppdraget!  Dere har min og Regjeringens fulle støtte. Stortinget støtter opp 100%. Jeg er stolt av hver enkelt av dere.

Lykke til – ta vare på hverandre – og så gleder jeg meg til at vi sees i Meymaneh.

Til toppen