Historisk arkiv

Merverdiavgiftsfradrag for hjemme-PC

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Finansdepartementet

Brev til Skattedirektoratet

Skattedirektoratet
Postboks 6300 Etterstad
0603 OSLO

Deres ref

Vår ref

Dato

2005/4336

02/1910 SL TN/KR

13.09.2006

Merverdiavgiftsfradrag for hjemme-PC

1. Vi viser til Sivilombudsmannens brev av 17. februar 2005, vedlagt ombudsmannens uttalelse i sak 2004/1744, og sakens øvrige korrespondanse.

Den omhandlede sak gjelder et tilfelle hvor en virksomhet (Baker Hughes Inteq) leaset datautstyr og stilte det til rådighet for de ansatte hjemme. På bakgrunn av denne saken har ombudsmannen behandlet spørsmålet om arbeidsgivers rett til fradrag for inngående merverdiavgift på leasede hjemme-PC’er som stilles til disposisjon for virksomhetens ansatte. Hjemme-PC’ene er i den konkrete saken dels ment brukt i et obligatorisk opplæringsprogram i bedriftens regi, og leasingsutgiftene finansieres delvis ved trekk i de ansattes bruttolønn.

Av uttalelsen framgår det at ombudsmannen er i tvil om den fordelingspraksis Skattedirektoratet har angitt i fellesskrivet av 17. juni 1999 til fylkesskattekontorene og i Merverdiavgiftshåndboken, 2. utgave, 2004, s. 372 for hjemme-PC-ordninger som brukes fullt ut eller delvis innenfor avgiftsområdet, og som finansieres i større eller mindre utstrekning av de ansatte ved trekk i bruttolønn, har hjemmel i merverdiavgiftsloven (mval.) § 21, jf. § 23. Ombudsmannen anmoder derfor Finansdepartementet om å be Skattedirektoratet vurdere om det er nødvendig å gjennomgå disse retningslinjene på nytt i lys av bemerkningene i uttalelsen. Videre ber ombudsmannen om at Baker Hughes Inteqs klage behandles på nytt i klagenemnda i lys av de synspunktene som framgår av uttalelsen. Skattedirektoratet har i brev av 26. august 2005 kommet med nyttige merknader til Ombudsmannens brev. Finansdepartementets syn på rettstilstanden på dette området er i stor grad basert på disse merknadene.

2. Etter mval. § 21 foreligger det fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser som er ”til bruk i” en registrert virksomhet. Det innebærer at det ikke foreligger fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser til bruk i virksomhet utenfor avgiftsområdet eller til privat bruk. Anskaffes varer under ett til bruk som gir fradragsrett og bruk som ikke gjør det, må virksomheten fordele den inngående merverdiavgiften forholdsmessig, jf. mval. § 23.

I denne saken er det spørsmål om, og i hvilket omfang, en avgiftspliktig virksomhet har fradragsrett for inngående merverdiavgift på leasede hjemme-PC’er som stilles til disposisjon for virksomhetens ansatte. Avgjørende for en slik fradragsrett vil være i hvilken utstrekning utstyret kan sies å være til bruk i virksomheten. Ved denne vurderingen er det særlig to hovedspørsmål Sivilombudsmannen ser nærmere på: fradragsrett på grunn av øvelsesbruk og betydningen av at de ansatte er med på finansieringen av anskaffelsen.

3. Vi ser først på fradragsrett på grunn av øvelsesbruk. Vårt utgangspunkt har vært at fradragsretten er betinget av at anskaffelsen er relevant og har en nær og naturlig tilknytning til den avgiftspliktige virksomheten, og at det må dokumenteres eller i det minste tilstrekkelig sannsynliggjøres at anskaffelsen er skjedd til (delvis) bruk i den avgiftspliktige virksomheten. Det må ikke minst gjelde når utstyret befinner seg hjemme hos den enkelte arbeidstaker. Departementet er av den oppfatning at dette fortsatt må være utgangspunktet for vurderingen av om det foreligger fradragsrett. Av uttalelsen framgår det at ombudsmannen ikke har kritiske bemerkninger til et slikt utgangspunkt.

Departementet vil også understreke at merverdiavgiften er en generell forbruksavgift. Det er derfor grunnleggende at privat bruk skal utløse en merverdiavgiftsbelastning enten i form av avskåret fradragsrett eller i form av uttaksbeskatning etter bestemmelsen i mval. § 14. De sentrale rettsavgjørelser som foreligger på dette området i den senere tid, gjelder om anskaffelsen er til bruk i en del av en virksomhet som er innenfor eller utenfor avgiftsområdet. Spørsmålet om anskaffelsen er til bruk i en helt merverdiavgiftspliktig virksomhet, som tilfellet er i denne sak, eller om anskaffelsen er til bruk privat (helt eller delvis) er langt mindre belyst i rettspraksis.

4. Ved den nærmere vurdering av fradragsretten for inngående merverdiavgift har ombudsmannen sett på sammenhengen med reglene i skatteloven, jf. avsnitt 3 flg. i hans uttalelse.

Her vil departementet vise til at selv om en anskaffelseskostnad som er fradragsberettiget for virksomheten etter skatteloven § 6-1 eller avskrivbar etter § 6-10, i utgangspunktet også vil være fradragsberettiget etter mval. § 21, jf. § 23, så vil det i en god del tilfeller være avskåret fradragsrett etter merverdiavgiftsloven, til tross for fradragsrett etter skatteloven. Etter mval. § 22 første ledd avskjæres fradragsretten for inngående avgift på spesielle varer og tjenester som anskaffes til nærmere angitte formål i en avgiftspliktig del av virksomheten, for eksempel til representasjon og velferdstiltak for ansatte. Bestemmelsen i § 22 første ledd nr. 3, jf. § 14 annet ledd nr. 1 avskjærer også fradragsretten ved kjøp av varer og tjenester som skal brukes til kost og naturalavlønning til virksomhetens innehaver, ledelse, ansatte og pensjonister. Kostnader knyttet til varer og tjenester som virksomheten skal bruke til kost eller naturalavlønning for eksempel til ansatte, slik som i den foreliggende saken, vil derfor være et eksempel på anskaffelser som behandles forskjellig etter de to regelsett.

Fradragsretten etter skatteloven for varer/tjenester til de ansatte omfatter både tildeling til bruk i tjenesten (driftsmidler) og tildeling til privat bruk (naturalytelser). Ved tildeling til privat bruk klassifiseres ytelsen som et lønnstillegg eller som et velferdstiltak, og den skattemessige fradragsrett (i virksomhet) baseres på dette. En virksomhet kan altså få skattemessig fradrag for kostnader til varer/tjenester som overhodet ikke vedkommer virksomhetens drift som sådan, men da på grunn av at det anses som en lønns- eller velferdskostnad. Dette gjelder uansett om ytelsen er gjort skattefri eller ei som følge av gjeldende unntak fra den alminnelige skatteplikt for fordeler fra arbeidsgiver.

Klassifisert som naturalavlønning eller velferdstiltak vil ytelser til ansatte derimot ikke gi fradragsrett etter merverdiavgiftsloven. Selv om lønnssystemene og velferdspolitikken i en virksomhet selvsagt er knyttet til driften, anses varer og tjenester brukt til naturalavlønning m.v. av ansatte ikke å være til bruk i virksomheten i merverdiavgiftslovens forstand.

Et eksempel på en slik forskjell i fradragsretten er behandlingen av kostnader til ulike velferdstiltak for de ansatte, som fritidsbåt eller hytte de ansatte kan disponere vederlagsfritt. Etter merverdiavgiftsloven vil det i slike tilfeller ikke foreligge fradragsrett for inngående merverdiavgift, selv om virksomheten har fradragsrett for anskaffelseskostnadene etter skatteloven.

Det er med andre ord i tilfeller som det foreliggende en klar forskjell på rekkevidden av tilknytningsvilkåret for fradragsrett etter de to regelsettene. Vi slutter oss derved til ombudsmannens uttalelse i avsnitt 5, annen setning, der dette legges til grunn.

5. Det som står sentralt i ombudsmannens vurdering synes imidlertid ikke å være virksomhetens rett til fradrag for anskaffelseskostnadene etter skatteloven, men de vilkår som er oppstilt for unnlatt fordelsbeskatning av de ansatte når det er inngått avtale om en hjemme-PC-ordning. Av skatteloven § 5-15 annet ledd, jf. forskrift 19. november 1999 nr. 1158 (skatteforskriften) § 5-15-4 første ledd følger at den fordel arbeidstaker har ved privat bruk av datautstyr utplassert av arbeidsgiver ikke regnes som skattepliktig inntekt når utplasseringen er begrunnet i ”tjenstlig bruk”.

Skatteforskriften § 5-15-4 annet ledd er et særskilt unntak fra det skatterettslige utgangspunktet om at alle ytelser som stammer fra arbeidsforhold eller har tilknytning til arbeidsforhold er skattepliktig som arbeidsinntekt. På merverdiavgiftens område er det ikke gitt noen tilsvarende regler som utvider fradragsretten. Der må spørsmålet om fradragsrett for inngående merverdiavgift følge hovedregelen i mval. § 21. I tillegg har merverdiavgiftsloven som nevnt en bestemmelse som avskjærer fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser til kost og naturalytelser, jf. mval. § 22 første ledd nr. 3. Disse to regelsettene har dermed nokså ulike utgangspunkt, noe som blant annet indikerer at det ikke uten videre kan legges til grunn at det avgiftsrettslige begrep ”til bruk i virksomheten” har det samme innhold som det skatterettslige begrep ”tjenstlig bruk” i PC-reglene.

Først nevnes her at dette skatterettslige begrep i PC-reglene har som eneste funksjon å angi hovedvilkåret for at private fordeler av PC-ordningen blir skattefrie. Alminnelig tjenstlig bruk av tildelt utstyr fra arbeidsgiver er skattefri i seg selv, og trenger ikke noen særskilt unntak fra skatteplikten. Innholdet i PC-reglene er at dersom tjenstlig bruk ligger i bunnen for tildelingen av utstyret, blir all privat tilleggsbruk skattefri. Dette nødvendiggjør en klargjøring av minstekravet til tjenstlig bruk. Gitt at dette minstevilkåret er oppfylt, behøves det derimot ingen nærmere grensedragning mellom tjenstlig bruk og privat bruk i det enkelte tilfelle.

Etter skatteforskriftens PC-regler defineres for det første ”tjenstlig bruk” som all bruk som leder til leveranse av tekster, beregninger, tegninger og andre maskinelle produkter fra den ansatte til arbeidsgiveren. Vi er enige i at slik bruk utvilsomt også vil kunne gi grunnlag for fradrag for inngående merverdiavgift, da dette er bruk som kan knyttes direkte til den ansattes arbeidssituasjon.

Videre regnes øvelsesbruk på hjemmemaskin med sikte på økt ferdighet til å utøve slik produksjon også som tjenstlig bruk. Forutsetningen er at datatreningen er egnet til å gi den ansatte en IT-kompetanse som arbeidsgiveren har nytte av i den ansattes nåværende stilling, eller i fremtidig stilling i samme foretak eller konsern når det foreligger konkrete holdepunkter for et slikt skifte av stilling.

I høringsnotatet av 14. september 2002 vedrørende regelfesting av lønnstrekkordningene for skattefri hjemme-PC er det i pkt. 2 nest siste avsnitt sagt følgende om begrepet ”tjenstlig bruk”: ”Således anses det etter bestemmelsen som tjenstlig bruk at den ansatte øver seg hjemme i bruk av datautstyret (med sikte på å bli en bedre databruker på arbeidsplassen), selv om utstyret som er plassert hjemme ikke brukes i selve produksjonen av materiale i brukerens arbeid. Dette er en meget liberal forståelse av ”tjenstlig bruk”, og leder til at ikke bare denne øvingen blir skattefri, men også til at ren privat bruk blir skattefri.”

Etter departementets oppfatning er således begrepet ”tjenstlig bruk” gitt et videre innhold i forhold til denne bestemmelsen enn i andre skattemessige sammenhenger. Dette er også lagt til grunn i Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) pkt. 4.2 om gjeldende rett vedrørende hjemme-PC-ordningen. Bakgrunnen for den vide fortolkningen av begrepet i denne sammenheng er følgelig ikke alminnelig fortolkningspraksis, men en mer formålsorientert tolkning der det er lagt betydelig vekt på å realisere et politisk mål om å ikke begrense utbredelsen av hjemme-PC-ordninger gjennom skattlegging av den private fordel disse ordningene normalt innebærer. Følgelig har tolkningen av begrepet ”tjenstlig bruk” i denne sammenheng etter vår oppfatning liten vekt som rettskilde ved fortolkningen av reglene om fradragsrett etter merverdiavgiftsloven.

6. Det klare utgangspunktet etter merverdiavgiftsloven er at anskaffelseskostnader til varer/tjenester til privat bruk ikke gir grunnlag for fradragsrett for inngående merverdiavgift. Det betyr at i den utstrekning de ansatte benytter utplassert utstyr anskaffet av avgiftspliktig arbeidsgiver til regelrett privat bruk, foreligger det ikke fradragsrett etter merverdiavgiftsloven selv om anskaffelsen fullt ut er fradragsberettiget etter skatteloven og skattefri for de ansatte. Etter departementets oppfatning, som det også er gitt uttrykk for i brev av 5. november 2003, har heller ikke den indirekte fordel en virksomhet kan ha av at den ansatte forbedrer sin yrkesmessige PC-kompetanse ved å bruke arbeidsgivers hjemme-PC til private gjøremål, en slik naturlig og nær tilknytning til virksomheten at den private bruken av den grunn kan anses å være ”til bruk i” virksomheten etter mval. § 21. Ombudsmannen synes å dele vår oppfatning på dette punkt.

Som vi tidligere har gitt utrykk for, vil det være den nærmere grensedragning mellom privat bruk og bruk som anses å være tilstrekkelig relevant for den avgiftspliktige virksomheten, som avgjør i hvilken utstrekning det foreligger fradragsrett for inngående merverdiavgift. Ombudsmannen legger i sin vurdering av dette spørsmålet til grunn at øvelsesbruk i tråd med skatteforskriften § 5-15-4, dvs. at den er egnet til å gi den ansatte en IT-kompetanse som arbeidsgiveren har nytte av i den ansattes nåværende stilling, eller i framtidig stilling i samme foretak eller konsern hvis det foreligger konkrete holdepunkter for et slikt skifte av stilling, har slik nær og naturlig tilknytning til virksomheten til at arbeidsgiver har fradragsrett etter mval. § 21 (jf. avsnitt 10 i ombudsmannens uttalelse av 17. februar 2005). Vi deler ikke Sivilombudsmannens oppfatning på dette punktet, jf. nedenfor.

Ombudsmannen legger til grunn at den nevnte forskrift klart skiller mellom ”tjenstlig bruk” og ”privat bruk”, og at ”privat bruk” av hjemme-pc ikke regnes som skattepliktig inntekt dersom utplasseringen er begrunnet i ”tjenstlig bruk”. Som det tidligere er gjort rede for ligger det en meget liberal forståelse av ”tjenstlig bruk” til grunn for reglene om skattefri hjemme-PC, noe som innebærer at også ren privat bruk blir skattefri. Det er den private fordelen som kan ligge i disse avtalene som har gjort det nødvendig å gi et særskilt fritak for å unngå skattlegging av den ansatte for denne fordelen. Ved innføringen av skattefritaket ble det lagt mer vekt på å innføre en omfattende og enkel fritaksregel, enn å skattlegge de rent private fordeler som slike ordninger normalt fører med seg. En hjemme-PC-ordning i skatteforskriftens forstand vil derfor kunne bli skattefri i sin helhet for arbeidstakerne, selv om utstyret for det meste benyttes til ren privat bruk (gitt av minstekravet til tjenstlig bruk er oppfylt).

Når det utplasserte datautstyret det her er tale om ikke brukes direkte til produksjon av materiale i den ansattes arbeid, vil det kunne skape vanskelige avgrensinger mellom bruk som gir rett til fradrag og bruk som ikke gjør det. På skatterettens område vil ikke denne grensedragningen skape tilsvarende problemer. Der har man som nevnt valgt å la all bruk av utstyret være skattefritt, også den rent private fordelen. En nærmere fordeling av bruken er da ikke nødvendig å foreta.

Det datautstyr en hjemme-PC-ordning omfatter er utstyr som er utplassert hjemme hos virksomhetens ansatte. Dette er utstyr som vanligvis kommer i tillegg til det datautstyr arbeidstakerne benytter til å utføre sitt arbeid i ordinær arbeidstid. Utstyr som befinner seg privat og ikke benyttes i arbeidstiden til produksjon av materiale i den ansattes arbeid, må som et utgangspunkt anses å være til hovedsakelig privat bruk, med mindre det dokumenteres eller tilstrekkelig sannsynliggjøres at utstyret likevel er til bruk i virksomheten. Har den ansatte kun en PC til disposisjon, vil dette etter departementets mening kunne stille seg annerledes. Avtale om hjemmekontor eller utførelse av konkrete oppgaver, oppkobling til virksomhetens nettverk og hvorvidt det medfølger et obligatorisk opplæringsprogram, er momenter som trekker i retning av at datautstyret likevel er til bruk i virksomheten. I tillegg vil også annen bruk kunne gi grunnlag for fradrag dersom arbeidsgiver på en tilfredsstillende måte kan sannsynliggjøre at arbeidstakers bruk av utstyret er av en slik karakter at den har en tilstrekkelig naturlig og nær tilknytning til virksomheten. Det vil også kunne omfatte mer spesifikk øvelsesbruk som gir økt ferdighet til å utføre konkrete arbeidsoppgaver, eksempelvis kursopplegg som er konkret rettet mot eksisterende arbeidsoppgaver.

7. Men det vil fortsatt være slik at ren privat bruk ikke gir fradragsrett etter merverdiavgiftsloven, heller ikke når denne private bruken gir virksomheten en indirekte fordel ved at de ansatte forbedrer sin yrkesmessige PC-kompetanse. Departementet legger til grunn at det normalt vil finne sted slik privat bruk av tildelt PC-utstyr hjemme, og at det derfor normalt ikke skal gis rett til fradrag for inngående merverdiavgift på hele anskaffelseskostnaden. Ombudsmannen ser også ut til å formode at det normalt kun er en forholdsmessig andel av den inngående merverdiavgiften som vil være gjenstand for fradrag.

For å ta stilling til omfanget av fradragsrett for inngående merverdiavgift, må det derfor foretas en selvstendig vurdering av hvor mye av den konkrete bruken av det aktuelle utstyret som omfattes av vilkåret ”til bruk i virksomheten”, slik dette er tolket i merverdiavgiftsrettslig sammenheng.

8. Sammenfatningsvis ser departementet at den avgiftsrettslige tilstanden på dette området kan framstå som skjønnsmessig og lite forutsigbar både for de næringsdrivende og for avgiftsmyndighetene. Dette kunne tilsi en endring av rettstilstanden i retning av å innføre et mer sjablonmessig regelverk på dette området. Etter gjeldende regelverk må det imidlertid fortsatt foretas en vurdering etter retningslinjene gitt ovenfor. Vi er som nevnt ikke enig med ombudsmannen at det er riktig å ta utgangspunkt i at all øvelsesbruk som oppfyller kravene i forskriftens § 5-15-4 også kan gi fradragsrett på bedriftens hånd etter mval. § 21. Når det gjelder bruk som leder til leveranse av tekster, beregning og andre produkter fra de ansatte til arbeidsgiver er vi imidlertid som nevnt helt enig med ombudsmannen i at dette gir grunnlag for fradragsrett. Når det utplasserte datautstyr ikke brukes direkte til produksjon av materiale i den ansattes arbeid, er vi imidlertid som nevnt ovenfor av den oppfatning at skatteforskriftens avgrensning ikke er avgjørende for fradragsretten etter merverdiavgiftsloven. Her må også andre vurderingstemaer som redegjort for over brukes.

9. Når det gjelder betydningen for fradragsretten av at de ansatte er med på å finansiere PC-ordningen, så mener ombudsmannens at mval. § 21, jf. § 23 ikke gir rettslig grunnlag for å relatere virksomhetens forholdsmessige bruk av anskaffelsen direkte til den del av utgiftene som bedriften selv til syvende og sist faktisk dekker, når eventuelle netto lønnsbesparelser og arbeidsgiveravgiftsreduksjoner også tas i betraktning.

Departementet er enig med ombudsmannen i at virksomhetens andel av utgiftene ikke nødvendigvis sier så mye om hvor relevant bruken av ordningen er for den enkelte virksomhet. Det kan være andre grunner til at en virksomhet ser seg tjent med å inngå avtale om slike ordninger enn at anskaffelsen er til bruk i virksomheten. Arbeidsgiver unngår ekstra kostnader, og sparer arbeidsgiveravgift av en del av det tidligere lønnsnivået i bedriften. De ansatte får egenfinansiert hjemme-PC uten skatt på den arbeidsinntekt som medgår til finansieringen. Arbeidsgiver er da bare en mellommann for finansiering av utstyret, og står som formell erverver av det datautstyret som utplasseres hjemme hos de ansatte.

Det bør derfor ikke legges slik avgjørende vekt på hva virksomheten betaler, som forvaltningspraksis kan synes å legge opp til. Men selv om finansieringen ikke har avgjørende betydning, så er dette likevel etter vår vurdering et viktig moment som bør hensyntas og som bør inngå i en helhetsvurdering av bruken i det enkelte tilfelle. Vi gjør oppmerksom på at det er de såkalte bruttolønnstrekkordninger som omhandles her.

Departementet finner at det som et utgangspunkt må legges til grunn at datautstyret også benyttes privat av de ansatte, og at det har en klar formodning mot seg at disse skulle påta seg alle utgifter som gjelder driftsmidler til bruk i bedriftens avgiftspliktige virksomhet. Dette gir en presumsjon for at de ansattes bidrag til finansieringen skyldes privat nytte. Ombudsmannen ser ut til å dele denne presumsjonen om at de ansattes bidrag til finansieringen skyldes privat nytte, og synes å være enig i at dette kan få betydning for den forholdsmessige fordelingen mellom privat og yrkesmessig bruk. Verdien av den andelen av utstyret som finansieres gjennom ansattes bidrag, bør derfor normalt anses å gjelde ikke-avgiftspliktig virksomhet, og som derved ikke gir grunnlag for fradrag for virksomheten.

Dersom den nevnte presumsjonen om privat nytte lar seg motbevise, skal den ikke legges til grunn. Er det av særlige grunner på det rene at anskaffelsen er foretatt til bruk i virksomheten, og virksomheten kan dokumentere det, kan det derfor foreligge hel eller delvis fradragsrett for merverdiavgift av anskaffelseskostnaden, selv om den finansieres helt eller delvis gjennom de ansattes bruttolønnstrekk. Dette må bedømmes konkret.

Fordelingen mellom privat bruk og bruk som gir rett til fradrag kan som nevnt foran by på vanskelige skjønnsmessige vurderinger. Slik sett kan det hevdes at det ville vært hensiktsmessig å ha en mer standardisert fordeling. Gjeldende regelverk åpner etter departementets mening ikke for en slik sjablonregel. Den nærmere fordeling mellom privat bruk og bruk som gir rett til fradrag må derfor etter gjeldende regelverk avgjøres konkret for hver enkelt virksomhet.

Selv om det ikke bør legges avgjørende vekt på hvor stor andel av utgiftene virksomheten dekker, så antar departementet likevel at graden av finansiering likevel gir en viss indikasjon på hvor relevant ordningen anses å være for virksomheten. Det at en avgiftspliktig virksomhet selv finansierer utstyret fullt ut er et noe annet forhold enn at de ansatte gjør det. Det innebærer at den såkalte 1997-saken ikke uten videre kan legges til grunn som en standardfordeling i andre tilfeller. Departementet ser at finansieringsordningen har vært av stor betydning for resultatet i 1997-saken. På bakgrunn av den nye gjennomgangen departementet nå har gjort av rettstilstanden synes det som om det ble innrømmet fradrag for inngående merverdiavgift i større utstrekning enn den konkrete bruken skulle tilsi.

10. På bakgrunn av departementets vurderinger ovenfor bes direktoratet foreta en ny gjennomgang av retningslinjene angitt i felleskrivet 17. juni 1999. Direktoratet bes også legge Baker Hughes Inteqs klage fram for ny behandling i klagenemnda, for eventuell justering av fordelingen mellom yrkesbruk og privat bruk.

Med hilsen

Tor Lande e.f.
avdelingsdirektør

Heidi Heggenes
avdelingsdirektør

Gjenpart:
Sivilombudsmannen, ref. 2004/1744
Advokat Skjæveland, Deloitte & Touche Advokater DA, Postboks 287, 4066 Stavanger