Svar til Svein Flåtten på spørsmål 2 om arbeidsgiverbetalte velferdstiltak/reiser

Svar på spørsmål nr. 2 til spørretimen 15.03.2006 fra representanten Svein Flåtten

Stortingets president

Skattedirektoratet har nylig avgitt en forhåndsuttalelse om arbeidsgiverbetalte velferdstiltak/reiser som fastslår at arbeidstakere og arbeidsplasser i distriktene beskattes på en annen måte enn i sentrale strøk.

Hva vil statsråden foreta seg for at skattefritaket for slike viktige arbeidsmiljøtiltak kan gjelde alle bedrifter og arbeidsplasser over hele landet?

President

Det er riktig at enkelte reiser/hotellopphold som er finansiert av arbeidsgiver, er regnet som et velferdstiltak, og derfor ikke skattepliktig. Det er gode grunner til at arbeidsgiver skal kunne tilby sine ansatte slike goder. Det kan være en god investering i trivsel og arbeidsmiljø. Men ordningen med skattefritak på denne type ytelser er en unntaksbestemmelse, og krever derfor avgrensinger. Rimelige velferdstiltak er skattefritt, mens betalt ferie skal beskattes.

I utgangspunktet er alle ytelser av privat, økonomisk verdi fra arbeidsgiver til arbeidstaker skattepliktige som lønnsinntekt, uavhengig av om de har form av rene penger eller annet. Ulik sammensetning av avlønningen, kontant lønn med tillegg av et større eller mindre innslag av naturalytelser, bør ikke påvirke den skattemessige behandlingen av verdien av de totale ytelser arbeidstakeren mottar fra arbeidsgiveren. Dette er viktig for å ikke å skape muligheter for skattemessig tilpasning ved valg av ulike avlønningsformer. En konsekvent skattlegging gjennom et bredest mulig skattegrunnlag har dessuten gode fordelingsmessige virkninger.

Det aksepteres likevel visse unntak fra dette prinsippet, herunder skattefritak for naturalytelser som kan anses som rimelige velferdstiltak for alle eller en betydelig andel av de ansatte i bedriften. Dette krever en felles forståelse av hva som regnes som et rimelig velferdstiltak i form av betalt reise og overnatting for de ansatte, og hva som regnes som ferie betalt av arbeidsgiver. Tidspunkt, varighet, hyppighet og kostnadsnivå inngår i denne vurderingen. Helgeopphold på hotell en eller to ganger i året kan godtas som skattefritt velferdstiltak, forutsatt at oppholdene ligger innenfor den ordinære fritid som arbeidstakerne normalt har i helgen. Dersom arbeidsgiver betaler gratis hotellopphold i ellers normale arbeidsperioder (og gir fri til dette), anses betalingen som skattepliktig feriedekning. At betalingen gjelder fellesopphold for alle eller de fleste ansatte, og at oppholdet ikke varer lengre enn det en skattefri helgetur ville ha gjort, hindrer ikke klassifisering som feriedekning.

Også kostnadsnivået må holdes innenfor rimelige rammer for at arbeidsgiverdekningen skal kunne anses som skattefri.

Det er ikke mulig å bygge et regelverk rundt denne ordningen som tar hensyn til ulike behov på ulike arbeidssteder. Økonomien til bedrifter vil vraiere, reiseavstanden til rekreasjonssted vil være forskjellig fra sted til sted, det samme gjelder preferansene til den enskelte arbeidsplass. Vi må sørge for at reglene legger til rette for at ale holder seg innenfor en moderat kostnadsnorm, og velger velferdstiltak som gir mest valuta for pengene i forhold til dette.

Jeg registrerer at Skattedirektoratet i sin bindende forhåndsuttalelse anser reisetiden som en integrert del av turen og hotelloppholdet, og at bruk av for eksempel fredag før arbeidstidens slutt til å reise til hotellet derfor gjør turen til feriereise istedenfor helgereise. Begrunnelsen ligger da i at fri i deler av arbeidstiden for å kunne avvikle turen, gjør feriepreget mer framtredende enn ellers. Det kan her diskuteres hvor grensen bør gå, men ett sted må den gå, slik regelverket er bygget opp. I et tankeeksperiment kan vi flytte grensen f. eks. slik at inntil 3 timer av ellers ordinær arbeidstid kan benyttes til reisetid uten at turen derved blir en skattepliktig ferietur. Men da oppnår vi bare at de forskjeller som grensedragningen skaper, er flyttet tilsvarende, uten å være fjernet. Jeg ser det derfor ikke som aktuelt å gripe inn overfor direktoratets valg av grensedragning på dette punkt.

Jeg ser det heller ikke som aktuelt å fjerne behovet for en slik grensedragning, ved å godta at også ferieturer i ellers ordinær arbeidstid skal kunne kvalifisere som skattefrie velferdstiltak. Det bør fastholdes at dette skattefritaket ikke omfatter ferieturer, selv om de skjer samlet for bedriftens personale.