Pensjonsfondet sett hjemmefra

Professor Michael Hudson er invitert til Norge for å stimulere til en alternativ debatt om forvaltningen av vår oljeformue. Dette er prisverdig, men i hans bredt anlagte kronikk i Dagbladet er det dessverre flere misforståelser om investeringene til Statens pensjonsfond utland (SPU).

Hudsons hovedkritikk er at brorparten av pensjonsfondets midler er investert i Europa og USA. Siden verdens økonomier er tett sammenvevd, er det ikke så treffende å si at vi investerer disse pengene ”i” Europa og USA. Vi investerer dem i selskaper som har hovedkontor eller er børsnotert i Europa og USA. Men mye av aktiviteten deres foregår i framvoksende markeder. På samme måte lever mange selskaper i framvoksende markeder av å selge varer og tjenester til Europa og USA. Deres inntjening er altså avhengig av at det går bra i Vesten.

Vekstutsiktene for ulike deler av verden er informasjon alle som investerer i verdens aksjemarkeder har nokså lik tilgang til. Da er det rimelig å legge til grunn at vurderinger av framtidige vekstutsikter allerede er tatt hensyn til i de prisene som danner seg i aksjemarkedene. Vi kan ikke ”slå” markedet ved å tro at vi vet mer om framtidig økonomisk vekst enn andre. Det er heller ikke støtte for at det er nær sammenheng over tid mellom økonomisk vekst og avkastning i aksjemarkedet for enkeltland. Det skulle man heller ikke forvente, gitt at forventninger om økonomisk vekst allerede er priset inn i verdipapirene. Når det er sagt har vi de siste årene økt våre investeringer i framvoksende markeder betydelig. I dag er om lag 200 milliarder kroner av fondets aksjebeholdning investert i slike markeder. Vi skal også ha en gjennomgang den geografiske fordelingen av fondets investeringer i stortingsmeldingen om fondet til våren.

Hudson mener også at vi bør bruke Pensjonsfondet til investeringer i Norge. La det ikke være noe tvil om at vi bruker av oljeformuen til å investere i Norge. Fram til nå har vi brukt over 40 prosent av alle oljeinntektene Norge så langt har fått. Hver niende krone på offentlige budsjetter er nå en ”oljekrone”. Men handlingsregelen sikrer at bruken av oljeinntekter har et omfang som gjør at vi hindrer rask renteoppgang og press på den norske krona. Norges Bank har flere ganger pekt på at for høy bruk av oljepenger isolert sett vil bidra til at renten i Norge må settes høyere enn det som ellers ville vært tilfelle. Dette vil i så fall ramme konkurranseutsatt sektor hardt. Å øke bruken av oljeinntekter slik Hudson foreslår vil øke presset på pengepolitikken og på de konkurranseutsatte delene av norsk økonomi.