Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

- Ærlig talt, Gjems-Onstad

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Finansdepartementet

Innlegg i Dagens Næringsliv

- I DN 24. mai langer professor Ole Gjems-Onstad igjen ut mot Regjeringens skattepolitikk og skattereformen 2006. I innlegget ”Uærlig om skattelettelser” er han mer unyansert enn det er grunn til å vente seg av en professor i skatterett, skriver Roger Schjerva.


I DN 24. mai langer professor Ole Gjems-Onstad igjen ut mot Regjeringens skattepolitikk og skattereformen 2006. I  innlegget  ”Uærlig om skattelettelser” er han mer unyansert enn det er grunn til å vente seg av en professor i skatterett.

Gjems-Onstad hevder at den norske aksjonærmodellen innebærer ”mer kompliserte regler om utbyttebeskatning enn det vi kan finne noe annet sted i verden”. Han sikter da til reglene om skjerming. Skjermingen innebærer at aksjonæren kun betaler skatt på utbytte som overstiger det han kunne oppnådd ved å sette pengene i banken. Utbytteskatten kommer i tillegg til den skatten som er betalt på overskuddet i selskapet.  Uten skjerming ville utbytteskatten gjort det mindre attraktivt å plassere penger i næringsvirksomhet, med fare for å svekke kapitaltilgangen til bedriftene.

Gjems-Onstad tar åpenbart ikke slike samfunnsøkonomiske hensyn med i sine vurderinger av skattereformen. Disse hensynene står imidlertid sentralt i evalueringen av reformen. Når Regjeringen konkluderer med at reformen har vært vellykket, er det fordi en har lykkes i å innføre en utbytteskatt som har styrket omfordelingen gjennom skattesystemet og som samtidig opprettholder gode vilkår for å satse på næringsvirksomhet. Reformen lukker også muligheten for å omdanne høyt beskattet arbeidsinntekt til lavt beskattet utbytte ved å tilpasse seg en hullete delingsmodell. Løsningen ble å jevne ut de høyeste skattesatsene ved å redusere skatten på lønn og innføre utbytteskatt.

Det er riktig at Norge var det første landet til å innføre skatt på aksjeinntekter med skjerming av normalavkastningen. Det blir imidlertid stadig mer oppmerksomhet om denne type modeller internasjonalt. En tilsvarende modell ble nylig anbefalt i den britiske Mirrlees Review, et arbeid som ble ledet av nobelprisvinner James Mirrlees, og hvor nærmere 80 fremragende økonomer har bidratt. I rapporten vises det til den norske aksjonærmodellen som et eksempel til etterfølgelse. Det er derfor svært misvisende når Gjems-Onstad gir inntrykk av at ”toppfolk fra akademia, skattemyndigheter og private” er ”rystet” og i ”sjokk”. 

Gjems-Onstads kritikk synes blant annet å være basert på en antagelse om at selskapenes administrative byrde ville reduseres hvis skjermingen ble fjernet. Det virker som om Gjems-Onstad ser bort fra at mange av de opplysningene som rapporteres til aksjonærregisteret, herunder inngangsverdier og salgsverdier for aksjer, uansett er nødvendige for en korrekt gevinstbeskatning. En avvikling av skjermingen vil derfor i liten grad redusere selskapenes administrative kostnader.

Gjems-Onstad gjentar videre sin påstand om at skattereformen gagner de rikeste. Da vil jeg minne om at personlige aksjonærer overhode ikke betalte skatt på utbytte før reformen. Med reformen har samlet skatt på aksjeinntekter økt. Dette har ikke gagnet de rikeste. Aksjeeierne kan heller ikke unngå skatten ved å holde utbyttene lavere enn skjermingsfradraget. Skatten forskyves bare til et senere tidspunkt, og det er ingen rentefordel knyttet til å vente. I praksis hindrer ikke skjermingen at de rikeste betaler utbytteskatt. Om lag 85 pst. av mottatt utbytte har vært skattepliktig, og aksjonærene som har høye skjermingsfradrag har også en relativt stor andel skattepliktig utbytte.

Videre sikrer formuesskatten, en skatt Gjems-Onstad er en sterk motstander av, at de mest formuende betaler skatt løpende uavhengig av utbytteatferd og nivået på skjermingsfradraget. I motsetning til det Gjems-Onstad gir inntrykk av er det kun 17 pst. av befolkningen som betaler formuesskatt, og disse har gjennomgående god skatteevne. Fordelingshensynene

Til toppen