Fisk for framtida – strategier for en bærekraftig norsk sjømatproduksjon

Sjekkes mot framføring

Kjære broderfolk og kolleger.

Det er veldig hyggelig å bli invitert hit til den svenske Vestkysten for å fortelle om norsk fiskeri- og havbruksnæring.  

Jeg er sjarmert av det idylliske landskapet her med de glatte svabergene i alle retninger, og forstår godt at denne kysten er forlokkende også for mange nordmenn. Om tiden hadde tillatt det, skulle jeg gjerne ha utvidet oppholdet med noen feriedager på dette vakre stedet. 

I 2009 eksporterte Norge sjømat for 44,6 milliarder norske kroner. 

Med dagens vekslingskurs tilsvarer det nesten 55 milliarder svenske kroner. Økninga fra året før er på 5,9 milliarder norske kroner – eller 15 prosent. Salgsvolumet i 2009 var på 2,6 millioner tonn sjømat. Norge er med dette, ved siden av Thailand, verdens nest største sjømateksportør. Riktignok fremdeles suverent slått av Kina. Vi er stolte over at det hver dag blir satt til livs 35 millioner måltider med norsk fisk.  Frankrike er vårt største marked. Sverige var det syvende største i 2009, og er et marked i vekst – med en økning på 18 prosent fra året før. Statistisk betyr det at hver eneste svenske spiste 7,5 kilo norsk fisk i 2009. Tilsvarende forbruk var for en russer 2,8 kilo, for en franskmann 2,2 kilo, og for en tysker drygt 1,15 kilo. 

Min klare ambisjon er at veksten skal fortsette, og at forhåpentligvis enda mer av de norske produktene skal finne veien til blant annet det svenske kjøkkenet i årene som kommer. Importørene og forbrukerne både i Sverige og ellers i verden stiller generelt stadig høyere krav til mat. Både til kvaliteten på produktene, om etiske og miljømessige standarder og til måten de er framstilt på. Slik bør det også være. 

I Norge er vi innstilt på å møte de utfordringene som følger med målet om å øke sjømateksporten.Det krever for det første at vi skaffer nødvendig kunnskap om hvordan vi kan forene vekst og bærekraftig bruk av naturressursene. For det andre krever det at vi har et oppdatert, treffsikkert og framsynt regelverk. 

Og, sist men ikke minst, så krever det at vi holder oss oppdatert om hva markedet etterspør – både når det gjelder stabile leveranser, miljødokumentasjon og kvalitet på produktene. 

Regjeringas ambisjoner for fiskeri- og havbruksnæringa

Fiskeri- og havbruksnæringa er avgjørende for sysselsettinga langs kysten. Den norske regjeringas ambisjoner er derfor meget høye. Vår visjon er at Norge skal være VERDENS FREMSTE SJØMATNASJON. Intet mindre. 

Denne visjonen krever at vi har spisskompetanse på områder som bærekraftig ressursforvaltning og havbruk, havmiljø, klima, produktutvikling og marked. Det er det naturen selv har å tilby, som er råstoffet for sjømaten vi produserer.  Alle har et felles ønske om at havet skal være like fruktbart om fem, ti, tjue eller femti år. Nettopp derfor står ikke næringshensyn, samfunnshensyn og miljøhensyn i motsetning til hverandre. 

Forvaltning av viltlevende marine ressurser

Norge er en av verdens største fiskerinasjoner. Vi har råderett over biologiske ressurser i et enormt havområde. Dette havområdet er i tillegg et av de mest produktive som kloden har å by på. Fiskeriaktivitet er en villet miljøpåvirkning. Alt fiske påvirker fiskebestandene og økosystemet som de er en del av. Det må vi akseptere. Mennesket er en del av naturen, og det er meninga at vi skal delta som en aktør i økosystemet. Likevel må vi gjøre det på en slik måte at påvirkninga ikke fører til uakseptable konsekvenser. For det første må vi passe på at bestandene ikke beskattes utover sin tåleevne. Gytebestandene må alltid være robuste nok til å sikre rekrutteringa av nye årsklasser. Bestandene må også være store nok til å kunne oppfylle sin økosystemfunksjon og dermed ivareta det biologiske mangfoldet.

For det andre må vi sørge for at selve høstingsaktiviteten utøves på en mest mulig skånsom måte. Det betyr blant annet å begrense bifangst av småfisk og sårbare arter, og beskytte mot skade på sårbare bunnhabitater. Fiskekvotene er fastsatt på bakgrunn av høstingsregler som er vurdert av Det internasjonale rådet for havforskning (ICES). De siste ti-tolv årene har vi forvaltet fiskebestandene etter føre-var-prinsippet. Det betyr at vi har lagt inn sikkerhetsmarginer i høstingsstrategiene, og latt usikkerheten som finnes i de vitenskapelige beregningene komme bestandene til gode. Slik har vi sikret at risikoen for svikt i rekrutteringa forblir lav. 

Denne formen for måtehold har vært vellykket. I dag høster vi fra en torskebestand i Barentshavet som er den største som er observert siden 1940-tallet. Også bestanden av norsk vårgytende sild er tilbake på historisk høyt nivå. For de pelagiske bestandene har vi nå en biomasse på rekordhøye 20 millioner tonn!Det har vist seg at gjenoppbygging nytter. Vi ser blant annet positive signaler for uer (rödfisk), tobis og blåkveite. Det gir håp og motivasjon og vilje til å stå på videre.

Vi har fått til en forvaltning som gir meget gode resultater, ved å anvende en kombinasjon av kvotereguleringer, tekniske regler, kontrollrutiner i flere ledd og strukturtiltak for å redusere kapasiteten i fiskeflåten. Høstingen skjer i dag på det overskuddet som havet produserer, på en slik måte at ressursen fornyer seg og gir overskudd og mat også fram i tid.

I samarbeid med Russland har vi fått bukt med mesteparten av det illegale, uregulerte og urapporterte fisket (IUU-fisket) i Barentshavet. I Nordøstatlanteren har vi gjennom NEAFC (Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen) etablert et system med havnestatskontroll som sikrer kontroll med utenlandske landinger. Kystvakta rapporterer at de fleste svartfiskefartøyene er borte fra våre farvann. Suksessen i vårt nærområde ga inspirasjon til å arbeide for å innføre ordninga i resten av verden – gjennom FN. Resultatet ble fremforhandlinga av en bindende konvensjon om havnestatskontroll gjennom FAO. Vi samarbeider også tett med EU om de nye importrestriksjonene mot IUU-fisk. Fra den dagen det ble lansert, har vi aktivt gitt støtte til initiativet. Norsk  syn er at utkast av fisk er sløsing med ressurser. Utkast er derfor forbudt i norske farvann.

I EU er utkast dessverre fremdeles tillatt, og Norge har derfor jobbet for å redusere utkast på bestander som er felles forvaltet mellom EU og Norge. NEAFC vedtok i november i fjor et forbud mot utkast i sitt reguleringsområde i internasjonalt farvann. Vi ønsker også å få vedtatt en global handlingsplan for å redusere utkast av fisk. Gjennom fiskeriresolusjonen i FN og FAO har vi fått i gang arbeid med et globalt regelverk omkring bifangst og utkast.God økosystemforvaltning er en forutsetning for robuste fiskebestander som kan gi høyest mulig avkastning over tid.  Om vi lykkes med det, kan vi forsyne verden med sunn og god mat  og samtidig legge til rette for verdiskaping og arbeidsplasser i vår egen fiskerinæring og i kystsamfunnene langs norskekysten.  

Miljømessig bærekraftig havbruk

På samme måte som for forvaltninga av villfisk, har regjeringa vedtatt en strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring. Hovedmålsettinga er at havbruket skal påvirke miljøet så lite som mulig. Strategien gir oversikt over status, mål og behov for nye tiltak på fem hovedområder.  

Disse omhandler:

• Genetikk og rømming
• Forurensning og utslipp
• Sykdom og lakselus
• Arealdisponeringer
• Høsting av fôrressurser

Det er bred politisk enighet om at havbruk ikke skal føre til endringer i de genetiske egenskapene hos villfisk. Det stemmer imidlertid ikke at villaksbestanden som helhet er direkte truet, slik det er skapt inntrykk av i mange miljøer. Bildet er langt mer nyansert, og det er mange forhold som påvirker situasjonen i de enkelte elvene. Fiskeri- og kystdepartementet jobber offensivt med tiltak som kan redusere risikoen for rømning fra oppdrettsanlegg. Rømmingstallene de siste to årene er de laveste på 15 år. Lakseproduksjon gir langt lavere utslipp av klimagasser enn annen kjøttproduksjon. Derfor mener vi at havbruk er en klimavennlig måte å fremstille sunn og næringsrik mat på.

Spredninga av lus hos oppdrettslaks fikk mye oppmerksomhet i fjor høst. Lusemengdene nådde uakseptable nivåer, og risikoen for at lusa skulle bli resistent, skapte bekymring. Derfor ble det nødvendig å handle umiddelbart for å sikre at situasjonen ble holdt under kontroll. Det ble fastsatt en ny forskrift for vinteravlusing i desember 2009. Jeg besluttet også å utsette den planlagte økningen i produksjonskapasiteten i år, inntil vi er sikre på at dette er forenlig med kampen mot lakselus.

Tiltakene som myndighetene og næringa har gjennomført, har gitt resultater, og lusetallene er på vei ned igjen. Oppdrettsnæringa har vært anklaget for at bruken av fiskemel og – olje i fiskefôr har økt, som en følge av større produksjon. Dette er ikke riktig. Produksjonen av mel og olje har vært omtrent konstant de siste 30 årene, mens mengden oppdrettet fisk har økt dramatisk. Norske myndigheter legger stor vekt på at importert mel og olje skal være produsert av bærekraftig forvaltede bestander. Fiskeri- og kystdepartementet stiller krav om at havbruksnæringa selv må kunne dokumentere en miljømessig bærekraftig virksomhet. Det er en forutsetning for å få konsesjon og for å få arealer til produksjon. Det er ikke uten grunn at regjeringa vil planlegge for videre vekst i havbruksnæringa. Fiskeoppdrett, og kanskje spesielt lakseoppdrett, har svært gode naturgitte forutsetninger i Norge.

Vi har en svært lang kyst med beskyttede fjorder, rent og kaldt vann, og god plass. For oss er det helt avgjørende at havbruk og tradisjonelle former for fiske og fangst, kan leve side om side, og at ressursgrunnlaget og det biologiske mangfoldet blir tatt hensyn til, også i fremtiden. 

Konsumenten har, som jeg har nevnt, krav på korrekt informasjon om de sjømatproduktene de kjøper. De har krav på å få vite hvor fisken er fisket, og om dette fisket kommer fra en bærekraftig forvaltet bestand. På samme måte har de krav på å få korrekt informasjon om fangstdato og annet som er viktig for å vurdere fisken som god mat.  Når det gjelder havbruk, har konsumenten krav på å få vite bakgrunnen til hver oppdrettslaks. De skal få vite hva den har spist og ha full informasjon om råstoffkildene til komponentene i fôret. Her har svenske media gjort en god jobb. I fjor med fokus på det islandske fisket av makrell ut over de fastsatte kvotene.I år har oppmerksomheten dreid seg om fisket utenfor Vest-Sahara, hvor også norskeide fartøy har vært involvert, og hvor olje er importert til Norge.

Norge som eksportør har et ansvar for å sikre at den informasjonen som følger norske fiskeprodukter er korrekt. Den siste tiden har vi likevel hatt en jobb å gjøre med å kjempe mot feilinformasjon fra miljøbevegelsen. Ett eksempel er kampanjen som ble kjørt i Sverige for et par år siden – der miljøorganisasjoner aktivt påvirket markedet, med mål om at folk skulle slutte å kjøpe og spise torsk.

Resonnementet var at torsken var dårlig forvaltet og truet, og derfor måtte rødlistes. På samme tid var det Internasjonale havforskningsrådet (ICES) klare i sine vurderinger og anbefalinger. Tilstanden for torskebestanden i Barentshavet var meget god, fisket var bærekraftig, og bestanden var i sterk vekst. Å opplyse om forskjellene mellom Østersjøtorsk, Nordsjøtorsk og Barentshavstorsk ble markedsutfordringa Det kan vi nå si oss glade for at vi har lyktes med. Noen organisasjoner basert i USA og Canada har definert det som sin forretningsidé å få stoppet all lakseoppdrett/odling.

Motivene er litt uklare. Den kapitalsterke stiftelsen Pew Foundation i USA har utviklet seg fra å støtte gode saker til selv å definere miljøpolitiske mål – og søke opp aktører som kan jobbe i felten. Vi har også i Norge organisasjoner som har erklært krig mot norsk lakseoppdrett, og som aktivt har uttrykt det som sitt mål å stanse denne næringa. En av de norske organisasjonene har nylig hatt sitt siste fremstøt i Sverige. Den har utpekt det svenske markedet som arena for nye kampanjer mot norsk laks. Blant annet vil den oppfordre til boikott av norsk laks og til konsumentboikott av de butikker som selger laks.

Jeg er informert om at svenske dagligvarekjeder er bekymret og ønsker å drøfte hvordan de skal møte slike kampanjer. Fra vårt departements side kan vi blant annet tilby å delta i informasjonsmøter. Her kan vi presentere detaljene i vår strategi for bærekraftig akvakultur i Norge.

Til sist vil jeg vise et par lysbilder som illustrer ambisjonsnivået vårt. Alle leverandører har sine målgrupper. Mange kjemper om tittelen ”Kunglig hovleverantör”, og det fins mange slike leverandører.

Men ambisjonen til norsk sjømatnæring er større – nemlig det å være ”Leverandør av fisk til hele det svenske folk”.