Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Høring av det faglige grunnlaget for revisjon av forvaltningsplanen for Barentshavet og områdene utenfor Lofoten

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Fiskeri- og kystdepartementet

Fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansens innlegg på høringskonferanse 8. juni 2010, Svolvær

Høringskonferanse 8. juni 2010, Svolvær

Kjære alle sammen,

Dagen i dag – 8. juni – er Verdens havdag. At høringskonferansen er lagt til denne merkedagen gir konferansen en internasjonal ramme – siden FNs havdag markeres over hele verden på denne dagen.

70 prosent av det vi kaller ”jordoverflaten” er faktisk dekket av hav, og Norge er virkelig en havnasjon, med et havareal som nesten er seks ganger landarealet.

De juridiske yttergrensene for Norsk kontinentalsokkel ble fastslått i fjor. Norge og Russland er enige om å inngå en avtale om delelinjen.

Når en endelig avtale foreligger vil dette kunne få konsekvenser for forvaltningsplanen .
Vi har et rikt hav som vi høster av. Barentshavet og områdene utenfor Lofoten har vært, og er, et rikt matkammer.

Da Petter Dass på slutten av 1600-tallet skrev ”Nordlands trompet” visste han ikke at havet også skjulte et annet skattkammer. Dass peker heller humoristisk på landsdelens mangel på gullgruver, sølvberg og vindruer.

Etter å ha harselert med alle manglene skriver han: ”Ney! Fisken i Vandet, det er vores Brød, Og miste vi hannem, da lide vi Nød”.


Sitatet er hentet fra delen han kalte ”Svemmende Dyr i det Nordlandske Hav” og disse dyrene befinner seg innenfor mitt ansvarsområde som Fiskeri- og kystminister.

Og det er mange svømmende og ikke svømmende dyr i dette havet. Disse har bidratt til livsgrunnlaget for folk langs kysten i årtusener. Det norske folks avhengighetsforhold til havet er neppe noe jeg må minne om her. Dikterpresten skriver om Lofoten at ”Skrey-Torsken har mangen lyksalig der giort”.

I ettertid har man sett at datidens skrivende prester også hadde en funksjon for kongemakten. Eneveldet hadde behov for å utrede, kartlegge og utnytte statens næringsressurser. Det behovet har vi også i dagens demokrati.
Det omfattende faglige grunnlaget som er lagt fram her er ikke skrevet i like poetiske former som Nordlands Trompet, men det gir oss ny kunnskap om ressursene som finnes i området.
Det stiller oss som politikere overfor spørsmålet om hvordan vi skal forvalte disse ressursene.

Torskefisket har brødfødt folk i generasjoner. I fjor eksporterte Norge 2,6 millioner tonn sjømat. Eksportutvalget for fisk har regnet ut at dette tilsvarer ca. 35 millioner måltider sjømat hver dag hele året.

Mange av disse måltidene kommer fra Barentshavet og Lofoten. Herfra eksporteres det blant annet torsk/skrei, sei, sild, lodde og hyse. Reker og kongekrabbe.
(Sel og hval fanges også her, selv om eksportsituasjonen for disse artene er litt annerledes).

Fiskeri- og kystdepartementet har et stort ansvarsområde. Fiskeri- og havbruksnæringa er stor. Departementet har ansvar for fiskehelse, fiskevelferd og trygg sjømat. Som kystminister har jeg også ansvar for tilrettelegging for sjøtransport og havner, sjøsikkerhet og oljevernberedskap.

Våre etaters bidrag til det faglige grunnlaget er omfattende. Og jeg vil benytte anledninga til å takke for arbeidet som er nedlagt.

Fiskeridirektoratet, Kystverket, NIFES og Havforskningsinstituttet har lagt ned mange arbeidstimer for å forbedre kunnskapsstatusen for dette planområdet. Vi vet mer i 2010 enn vi visste i 2006.

Jeg vil gjerne trekke fram Mareano, programmet for bunnkartlegging. Det har blitt sagt at vi har hatt mer kunnskap om månen enn om havbunnen. Dette er heldigvis i ferd med å endre seg.

Det er et fantastisk landskap som avdekkes under vann og nye arter blir dokumentert. 16 nye arter er oppdaget gjennom Mareano-programmet! Bildene fra livet på havbunnen er virkelig fascinerende og vakre. Det er mange særpregede skapninger som bor i havet; havedderkopper, nakensnegler, grisehalekoraller og ormbløtdyr for å nevne noen.
Mareano viser mangfoldet på havbunnen og gir oss samtidig ny kunnskap om hva slags spor menneskelig aktivitet har etterlatt.

Forvaltningsplanenes kongstanke er å sikre sameksistens av næringene innenfor naturens tålegrenser. Det er ikke noen hemmelighet at det av og til er interessekonflikter mellom næringer.

Kampen om arealbruk vil antakelig ikke bli mindre i framtida når vindkraft og andre nye næringer etableres.

Vi forvalter ei næring som er helt avhengig av de fornybare ressursene. På et tidspunkt trodde man at havet var utømmelige. Nå vet vi at vi må forvalte det på en langsiktig og ansvarlig måte.

Vi er avhengig av at høstinga fra havet skjer innenfor bærekraftige rammer. Innenfor disse rammene har jeg tro på at mye positiv næringsutvikling kan skje.

Skipstrafikken i dette området er viktig, men byr også på utfordringer. Seilingsleder som flytter trafikk med farlig eller forurensende last er etablert fra Vardø til Røst, og sjøtrafikksentralen i Vardø overvåker også risikotrafikk langs resten av norskekysten. 

Seilingsledene er et konkret og effektivt sjøsikkerhets- og beredskapstiltak som vi har grunn til å være stolt av. Derfor arbeider regjeringa nå for å etablere seilingsleder også for resten av kysten.

En av hovedutfordringene ved å arbeide fram en helhetlig forvaltningsplan, er at det kan være konfliktfylt å sikre sameksistens mellom næringer som er svært ulike.

Vi har sett at de seismiske undersøkelsene i Lofoten og Vesterålen av og til har gått på bekostning av fiskernes interesser.

Arealkonfliktene knyttet til seismiske undersøkelser gir mange utfordringer. I andre deler av havområdet er arealkonfliktene knyttet til leteboring og etablering av oljeinstallasjoner.

Forvaltningsplanen for Norskehavet og revisjonen av planen for Barentshavet/Lofoten har satt i gang debatten om konsekvensene for livet i havet ved akutte oljeutslipp. Det har vært faglige uenigheter om risikoen og konsekvensene for fiskebestandene.

Risikoberegninger er krevende, men fagpersonene kan bare hjelpe oss et stykke på vei.

Til syvende og sist blir spørsmålet hva som skal tillegges vekt og hva slags risiko vi som samfunn er villige til å ta.

Det er ikke alt man kan sette en prislapp på, selv om man setter pris på det. Våre havområder forsyner oss med en rekke goder. Mat, rent vann og medisiner.

De siste årene er det blitt gjort flere forsøk på å beskrive de verdiene vi forvalter og som ikke kan omsettes i kroner og øre.

Noen bruker begrepet økosystemtjenester for å beskrive at naturen leverer oss tjenester som i mange tilfeller ikke tas inn i de økonomiske analysene.

Den mest iøynefallende økosystemtjenesten fra havet er jo sjømaten. Den blir også verdsatt i et økonomisk marked. Havet gir også andre og mer ”umerkelige” tjenester. Det sørger for å vedlikeholde de biokjemiske syklusene og den økologiske motstandskraften mot forandring.

Mer konkret så lagrer havet CO2 og bidrar derfor som en klimaregulator. Det renser våre utslipp.
I tillegg rommer havområdene mange potensielle verdier. Det letes etter nye genetiske ressurser, og bioprospektering har vist at havet også har verdier vi tidligere ikke har visst å nyttiggjøre oss.

Det er viktig å få økt kunnskap om havområdene og prosessene i havet for å sikre at vi forvalter på en best mulig måte.

Det vi høster fra havet er fornybare ressurser. De er viktige ikke bare i nasjonal sammenheng, men også i et globalt matforsyningsperspektiv. Som mat må også det vi høster, ha god kvalitet. Det betyr at sikker sjømat blir viktig i arbeidet med forvaltningsplanene.

Overvåking av fremmedstoffer i miljøet og i organismer inngår derfor i den koordinerte overvåkinga.

Regjeringa har store visjoner for norsk sjømatnæring. Vi ønsker at Norge skal bli verdens fremste sjømatnasjon.

Skal vi være verdens fremste sjømatnasjon, krever det at vi har kunnskap som ligger i front på områder som bærekraftig ressursforvaltning og havmiljø.

Vi må jobbe aktivt for vårt globale omdømme som sjømatnasjon.

Den langtransporterte forurensninga viser at noen tiltak må gjøres internasjonalt.
Det er ikke alltid at løsningene finnes nasjonalt. Verken havet eller fisken bryr seg om norsk økonomisk sone.

Grensene som ikke synes under vann, fordrer internasjonalt samarbeid. Jeg vil gjerne trekke fram det viktige forskningssamarbeidet vi har med russerne. Jeg er glad for at arbeidet med forvaltningsplanen for Barentshavet bare har bidratt til et enda nærmere samarbeid med Russland.

Jeg har sagt at fiskeriene har vært viktige for Norge og for denne landsdelen. Jobben til en fiskeri- og kystminister er å sikre at det kan fiskes i framtiden også. Jeg ønsker å lage gode rammer for fiskerinæringa og sørge for at fisket kan gi levebrød og ikke minst mat for nye generasjoner.
Debatten er i gang. Jeg vil understreke at dette ikke er en sak som enten er svart eller hvit, men det dreier seg om vanskelige avveininger.

Utvikling og utnytting av ressursene (natur, fisk, olje) og hensynet til kystbefolkninga vil være sentrale elementer i vurderingene. Og langsiktighet og risiko er begge viktige dimensjoner i dette.

Jeg vil bruke høringsperioden  til å lytte aktivt, og ta med meg innspillene i den videre politiske prosessen. Det vil bli vanskelige avveininger. Vi er takknemlige for alle høringsinnspill som sikrer at vi har et best mulig grunnlag for å foreta disse avveiningene.

Takk for oppmerksomheten.

Til toppen