Kystsoneforvaltning – næringsvirksomhet, rekreasjon og hensynet til natur og miljø

Sjekkes mot framføring

 

Kjære alle sammen. Takk for invitasjonen.

Det er spennende for en statsråd og stå framfor en såpass stor gruppe lokale politiske og administrative ledere. Kanskje særlig for en som sjøl har noen års fartstid som kommunepolitiker. Det gir meg forhåpentligvis en viss bakgrunn – og evne – til også å se politikk og konkrete saker fra et lokalt ståsted.

Fiskeri- og havbruksnæringa er viktig for livet langs kysten – for verdiskaping, sysselsetting og bosetting. Hvordan næringa utvikler seg er derfor viktig for langt flere enn næringas utøvere, deres organisasjoner og forvaltninga. Engasjement og interesse fra lokalpolitikere kan tilføre politikken, og derved kysten og næringa, både nye impulser og korrektiver.

Min portefølje gir meg en betydelig innflytelse over utviklinga på kysten. Det gir meg også et betydelig ansvar. Noe jeg er helt på det rene med. Jeg legger vekt på å besøke næringslivsfolk og lokalpolitikere der de driver sin virksomhet.

Direkte kommunikasjon med dem som står midt oppe i den lokale virkeligheten gir økt kunnskap, og bedrer forutsetningene for å finne en hensiktsmessig balanse i vektinga mellom de ulike hensynene.

Økt arealkonkurranse i kystsona/helhetlig forvaltning
Areal er en begrensa ressurs. Etter hvert er dette blitt svært så synlig i kystsona. I hundrevis av år har disse arealene vært prega av flerbruk der ingen brukergruppe har lagt varig beslag på arealer og på den måten fortrengt andre. Konfliktnivået har tradisjonelt holdt seg lavt.

Gjennom de siste 20-30 årene har imidlertid aktiviteten i kystsona økt betydelig. Det har utvikla seg mange og kryssende interesser knytta til bruk og vern. Blant annet gjennom utviklinga i petroleumsindustrien og havbruksnæringa.

I tillegg kommer nye boligområder, fritidshus, bruk av fritidsbåter og andre fritidsaktiviteter. Fiskebåter og fraktskuter er blitt større og derfor mer plasskrevende. Ulike former for vern skaper også begrensninger på tilgangen og bruken av til dels store arealer.

I de seinere åra har vi fått en ny industri som er interessert i å bruke attraktive sjøarealer langs kysten – vindkraftutbygging. Dette er for så vidt i samsvar med Soria Moria II og regjeringas satsing på en betydelig vekst i produksjonen av fornybar energi.

Det er satt i gang et arbeid for å foreta en første grovsortering av arealer som kan være egna for vindkraftutbygging.

Dette utføres av en faglig arbeidsgruppe som så skal rapportere til en styringsgruppe ledet av Olje- og energidepartementet. Fiskeri- og kystdepartementet deltar i styringsgruppa. Arbeidet skal være avslutta innen 15. oktober i år.

Strategiske konsekvensutredninger skal gjennomføres før det tas stilling til om det skal åpnes arealer for konsesjonsbehandling.

Vindkraftutbygging i sjø vil være spesielt utfordrende. Med flere enn 100 møller i enkelte områder vil arealbeslaget bli betydelig. Det vil opplagt få helt andre konsekvenser enn punktbelastninga ved petroleumsinstallasjoner.

Dagens teknologi, med bunnmonterte møller, gjør at møllene ikke kan monteres dypere enn ca. 50 meter. Her er det duket for interessemotsetninger med fiskerinæringa.

Bærekraftig forvaltning av viltlevende ressurser
Den norske kystsona er leveområde for et stort mangfold av marine arter. Antall arter og nettverket av påvirkning mellom dem er svært finmasket og komplekst.

Vår opptreden og vårt nærvær påvirker habitatene, og har innflytelse på økosystemene på lokalt nivå. Vår oppgave som forvaltere må derfor være å sørge for at det biologiske mangfoldet og viktige økosystemfunksjoner påvirkes minst mulig.

Bærekraftig bruk vil være en betingelse for at kystsona skal kunne bidra til mest mulig verdiskaping. Ikke bare på kort sikt, men i det lange løp.

• Hvordan kan vi legge til rette for at tareskogen tar seg opp igjen, slik at bestandene av kystnær torsk får bedre levevilkår?
• Hvordan kan vi unngå at utbygging av marine installasjoner fører til fragmentering av habitatene og reduksjon av artsmangfoldet?
• Hvordan kan vi kombinere satsing på turisme og fritidsfiske med god bestandsforvaltning?

Dette er noen av de spørsmålene som er særlig aktuelle med hensyn til forvaltninga av de viltlevende ressursene i kystsona.

Forvaltningsplaner
Arbeidet med helhetlige forvaltningsplaner for norske havområder er et omfattende, viktig og spennende arbeid.

Målet er å se helheten: Vi må se de ulike virksomhetene samla og sørge for best mulig sameksistens mellom næringene. Grunntanken er en bærekraftig bruk av havområdene våre.

Forvaltningsplanen for Barentshavet og områdene utenfor Lofoten kom i 2006, og skal revideres i år. I fjor kom forvaltningsplanen for Norskehavet. Regjeringa har innleda arbeidet med den tredje og siste forvaltningsplanen som omfatter Nordsjøen og Skagerrak. Denne planen skal være klar i 2013.

I disse dager er det naturlig nok debatten om en eventuell konsekvensutredning for områdene utenfor Lofoten og Vesterålen som blir viet mest oppmerksomhet. Det faglige grunnlaget ble lagt fram 15. april i år og omfatter hele planområdet.

Rapporten behandler blant annet spørsmålet om hvor mye et tenkt oljesøl vil kunne skade en gitt fiskebestand. På denne bakgrunnen må det vurderes hvilke følger en gitt prosentvis reduksjon i en årsklasse kan bety for den aktuelle bestanden, for framtidig høstingspotensial, og om det kan få særlige sosioøkonomiske konsekvenser.

Det er viktig å huske på at noe vi ikke tror kan skje, faktisk kan skje i morgen. Et stengt luftrom over store deler av Europa er vel en aktuell illustrasjon i så måte.

Seismiske undersøkelser er også noe som skaper uro og bekymring. Fiskerne har en tusenårig tradisjon for å være på havet. Det er ikke lett å godta at andre får legge beslag på ens arbeidsplass. Innstrammingene som er foretatt i regelverket for seismiske undersøkelser reduserer forhåpentligvis faren for konflikt.

Den 8. juni i år vil jeg delta på høringskonferansen i Svolvær sammen med to av mine kollegaer i regjeringa, miljø- og utviklingsministeren og olje- og energiministeren.

Nå befinner jeg meg i en lyttefase. Jeg oppfordrer alle til å benytte seg av høringsperioden fram til 1. juli. Det er viktig å få fram ulike synspunkter og aspekter før det fattes vedtak.

Oljevernberedskap
Når det gjelder beredskap mot akutt forurensning, vil jeg benytte anledninga til å fremheve at både kommuner og staten har et ansvar: Kommunene for å sikre nødvendig beredskap mot akutt forurensning innad i kommunen. Staten for beredskap ved større hendelser som ikke blir håndtert av den ansvarlige forurenseren.

Kommunene har også bistandsplikt under statlig aksjoner, og den kommunale innsatsen er svært viktig i store statlige aksjoner. Dette så vi senest under aksjonen etter at ”Full City” forliste.

Havne- og farvannsloven
Vi har fått en ny havne- og farvannslov. Den trådte i kraft fra årsskiftet. Loven skal bidra til å styrke sjøsikkerheten og legge til rette for bedre fremkommelighet på sjøen.

Blant endringene i den nye loven er at de tidligere havnedistriktene er avviklet.

Kommunene har fått forvaltningsansvaret for farvannet innenfor sitt sjøområde, tilsvarende virkeområdet i plan- og bygningsloven.

På denne måten vil kommunene ha kontroll med forvaltninga av farvannet.

Det styrker muligheten til å ta hensyn til lokalt næringsliv og lokale prioriteringer. Jeg vil samtidig understreke at staten fortsatt har ansvaret for hovedleier og bi-leier, og for navigasjonsveiledninga langs kysten.

Av konkrete forebyggende sjøsikkerhetstiltak som vi nå jobber med, vil jeg særlig nevne etablering av seilingsleier utenfor kysten av Vestlandet og Sørlandet.

Et forslag skal behandles av FNs sjøfartsorganisasjon, IMO, i løpet av året. Målet er at risikotrafikk skal flyttes lenger ut fra kysten. Som dere kanskje kjenner til, er det etablert et slikt rutetiltak mellom Vardø og Røst.

På denne måten reduserer vi sannsynligheten for ulykker. Samtidig øker vi mulighetene til å begrense konsekvensene av et eventuelt utslipp. Det gir oss blant annet bedre tid til å aktivere forebyggende tiltak.

Miljømessig bærekraftig oppdrett
All menneskelig aktivitet setter avtrykk i naturen, men ikke alle typer avtrykk er akseptable. Miljømessig bærekraft er derfor en forutsetning for videre langsiktig utvikling og vekst i havbruksnæringa – ei næring som er avhengig av et friskt og reint hav. Jeg har sagt det før – og gjentar det gjerne: havbruksnæringa må ha evighetens perspektiv.

Regjeringas Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring tar for seg de viktigste miljøutfordringene havbruksnæringa står overfor. Den setter mål og klargjør hva som skal til for å nå disse målene.

En god lokalitetsstruktur er viktig for at havbruksnæringa skal være miljømessig bærekraftig.

Dagens arealstruktur er langt fra ideell som utgangspunkt for en effektiv framtidig driftsstruktur. Den egner seg heller ikke godt til å håndtere de sykdoms- og miljøutfordringene næringa står overfor.

Et utvalg ledet av tidligere fiskeridirektør, Peter Gullestad, skal fremme forslag til en ny og overordnet arealstruktur. Utvalget skal blant annet vurdere hvordan lokalitetsstruktur kan brukes for å redusere både smitterisiko mellom anlegg og annen negativ påvirkning på miljøet.

Hensynet til ville fiskebestander er viktig i dette arbeidet. Det er for eksempel viktig at oppdrett av torsk ikke lokaliseres i områder hvor vill torsk gyter.

Vi må også ha stor oppmerksomhet på tiltak som skal hindre rømming av oppdrettsfisk. Først og fremst er dette næringas eget ansvar, men myndighetene bidrar med en rekke tiltak.

I den siste tida har det vært mye oppmerksomhet rundt lakselus. Mattilsynet meldte høsten 2009 om høye lusetall i oppdrettsanleggene.

Som et umiddelbart tiltak valgte jeg å utsette den varslede fem prosent økninga i produksjonskapasiteten i havbruksnæringa i 2010.

Nå har næringa nettopp avslutta ei samordna våravlusing, noe som vil bidra til at vill laks og sjøørret skal få fritt leide.

Verdiskaping
Havbruksnæringa er viktig for Norge. Den bidrar til flere tusen arbeidsplasser, og er i tillegg selve livsnerven for mange småsamfunn langs kysten. Derfor må vi både ta vare på – og bygge videre på denne næringa.

En god forvaltning av havbruksarealer vil kunne bidra til økt verdiskapning i tettsteder og kystkommuner.  Her har kommunene en viktig rolle som planmyndighet.

Det er kommunene som gjennom sin arealplanlegging i bunn og grunn bestemmer om – og i hvor stor grad – det skal kunne drives havbruk i kommunens sjøareal.

Skal næringa over tid ha legitimitet til å bruke av våre felles areal, må den imidlertid tilføre lokalsamfunnene mer enn den gjør i dag. Mange oppdrettere gjør mye – og betyr mye – for sitt lokalmiljø, men det er fortsatt rom for forbedringer.

I forbindelse med tildelinga av laksekonsesjoner i 2009 mottok fylkeskommunene en andel av vederlaget for de nye tillatelsene  – til sammen 195 millioner kroner, som frie midler.
Jeg vet at det er fylkeskommuner som har avsatt penger til marine næringsfond eller andre tiltak retta mot havbruksnæringa. Målet er at dette skal føre til utvikling og nye arbeidsplasser.
Svært positivt og inspirerende, synes jeg.

I det nye årtusenet har sentrale myndigheter overført oppgaver til det regionale nivået, og da særlig til fylkeskommunene. Både ansvarsreformen og forvaltningsreformen har hatt som mål å styrke folkestyret og demokratiet på lokalt og regionalt nivå.

Den nye havne- og farvannsloven gir kommunene økt innflytelse og bedrer forutsetninger for egen planlegging. Kommunale kystsoneplaner har jeg allerede nevnt som et viktig verktøy for å legge til rette for framtidig virksomhet i kystsona.

Jeg får fra tid til annen klare anmodninger, som – dersom jeg tok dem tilfølge, ofte ville medført brudd med vedtatt politikk eller endring i vedtatte prioriteringer.
I sånne sammenhenger legger jeg vekt på å gi ærlige tilbakemeldinger som jeg kan stå for, og ikke vage antydninger som kan gi grunnlag for falske forhåpninger. Det kan være tøft å få tilbakemeldinger som ikke er imøtekommende, men jeg håper likevel at tydeligheten blir verdsatt.

Jeg er opptatt av dialog. Jeg har, som nevnt, reist mye og besøkt mange – både lokalpolitikere og bedriftsledere ute i distriktene. Det vil jeg fortsette med.

Det er positivt at kommuner som møter mange av de samme utfordringene, har etablert et felles forum. Og helt på tampen av mitt innlegg vil jeg ønske Nettverk for fjord- og kystkommuner lykke til med sitt videre arbeid.