”En havbruksnæringspolitikk for framtiden”

Kjære alle sammen,
Jeg setter stor pris på å få snakke om fremtidas havbrukspolitikk, på dette etter hvert tradisjonsrike seminaret i regi av Eksportutvalget for fisk og Nordea under årets AquaNor.

Fiskeri- og kystdepartementet har nå startet arbeidet med en stortingsmelding om Norge som verdens fremste sjømatnasjon. I arbeidet med denne, vil vi benytte enhver anledning framover til å snakke om framtidas havbrukspolitikk. Vi ønsker å få innspill og jeg imøteser mange spennende debatter.

Bakteppet er kjent for alle; Det går godt i norsk havbruksnæring – selv om lakseprisene nå er lavere enn tidligere. Det fins knapt noen andre norske næringer som kan vise til like forrykende resultater og vekst og en like unik posisjon i det globale markedet. Det er grunn til å være stolt.

Men, det betyr ikke at vi ikke kan bli bedre. Jeg vil ta utgangspunkt i to stikkord som for meg er helt sentrale for fremtidas havbrukspolitikk: Bærekraft og verdiskaping.

 

Først: Bærekraft.

Regjeringas strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring ble lagt fram i april 2009, og presenterte utfordringer, mål og 32 tiltak for å sikre at oppdrett drives uten uakseptable miljøpåvirkninger. Så langt er 29 av 32 tiltak gjennomført eller igangsatt. Tiltakene er ulike i form og karakter, og for noen av tiltakene vil det ta tid før vi kan se synlige resultater. Særlig for tiltakene som involverer forskning må vi ha tålmodighet og gi forskerne litt tid og rom til å gjøre jobben sin.

Lakselus og rømming er fremdeles de største utfordringene våre.
I juni kom Havforskningsinstituttet med en rapport som viste at nivået av lakselus på villakssmolt og sjøørret var urovekkende høyt – og høyere enn de senere år på deler av Vestlandet. Dette er bekymringsfullt. Samtidig har oppdretternes samordnede avlusningskampanjer ført til at det er et lavt nivå av lakselus på oppdrettsfisken – i alle regioner. Dette er ikke så lett å forstå, men denne situasjonen viser at det er viktig å samle kunnskap, og at arbeidet med luseproblematikken må følge flere spor.

Fiskeri- og kystministeren er sterkt opptatt av å få dette under kontroll. Derfor vil jeg si følgende:

For det første: Vi har satt i gang mye. Og vi skal fortsette med uforminsket kraft. Alle tiltak på sykdom og lakselus i bærekraftstrategien er fulgt opp, dvs. gjennomført eller igangsatt.

For det andre: Vi skal ha mer kunnskap, og styrker derfor forsknings- og kunnskapsmiljøene.

FKD nær doblet sin innsats på lakselusforskning fra 2009 til 2010. Vi viderefører denne høye innsatsen i 2011. I 2011 vil det i regi av Forskningsrådet, Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet bli utført forskning på lakselus for over 40 mill. kr. I tillegg finansieres lakselusforskning fra andre offentlige kilder og i regi av næringa. FHF vil for eksempel i 2011 bruke nærmere 20 millioner på lakselusforskning.

For det tredje: FKD vil lage et forbedret regelverk for kontroll med lakselus.

I juli fikk vi Mattilsynets innspill til nytt og strengere regelverke for lakselusbekjempelse. Vi tar sikte på å få sendt et forslag på høring i løpet av høsten.

Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet med flere jobber nå med å danne kunnskapsgrunnlaget for et fremtidig regelverk som i høyere grad skal bruke lakseluspåslag på villfisk som indikator for tiltak i oppdrettsanlegg. 

For det fjerde: Og dette vil jeg understreke. Sjømatnæringa må ta ansvar selv.

Næringa lanserte i april sin 12 punkts plan, og bruker mye tid på tiltak selv. Vi vil følge oppmerksomt med på at de gjennomfører de tiltakene de har lovet. De skal ikke være et sekund i tvil om at departementet er opptatt av dette, at vi vil problemene til livs, og at vi følger med. Det er Mattilsynet som har fått verktøykassa på dette området. Den har vi gitt dem beskjed om å bruke, når og hvis det er nødvendig.

For å oppsummere: FKD tar lakselusa på alvor! Det skjer mye, mer skal settes i gang, og jeg er sikker på at vi kommer til å se resultater av arbeidet.

Også når det kommer til utfordringene knyttet til rømming er det mye som skjer.

Fiskeridirektoratets havbrukstilsyn er blitt styrket sentralt og regionalt både kvantitativt og kvalitativt og nye og strengere regler for teknisk standard for matfiskanlegg (NYTEK) ble fastsatt i går. Det er i tillegg under utvikling en Norsk Standard også for utstyr og anlegg til settefiskproduksjon og for annen type landbasert produksjon.

Havforskningsinstituttet, Norsk institutt for naturforskning, Fiskeridirektoratet og Direktoratet for naturforvaltning samarbeider om å utvikle egnede indikator for genetiske effekter fra rømt oppdrettslaks på villaks. I arbeidet inngår kartlegging av endringer i gensammensetning på villfisk og kunnskap om DNA-profiler. Fiskeri- og kystdepartementet har i den anledning mottatt to rapporter og disse vil bli fulgt opp utover høsten.

Jeg har stor tro på at teknologi vil være en del av løsningen når rømmingsproblematikken skal til livs. Derfor har Norges forskningsråd sammen med Innovasjon Norge blitt bedt om å prioritere utvikling av mer miljøvennlig havbruksteknologi.

Arealbruken i oppdrettsnæringa, det vil si anleggenes plassering i forhold til hverandre og strøm- og vannforhold, har nær sammenheng med sykdomsspredning og miljøpåvirkninga generelt. Derfor satte fiskeri- og kystdepartementet ned et ekspertutvalg for effektiv og bærekraftig arealbruk i havbruksnæringa i 2009 (Arealutvalget). Dette utvalget presenterte sine anbefalinger i februar i år. Rapporten som må sies å være et omfattende og solid arbeid har nå vært ute på høring i et 6 måneder. Det har kommet inn en rekke høringsinnspill og enkelte av forslagene har allerede skapt betydelig debatt.

Høringsfristen gikk ut for noen dager siden. Departementet vil sette seg godt inn innspillene fra de ulike høringsinstansene. Alle som har bidratt i denne prosessen skal få sine merknader grundig vurdert. 

Noen av forslagene er generelle tiltak som dreier seg om utvikling av bedre og mer egnet kunnskapstilfang. Dette er tiltak som kan iverksettes relativt raskt, til dels uavhengig av vurderingen av utvalgets mer kontroversielle forslag. For eksempel vil departementet be Havforskningsinstituttet  sette i gang arbeidet med etablering en nasjonal strømkatalog for norskekysten – i samarbeid med relevante miljøer. En slik katalog vil uansett være et viktig beslutningsverktøy i prosessen med å videreutvikle oppdrettsnæringa. I tillegg vil en strømkatalog kunne være svært nytting på andre områder, f.eks. ved utvikling av oljedriftsanalyser og som en viktig ressurs i den nasjonale oljevernberedskapen.

Andre av forslag, som for eksempel om prinsipper for framtidig arealstruktur i havbruksnæringa, er det naturlig å ta inn i arbeidet med den kommende stortingsmeldingen.

Nå over til det andre stikkordet jeg nevnte innledningsvis: Verdiskaping.

Vi har nå to nye utredninger om verdskaping i havbruksnæringa.

Den ene er utført at Universitetet i Stavanger, og er en del av prosjektet Et kunnskapsbasert Norge. Den andre utredningen er gjort av Sintef fiskeri og havbruk og Kontali analyse. Disse, og andre relevante innspill, vil vi ta de med videre inn i arbeidet med den nye stortingsmeldinga.

Verdiskapingen i den norske fiskeri- og havbruksnæringa har hatt en formidabel vekstrate de siste tiårene. Ifølge Universitetet i Stavanger har den gjennomsnittlige årlige vekstraten i næringa siden 1970 vært 5,5 prosent. Det er ganske enormt. Til sammenlikning har den årlige vekstraten i norsk industri generelt vært 1,5 prosent i samme periode. I havbruksnæringa har økt og mer effektiv produksjon, samt reduserte produksjonskostnader bidratt til denne helt enorme veksten vi har sett.

Nå er vi kommet til et punkt hvor den ”enkle” veksten i unnagjort. Det er begrenset hvor fort vi kan øke produksjonen fremover, og det er begrenset hvor mye mer det er å hente på ytterligere kutt i produksjonskostnadene.

Alle her kjenner til at det ble tildelt nye tillatelser til lakseoppdrett i 2009. Videre at vi annonserte MTB-vekst i lakseoppdrett i 2010, men at vi først utsatte og så avlyste denne – pga lakselussituasjonen. Resultatet ble 5 prosent MTB-vekst i Finnmark og Troms i 2011 hvor situasjonen for lakselus er lavest. Jeg har tidligere kommunisert at regjeringa vil vente til 2012 før vi gjør en ny vurdering av spørsmålet om videre kapasitetsvekst.

For å opprettholde veksten i næringa må det både tenkes nytt, og det må tenkes smartere. Hvordan kan vi få mer ut av hver fisk vi produserer? 

FKD er opptatt av at en større andel av fisken som produseres i Norge skal bearbeides i Norge. Det være seg i form av filetering eller mer avansert produktutvikling. Mulighetene for å få mer ut av fisken og gi tilbake til fellesskapet er åpenbart begrenset dersom vi fortsetter å sende mesteparten av laksen hel ut av landet. Bearbeiding i en eller annen grad gir bedre mulighet til å differensiere produkter, til å utvikle nye produkter, til å ha bedre kontakt med markedet, og det gir oss mer restråstoff i Norge.

Bruk av restråstoff er et område som jeg tror har stort potensial. Sintef fiskeri og havbruk og Kontali har i sin utredning anslått utviklingsmulighetene for bruk av restråstoff som betydelige, både når det gjelder anvendelse til konsum og til marin ingrediensindustri. Per i dag blir alt restråstoff fra oppdrettsproduksjonen brukt, og det skal vi være stolte av. Men det blir i liten grad til produkter av særlig høy verdi.

I fjor var mengden restråstoff fra lakse- ørretoppdrettsnæringa 250 000 tonn. La meg sette det i perspektiv. Det tilsvarer torskefisket i et normalår! Restråstoffet fra havbruksnæringa kan derfor danne grunnlag for en industri i seg selv.  Jeg vet at det er etablert flere anlegg som henter ut fersk olje og proteiner fra slo og avskjær, og at det skjer en positiv utvikling hva gjelder anvendelse av restråstoff. Likevel, her ønsker vi å se på hvordan potensialet kan utnyttes ytterligere.

Det er også flere andre områder som blir viktige fremover. Men alt i alt; Jeg tror en viktig forutsetning for videre utvikling av næringa, er ei havbruksnæring som investerer og bidrar til aktivitet og sysselsetting i lokalsamfunnene. Det er viktig å finne modeller som skaper incentiv for næringa til å bidra til sysselsetting i kommunene, og for kommunene til å tilrettelegge for utvikling av næringa.

For å avslutte: Bærekraft og verdiskaping er stikkordene for fremtidas havbrukspolitikk, og stikkordene som danner viktige utgangspunkt for den nye stortingsmeldinga som skal skrives om fiskeri- og havbrukspolitikken. Jeg ser fram til innspill og videre debatt!