En kollektiv ordning blant individualister

Sjekk mot framføring

Norsk sjømat har lagt verden for sine føtter, men som all berømmelse, har bragden krevd stor og iherdig innsats. I dette tilfellet kunnskaper og allsidig kompetanse på veldig mange felt. Mange skal ha æren, men uten Eksportutvalget for fisk, og alle medarbeiderne der, er jeg helt sikker at vi ikke hadde oppnådd denne suksessen. 

I løpet av ei uke kan en utsending fra Eksportutvalget for fisk, f eks i Japan;

• stå bak en sushidisk å demonstrere laks for barn,
• diskutere norsk forvaltning og fiskeripolitikk med lederskribenter i store media,
• lede norske politikere rundt på et fiskemarked i halvmørket tidlig på morgenkvisten,
• overbevise journalister om fortreffeligheten til makrellen,
• diskutere helseeffekter og forskning på fettsyrer med professorer
• og å finne nye og kreative måter å markedsføre norsk fisk.  

Ut av kreativiteten kommer:

• laks nr 250 millioner til Frankrike
• laks nr 10 millioner til Kina
• det som den gang var verdens største Sushimosaikk i Shanghai, - nå bare slått av verdens største sushimosaikk på Aspmyra stadion i Bodø.
• Og ikke minst - en avtale med Marit Bjørgen som har lånt sitt gode navn og rykte til norsk sjømat. 

Gratulerer med dagen! Å være 20 år - og som for alle 20 åringer (i hvert fall norske 20 åringer) – å være velsignet med en lys framtid, må være en fornøyelse.  

For 20 år siden ble 11 bransjevise eksportutvalg nedlagt og erstattet av et felles Eksportutvalg med ansvar for markedsføring av all norsk sjømat. Mange mente at fiskeindustrien lenge nok hadde vært sterkt organisert rundt særinteresser, og svakt organisert rundt fellesinteresser.

Ved å etablere et felles Eksportutvalg skulle man styrke norsk fiskerinærings konkurranseevne internasjonalt med sikte på høyest mulig utbytte.

Eksportutvalget for fisk var et sentralt element i den nye fiskeeksportloven, som første gang ble fremmet for Stortinget i juni 1989 – av Gro Harlem Brundtlands andre regjering. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet også mot slutten av åttitallet både tenkte nytt, og handlet deretter.

I 1989 fantes det laug for tørrfiskeksportører, et annet for klippfiskeksportører, et tredje for saltfiskeksportører osv.  

Både etableringa og lokaliseringa av Eksportutvalget ble i sin tid diskutert høylydt.

Også størrelsen på eksportavgiften har vært gjenstand for debatt. På et møte i Fiskeri- og kystdepartementet for ikke mange år siden følte Terje behov for å korrigere forsamlinga under en diskusjon om en mulig økning i avgiften – ”Dere må ikke se det som en avgift – det er en utgift til inntekts ervervelse”.

Gang på gang har Eksportutvalget kunnet bekrefte dette utsagnet ved å peke på tall som viser at felles markedsføring kommer hele næringa til gode.  

Min påstand er at uenighetene og stridsspørsmålene ikke har vært mer omfattende enn man må regne med – eller snarere bør være.  Det ble opprettet en kollektiv ordning for individualister. For noen kan det ha fortont seg som å bære staur.

En slags lagidrett for enkeltutøvere. Som sykkelsporten. Det trengs et lag for å nå frem, men der man samtidig er avhengig av eneren,  av klatreren og av spurteren. Et lag der noen ligger foran og trekker – og andre ligger bak i dragsuget. Nøkkelen er å bytte på hvem som drar. I følgebilen sitter manageren med oversikt over helheten og med planene for hvem som skal gjøre hva. Når vinneren er kåret, deles premiepengene på hele laget. Ikke helt ulikt Norsk sjømatnæring….. 

Norske ambisjoner om storhet er som regel forbeholdt idretten. Eksportutvalget derimot har målbåret ambisjonen om å tenke stort i sjømatnæringa.

Eksportutvalget sin kompromissløshet på hva som serveres når Eksportutvalget er vertskap, har kommet mange av oss som er her, til gode.

Lunsjen under World Economic Forum i Davos var en slik kulinarisk opplevelse. Det var stort å oppleve begeistringa fra forsamlinga. En forsamling som nok er godt vant i matveien, selv om det så ut som flere av dem ikke hadde fått mat på dagevis der de brøt seg fram i køen. Der ble både kronprinsessen og statsråden feid unna i iveren etter delikatessene. Gjennom sjømatbuffeer og middager servert av Norges fremste kokker har mange av oss kjent på stoltheten over det som produseres av den norske sjømatnæringa. Det er den samme stoltheten som når en drosjesjåfør i Frankrike kjenner til Norsk laks eller spansk tv sender et fem minutters innslag der treneren til Real Madrid nyter Norsk laks.   

Uttrykket ”Norsk sjømat fra det kalde, klare hav” gir assosiasjoner til friskhet, renhet og sunnhet. Det er ord vi må leve opp til i praksis også. Kravet om bærekraft i høsting og bærekraftig oppdrett har blitt en betingelse fra innkjøpere og kunder.

Benjamin Franklin har sagt at våre kritikere er våre venner for de viser oss våre feil. Det har ikke alltid vært like lett å ta. Vi har ingen annen respons enn å sørge for å ha nok kunnskap, gjøre det riktige og å kommunisere det.

Nordmenn har vunnet en ny erkjennelse om at det ikke nødvendigvis er slik at all god mat kommer utenfra.

Da Babette skulle holde sitt gjestebud i Berlevåg, hentet hun sine råvarer fra Frankrike. Karen Blixen skrev novellen Babettes gjestebud i 1950 og for Babette var franske råvarer og fransk mat det gjeveste en kunne servere - selv om hun befant seg midt i Finnmarks fantastiske matfat.

I dag kan en fornemme en voksende stolthet i Norge over egne råvarer og produkter.

Jeg er svært glad for næringas beslutning om å øke markedsføringa i det norske markedet.  Det var på tide å øke norsk fiskerinærings ambisjonsnivå på hjemmemarkedet. Det er på tide å ta den norske befolkning sitt forhold til sjømat og sjømatnæringa på det ytterste alvor.

Vi trenger å bygge enda mer stolthet til norsk sjømat. De som må gå i bresjen er næringas egne aktører. Skal vi lykkes med visjonen: Norge verdens fremste sjømatnasjon er vi helt avhengig av at næringa retter seg opp i ryggen, løfter haka og hver dag sier til seg selv at ingen i verden kan produsere bedre sjømat enn det vi kan! Hvis vi ikke tror på oss selv er det i hvert fall ingen andre som gjør det.

Det nye navnet Norges sjømatråd er et dekkende navn for det arbeidet som gjøres i Norge og i de om lag 150 internasjonale markedene for Norsk sjømat. Det nye navnet fungerer både hjemme og ute. Selv om navnet inneholder både Ø og Å ….., men ingen Æ!

Mye forandres på 20 år, og mye er fortsatt det samme. I 1991 eksisterte Sovjetunionen fortsatt og Sigbjørn Johnsen var finansminister. Siden Sovjetunionens oppløsning i 1991 har Russland utviklet seg til å bli et av de største markedene for norsk sjømat.  Og Sigbjørn Johnsen er finansminister - igjen.                                                                                                                                                                                            

20 år er midt mellom ung og voksen. Det er en alder hvor man tar viktige valg som legger føringer for resten av livet. Min oppfordring er å bruke jubileet til også å stille de kritiske spørsmålene: Kan fellesmarkedsføringen bli enda mer effektiv? Hvilke utfordringer ligger innbakt i et generisk markedsarbeid? Hvordan ivaretas kvalitetsarbeidet innenfor generisk markedsføring? Hva må sjømatnæringas aktører bidra med i tillegg til det arbeidet EFF gjør?

Jeg skal avslutte.

Hverdagen til de ansatte i Norges sjømatråd preges av kreativitet, variasjon, statistikkinnsamling, analyser, uforutsigbarhet, stolthet, storpolitikk, detaljorientering, historiefortelling, entertainment, relasjonsbygging, salg og diplomati. På vegne av veldig mange her i dag ønsker jeg å takke for velvilligheten, de lange dagene – og nettene, og entusiasmen.

Gratulerer med dagen – Mye tyder på at de neste 20 årene kan bli like trivelig som de 20 første!