Makrellstrid gjelder bærekraft

Replikken er publisert i VG 23. mars som svar på VGs leder ”Fiskekrigen” 13. mars i år.

I denne uka inngikk Norge og EU en bilateral avtale om makrellfiske for 2012. Selv om Norge og EU strakk seg langt for å imøtekomme kravene fra Færøyene og Island, har det heller ikke i år vært mulig å finne fram til en felles firepartsavtale for makrell.

Å høste av det havet gir, er viktig for Norge. Nesten 90 % av våre fiskerier kommer fra bestander vi deler med andre land. Det er helt sentralt for oss at forvaltning og fordeling foregår etter anerkjente internasjonale prinsipper, forankeret i havretten. Derfor kan vi heller ikke gi etter for utpressingstaktikk, eller gå med på løsninger som premierer uansvarlig opptreden på tvers av Norges rettigheter og plikter som kyststat.

Vi vil fortsette å jobbe hardt med å finne fram til en permanent kyststatsavtale om forvaltningen av makrellen for årene framover. Men skal Island og Færøyenes krav bli tatt på alvor, må deres argumentasjon bygge på internasjonalt anerkjente prinsipper for fiskeriforvaltning.

Før 2009 hadde Norge, EU og Færøyene, i årevis hatt en felles avtale. Siden har vi vært i den situasjonen at både Færøyene og Island har gitt seg selv kvoter som langt overskrider det de med rimelighet har krav på. Samtidig som disse landene har mangedoblet– og fisket – sine kvoter, har Norge måttet redusere sin totale del av makrellfisket. 

Det er ingen tvil om at Norge og EUs gode makrellforvaltning fram til og med 2009, har ført til en sterkere makrellbestand. Senere har makrellens vandringsmønster ført til at det nå er mer makrell i færøysk sone, og at deler av bestanden vandrer inn i islandsk sone i sommermånedene. Både Norge og EU anerkjenner derfor Island og Færøyenes rett til en større del av kvoten. Derfor har vi også tilbudt både Island og Færøyene en betydelig større del av makrellfisket enn det sonetilhørighet skulle tilsi.

For eierskap til fiskebestander må basere seg på det anerkjente prinsippet om sonetilhørighet. Sonetilhørighet er en bestands utbredelse i et lands farvann gjennom hele året, og har blitt benyttet som grunnlag for forvaltning av en rekke bestander i Nordøstatlanteren.

Alle kyststater har et ansvar for å finne fram til en bærekraftig forvaltning. Norge og EU har ikke dette ansvaret alene.