Historisk arkiv

Stortinget

Høring om arbeidet med strategi for svangerskaps- og fødselsomsorgen i Norge

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Helse- og omsorgsdepartementet

Helse- og omsorgsministeren orienterte om arbeidet med strategi for svangerskaps- og fødselsomsorgen i Norge i Stortinget.

Svangerskaps- og fødselsomsorgen i Norge holder svært høy kvalitet internasjonalt. Norge er et av verdens tryggeste land å føde barn i. Vi er så heldige å ha en stor stab av førsteklasses fagfolk som hver dag gjør jobben sin på en utmerket måte. Resultatene er da også i hovedsak gode både for mor og barn. Tilliten til tjenesten er generelt stor, og oppslutningen om svangerskapsomsorgen er nesten 100 prosent.  Slik ønsker vi også at det skal være, fordi det å få barn er et av livets absolutte høydepunkter for de aller fleste av oss.

Når jeg har allikevel har funnet det riktig å sette i gang et helhetlig strategiarbeid på dette området, er det fordi det også skjer uønskede hendelser og fordi vi ser tegn på kvalitetssvikt i deler av fødselsomsorgen. Det gjelder alle typer fødeenheter, uavhengig av antall fødsler. Statens helsetilsyn har påpekt kvalitetssvikt i et landsomfattende tilsyn i 2004 og i Tilsynsrapporten for 2006. Forhold som går igjen er: a) mangelfull oppfølging under fødsel, b) feiltolking av elektronisk fosterovervåking, c) at man griper for seint inn når fødselen utvikler seg unormalt, d) at helsepersonell har for liten erfaring og stor bruk av vikarer. 
Det har også kommet fram at for mange fødende får alvorlige rifter under fødselen – problemet er langt større her enn i andre nordiske land som det er naturlig å sammenlikne oss med.  Som helseminister er jeg nødt til å ta dette på alvor. Helsetjenesten skal være en lærende organisasjon, der tilsynets funn skal brukes til å lære av feil og bli bedre.

I  2001 vedtok Stortinget som kjent, en ny struktur for fødselsomsorgen –  med tre nivåer og en nedre grense for fødselstall i hvert nivå: a) Kvinneklinikk med minst 1 500  fødsler, b) fødeavdeling med minst 4-500 fødsler og c) fødestuer med en nedre grense på 40 fødsler. Stortinget la til grunn at disse tallene ikke skulle være absolutte og at det skulle være rom for lokal tilpassing og skjønn.

Som kjent har forsøk på å omstille fødselsomsorgen møtt motstand enkelte steder. Brukere og lokalsamfunn har hatt kritiske innvendinger, og noen ganger har også lokale fagfolk sluttet opp om kritikken. Dette har ført til at man enkelte steder har valgt løsninger som er annerledes enn de angitte tallene i retningslinjene. Etablering av forsterkede fødestuer er også eksempel på at man har valgt en annen løsning. Det betyr at vi helt klart har store utfordringer som vi må håndtere på best mulig måte. 

Strukturen i fødetilbudet har bestått gjennom denne regjeringa og Bondevik II-regjeringa. På tross av omstillingene siden 2001, er det flere fødeenheter som har lavere fødselstall enn de angitt grensene i retningslinjene. I 2006 var det 5 400 fødsler (10 prosent) som fant sted ved fødeenheter som har færre fødsler enn angitt.
(Lysark legges på som viser hvor mange sykehus som faller utenfor definisjonen av fødeavdeling og fødestuer).

Som dere ser ligger fødetallene under de angitte grensene ved hele 15 (?)  av landets fødeavdelinger. Tilsvarende gjelder for seks av fødestuene. 

Jeg mener at det nå er nødvendig å vurdere situasjonen, særlig i lys av tilsynsrapporter fra Statens helsetilsyn. Jeg har ikke konkludert med at retningslinjene bør endres, eller hvilke konsekvenser dette eventuelt bør få. Men jeg mener at det må diskuteres. Kvinner skal være trygge når de skal føde.

Selv om mye er bra, er det også behov for utviklingsarbeid. Det er behov for å se svangerskap, fødsel og barsel under ett, slik at vi får rammer som sikrer a) kvalitet, b) helhet og c) kontinuitet i tilbudet. For eksempel er det ikke gode nok muligheter til å velge mellom lege og jordmor flere steder, og det er for mange vikarstafetter. Det må også være større  oppmerksomhet på kapasiteten i fødetilbudet om sommeren og i perioder med helligdager.

I arbeidet med strategien legger vi vekt på en inkluderende arbeidsform. Det er en selvfølge at fagmiljøene skal og må ha en helt sentral rolle. Spesielt gjelder det Sosial- og helsedirektoratet som er mitt departements faglige organ, og Nasjonalt råd for fødselsomsorg. Når rådet har valgt å fratre, viser det at vi ikke har lyktes godt nok i å skape en prosess som synliggjør rådets synspunkter og erfaringer i tilstrekkelig grad. La det være helt klart: Når vi har opprettet et nasjonalt råd, skal vi sjølsagt bruke det i samsvar med mandat og rolle. Jeg tar også på største alvor at rådet har meldt bekymring for kvaliteten ved noen av de små fødeavdelingene.

Denne regjeringa er opptatt av brukermedvirkning. Det gjelder også for Nasjonalt råd for fødselsomsorg, der brukerne sjølsagt skal ha en sentral rolle. Fødsel er en av livets store hendelser og er viktig for den enkelte, for familien og samfunnet.  Også representanter for lokalsamfunnene skal være med i dette arbeidet. Jeg vil nå ta den tida som er nødvendig for å sikre en god prosess, slik at alle berørte aktører blir hørt. Ikke minst vil jeg sørge for å etablere tillit til at beslutninger blir tatt på et solid faglig grunnlag. På nyåret vil jeg invitere til en bredt anlagt konferanse om svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen. Vi er i gang med å oppnevne et nytt nasjonalt råd for fødselsomsorg.

Vi lever som kjent i en langstrakt land. Geografien byr på mange vanskelige avveininger også på dette området. Blant anna er det behov for lokale tilpassinger. Men det aller viktigste må være kravet om faglig forsvarlighet. Mitt mål med strategiarbeidet er å utvikle en felles plattform for svangerskaps- og fødselsomsorgen, som er forankra i oppdatert faglig kunnskap. Dette arbeidet vil kreve at a) brukere, b) fagfolk, c) lokalsamfunn og d) myndigheter har samme forståelse for utfordringene vi står overfor, og for hvilken vei vi skal gå for å skape et trygt fødetilbud med kontinuitet og forutsigbarhet i alle deler av landet.

Den kommende strategien skal legge grunnlaget for et helhetlig kvalitetssystem for svangerskaps- og fødselsområdet. Høy kvalitet i alle ledd i behandlingskjeden, som sikrer trygghet for mor og barn, må ha første prioritet. 

Saken vil bli lagt fram for Stortinget i løpet av 2008.