En helsetjeneste for alle!

Kjære alle sammen - hjertelig velkommen!

Vi skal ikke gå langt tilbake i tid før vi hadde et samfunn som ikke maktet å ta seg av fattige eldre eller psykisk syke – og der folk var undertrykt og utestengt og bare mindretallet levde bra. De helsemessige problemene og den sosiale nøden førte til at vi starta oppbyggingen av vårt velferdssamfunn.

Husbanken ble opprettet  –  der vanlige folk kunne få lån til å bygge og eie sine egne boliger. Vi fikk hus som ikke gjorde oss syke – med rennende vann og kloakksystem. Fellesskapet tok på den måten betydelige skritt for å bedre folks levekår og minske helseforskjellene. Vi kan si at det var den tidas store forebyggingsinitiativ.

Det store flertall har det bra i Norge i dag – iallfall materielt sett meget bra – men fortsatt er helsa urettferdig fordelt i befolkningen. Vi vet at det er en klar sammenheng mellom sosiale forskjeller og helseproblemer, og det er en felles utfordring for alle oss som beslutter, planlegger og arbeider i helsetjenesten.

Og – de sosiale helseforskjellene rammer særlig i grupper som ikke har sterke talspersoner:  det er mennesker med kroniske sykdommer, det er eldre, det er mennesker med minoritetsbakgrunn, det er psykisk syke og rusmiddelavhengige – og det er barn og unge som ikke har trygge voksne rundt seg i oppveksten.

Jeg har truffet unger som tar på seg være-glad-masken når de går på skolen – så det ser ut som de har det som alle andre. Men hjemme er det disse barna som er de egentlige voksne, som følger småsøsken i barnehagen og henter dem, fordi foreldrene har rusproblemer eller er syke på andre måter. Disse ungene kan ikke ta med venner hjem av frykt for hvordan det er med mor eller far. Og mange av dem sliter og har problemer selv også.
Regjeringen tar de sosiale ulikhetene i helse på stort alvor – blant annet gjennom stortingsmeldinga om utjevning av sosial ulikhet i helse som vi la fram i fjor.  Men vi trenger innsats på mange områder samtidig: Barnehage til alle, bolig for alle, skole og utdanning for alle, i arbeidslivet – og vi må sørge for likeverdige helsetjenester – alt dette parallelt med spesielle tiltak for enkelte grupper.

Bedriften Stormberg er et godt eksempel å lære av. Der har de snudd søknadsbunken og plukket fram de som ikke har gått den rake veien i livet, mennesker med rusproblemer, med psykiske lidelser og folk som har sittet i fengsel. Det handler om å inkludere folk og å gi alle en sjanse til å bruke ressursene sine.

Særlig i et samfunn som vårt – der mange dyrker det perfekte, og der det å være vellykket er lik det å være rik, å gjøre karriere og se pen ut.  Det er god grunn til å spørre om de gruppene jeg har nevnt, også kommer langt bak i køen når vi snakker om likeverdige helsetjenester.

Vi vet ikke nok om hvordan sosiale forskjeller virker inn på fordeling av helsetjenester, men det er mye som tyder på:
o At bruk av spesialisthelsetjenester blant barn og unge øker med foreldrenes utdanning, og at det samme gjelder for voksne
o At personer med kort utdanning blir henvist til spesialist i mindre grad enn personer med lang utdanning (når det tas hensyn til sykeligheten)
o Vi vet at bruk av tvang i psykiatrien er sterkt knyttet til sosial ulikhet og bostedsløshet. Så mange som 40 prosent av dem som er under tvungent psykisk helsevern, har ikke egnet bolig.
o Vi vet at mennesker med minoritetsbakgrunn oftere har psykiske lidelser enn de som er etnisk norske, og at de sjeldnere søker hjelp
o Vi vet at tilbudet til rusmiddelavhengige har store mangler og at mange av dem ikke får det tilbudet de har krav på.
o Og vi vet at tilbudet av helsetjenester alltid har vært dårligere i utkantstrøk enn i sentrale deler av landet. I særlig grad gjelder dette for spesialisthelsetjenestene.

Alle her vil huske den ulykksalige hendelsen i Sofienberg-parken i fjor sommer.  Det som skjedde der ble en vekker for hele befolkningen, og saken skapte berettiget debatt på flere områder – blant annet om rasisme og diskriminering. Og spørsmål ble reist om hvordan helsetjenesten forholder seg til rusmiddelavhengige og mennesker med alvorlig psykisk sjukdom eller funksjonshemming. Oppmerksomheten ble ettertrykkelig rettet mot et ubehagelig, men – dessverre – svært så nødvendig spørsmål: Er det slik at vi diskriminerer mennesker ut fra hudfarge, rusmiddelbruk og om de har sjukdommer med lav status? 

Etter denne hendelsen har jeg og mine folk i departementet hatt møter med sentrale innvandrerorganisasjoner, brukerorganisasjoner, KS, regionale helseforetak og andre departementer. Målet har vært å sette diskriminering i vid forstand på dagsorden. Det gjelder hele helsetjenesten – i kommunene så vel som i spesialisthelsetjenesten. 

Derfor er jeg glad for å møte dere her i dag for å få synspunkt og innspill til hva som skal til for å nå målet om likeverdige helsetjenester for hele befolkningen.  Særlig oppmerksomhet vil det bli på de utfordringer som knytter seg til den delen av befolkningen som har en annen etnisk bakgrunn. 

Likeverdige helsetjenester betyr ikke at alt skal være likt.  Vi skal ikke lage særomsorg for enkeltgrupper, men det er noen mennesker som trenger noe ekstra i tillegg for å dra nytte av helsetjenestene våre. For jeg tror at mange opplever terskelen til helsetjenesten som altfor høy – og da lar de være å bruke helsetjenesten.
o Et av svarene her er lavterskeltilbud som det finnes mange gode eksempler på, men som vi trenger mange flere av: Når unge mennesker trenger voksne å snakke med utenom familien, så kan kveldsåpne helsestasjoner være løsningen, vi ha en kraftig opprusting av skolehelsetjenesten, egne lavterskeltilbud for minoritetsgrupper og tilbud for rusmiddelavhengige, som for eksempel Gatehospitalet: Dette tilbudet er for mennesker som har rusa seg i årevis, og som har gått ut og inn av ulike behandlingstilbud. På Gatehospitalet blir de møtt med et varmt hjerte og høy faglig kompetanse. Og – ikke minst – Gatehospitalet har tett og godt samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Da jeg besøkte dem for en stund siden, møtte jeg en mann på rundt 30 år. Han fortalte at det var første gang noen hadde møtt ham med respekt og han hadde fått den beste behandling han kunne ønske seg. 
o Et annet eksempel på ekstra tilrettelegging er fra Lovisenberg sykehus i Oslo – for å nevne et av flere sykehus som har tatt utfordringen.  30 prosent av pasientene som sokner til Lovisenberg,  har minoritetsbakgrunn,  og til sammen snakker disse mer enn 100 morsmål. Sykehuset har lyttet til hva brukerne trenger, og de har satt opp ” pasienter med minoritetsbakgrunn” som en egen satsing: Det betyr en godt utbygd tolketjeneste, tilbud om spesiallaga mat under oppholdet, og kurs for urdu-talende diabetes-pasienter og KOLS-pasienter.
o Det siste eksemplet handler om informasjon: Språkproblemer er en viktig grunn til at folk med minoritetsbakgrunn ikke oppsøker psykisk helsehjelp. Helsedirektoratet har nå laget 13 informasjonshefter på til sammen 17 språk om psykiske lidelser og om hva slags hjelp som er å få.

Men den aller viktigste innsatsen vi kan gjør for likeverdighet i et bredt perspektiv, er å sørge for en god oppvekst for ungene våre. Barn og unge er det viktigste vi har – derfor er det vi gjør for ungene, det viktigste vi gjør. Likeverdige helsetjenester handler om å se og hjelpe de ungene som står i fare for å falle utenfor – så tidlig som mulig. Og vi må ha spesielle tiltak for de som trenger mer hjelp.
o Barn av psykisk syke og rusmiddelmisbrukere er blant de som har aller dårligst utgangspunkt. Lovendringer har skjedd slik at helsepersonell nå har fått et større ansvar for disse barna
o Ventetidsgarantien for barn og unge og rusmiddelavhengige under 23 år trår i kraft fra 1. September. Det betyr at de som er henvist skal få vurdering innen ti dager og at behandlingen skal være i gang innen tre måneder.

Mye av det jeg nå har nevnt handler om mangel på informasjon og kunnskap for å yte likeverdige helsetjenester for alle. Men forskjellsbehandlingen handler om mer enn uvitenhet – ofte handler det om ren uforstand. Helsetilsynets rapporter viser at klager som kommer inn på helsepersonell i stor grad skyldes måten folk blir møtt på, mangel på informasjon og at de ikke blir tatt på alvor. Dette får jeg mange brev om, og jeg mener at dette er uakseptabelt.
o Jeg har møtt rusmiddelavhengige som forteller om mangel på respekt og uverdige holdninger i møte med helsetjenesten. De forteller at de opplever at de er null verdt, og at de ikke blir tatt på alvor i helsetjenesten.
o Jeg har truffet mennesker med HIV som forteller om liknende opplevelser i møte med helsetjenesten.  Og FAFO-rapporten som kom i forrige uke, viser at fordommene mot HIV-positive lever i beste velgående blant folk flest. Det viser seg at de fleste av oss har god kunnskap om HIV, men at holdningene til HIV ikke har endret seg – til tross for at nye medisiner gjør at de som har viruset i kroppen, kan leve et langt liv.  Her er det snakk om enda mer kunnskap og informasjon – for å komme fordommer og negative holdninger til livs. 

Når vi snakker om uforstand i møte mellom helsepersonell og pasienter, – så snakker vi om mangel på respekt og verdighet. Kort og godt det vi kaller alminnelig folkeskikk i møte mellom mennesker. På dette området trenger vi å gå i oss sjøl – hver for oss – og sammen –  for å endre kultur og holdninger. Og dette er helt klart et ledelsesansvar.

Vår helsetjeneste er blant de beste i verden. Det hersker det ingen tvil om. Men vi må erkjenne at vi har utfordringer på flere områder. Det er hvordan vi behandler de svakeste blant oss som viser hva slags samfunn vi har. Vi vil ha et samfunn som inkluderer alle, et samfunn der alle mennesker får den helsehjelpen de trenger, uansett alder, kjønn, hvor de bor, kulturell bakgrunn hva slags hudfarge de har og hvor mye penger de har i lommeboka.
Jeg forventer at det er faglig og ledelsesmessig oppmerksomhet på dette i alle deler av helsetjenesten og i samhandling med andre tjenester. For å komme videre har jeg tro på å lytte til dem som har opplevd forskjellsbehandling i helsetjenesten, og å lære av erfaringer og ideer som er satt i gang andre steder. 

Denne konferansen er et viktig skritt i det videre arbeidet med å nå målet om likeverdige helsetjenester for alle.

Likeverdighet handler om respekt og verdighet i møte mellom mennesker. Likeverdighet handler om ordene vi bruker, men like mye om det som ikke blir formidlet med ord.