Tale til Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten

Kjære rådsmedlemmer, kjære alle sammen

Takk for invitasjonen til å åpne den andre konferansen om Helse i utvikling. Takk også for muligheten til å møte medlemmene av Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten og alle dere som har skoene på – både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten – og som kjenner hvor skoen trykker.  Jeg trenger å ha god kontakt med dere når vi skal videreutvikle helse- og omsorgspolitikken framover.

Vi har en dagsaktuell sak som går rett i kjernen for dagens konferanse – en sak som berører verdier rundt prioritering, kvalitet og ikke minst tillit til helsetjenesten.

Jeg tenker på saken ved sykehuset Asker og Bærum, der bindende frister for når pasienter skal kalles inn til kontroll og behandling, er blitt endret i sykehusets datasystem. Kanskje har dette hindret alvorlig syke pasienter i å få nødvendig helsehjelp i tide.

Jeg ser svært alvorlig på saken og beklager overfor de pasienter og pårørende som er rammet. Slike feil skal ikke kunne skje. Saken viser at vi aldri kan være grundige nok når det gjelder å få på plass gode og sikre nok systemer for oppfølging av pasienter.

Politiet og Helsetilsynet gransker nå hva som er skjedd, og jeg har bedt de regionale helseforetakene om å gå gjennom sine rutiner og systemer. Saken minner oss om at pasientene og deres rettigheter er viktigst i alt vi gjør.

Men til tross for svikt og svakheter – så er det ingen tvil om at vår helsetjeneste er blant de beste i verden. Dette er takket være de mer enn 250 000 ansatte som hver dag gjør sitt beste for at alle skal få den beste hjelpen som er.

Vi hører ofte at Norge skårer svært høyt på undersøkelser om livskvalitet, levestandard og tilfredshet med helsetjenester. Og tallenes tale er klar:
• For sjette år på rad har FN kåret Norge til verdens beste land å leve i, målt ut fra inntekter, utdanningsnivå og forventet levealder.
• Et stort flertall av oss er tilfreds med kommunen vi bor i og med Norge som et land å leve i. To tredjedeler synes at Norge er nær eller svært nær idealet om et perfekt land –  ifølge regjeringens nye innbyggerundersøkelse.
• Også fastlegetjenesten skårer høyt. Hele 75 prosent av oss setter fastlegen øverst blant tjenester vi er fornøyd med. For sykehusene er tallet 70 prosent – de er bare slått av Folkebiblioteket og Vinmonopolet.

For et par uker siden møtte jeg generaldirektøren i WHO, Margaret Chan, i Genève. Hun var imponert over den rollen som Norge – med under 5 millioner innbyggere – spiller på den internasjonale helsearenaen.  Hun trakk fram Norge fordi vi har et av verdens beste helsevesen, og fordi vi er en av WHOs viktigste samarbeidspartnere, nettopp fordi vi engasjerer oss så sterkt globalt.  Hun mente at Norge var et foregangsland i kampen mot røyking og på vaksineområdet – ikke minst når det gjelder vaksiner til verdens barn.

Alt dette var hyggelig å høre fra en organisasjon som WHO. Men det at vi har grunn til å være fornøyd, betyr ikke at vi kan lene oss tilbake og hvile på laurbærene.  Vi har nok av utfordringer også her hjemme, og kvalitets- og prioriteringsarbeid må være en kontinuerlig prosess som alltid må stå høyt på dagsorden.

En stor andel av statsbudsjettet går til helse. Regjeringen vil ha helsetjenester som ligger helt i front medisinsk og teknologisk. Alle skal få et likeverdig tilbud uavhengig av diagnose, livssituasjon, bosted, personlig økonomi, kjønn og etnisk bakgrunn. Når sykdom rammer, skal folk oppleve at de får tilbud om behandling og pleie med kort ventetid og med størst mulig nærhet til der de bor. Samtidig har vi utfordringer med geografi og befolkningstetthet. Samtidig må vi ta hensyn til behovet for å samle spesialiserte miljøer. 

Ny kunnskap gir nye muligheter, men også økte forventninger og krav til hva helsetjenesten kan gjøre for hver og en av oss. Vi kan gjøre mer og vi kan hjelpe fler – samtidig som ressursene ikke kommer til å vokse inn i himmelen. Gapet mellom behov og forventninger på den ene siden og ressurser på den andre, blir ikke mindre. Det er jeg helt sikker på. Og derfor vil vanskelige spørsmål om prioritering og hva vi kan vi gjøre for å bedre kvaliteten på tjenestene, aldri gå ut på dato. 

Moderne medisin byr på et hav av muligheter. Noen muligheter må av og til velges bort, andre må styrkes. Og slike valg må baseres på god kunnskap og gode dialoger med alle som er involvert.  Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering er ment å være nettopp en slik arena for åpne diskusjoner. Deretter må beslutninger fattes av dem som har ansvaret.

Utfordringene vi står overfor, betyr at vi fortsatt vil trenge et eget råd for kvalitet og prioritering. Et råd som skal bidra til å løfte debatten og få til god dialog mellom myndigheter, fagfolk, brukere og fagforeninger. Og jeg vil si – debatter og dialoger som fører fram til virkelige prioriteringer også i vanskelige spørsmål – spørsmål som vi politikere gjerne vil skyve fra oss.

En av rådets viktigste oppgaver er å gi anbefalinger om hvordan pasienter skal få et likeverdig tilbud. Det betyr at når man blir enig om å innføre nye behandlingsmetoder som for eksempel dyre kreftmedisiner, så skal mennesker i hele landet få tilgang til det. Det skal ikke være avhengig av hvilken helseregion en bor i.

Rådets mandat favner hele helsetjenesten - alle brukere og alle områder: innvandrerbefolkningen, barn, unge, vokse, eldre, både primærhelsetjeneste, spesialisthelsetjeneste, psykisk helse, rusbehandling og somatiske tjenester.

Vi har egentlig lite kunnskap om hvordan sosiale forskjeller slår ut på fordeling av helsetjenester. For eksempel kan det se ut til at enkelte grupper blir lavere prioritert enn andre.  Det gjelder for enkelte typer tjenester – både i kommunene og ved sykehusene.

Pasientgrupper som ikke har sterke organisasjoner og pressgrupper til å tale sin sak, skal ha de samme tilbudene som andre grupper.  Det er utfordringen vi alle må ta på alvor i prioriteringsdebatten. 

I Rådets mandat er det saker om innføring av ny og kostbar teknologi som har fått størst oppmerksomhet, og som er knyttet til spesialisthelsetjenesten. Men omtrent en tredjedel av alle sakene omfatter hele helsetjenesten – altså både primær- og spesialisthelsetjenesten.

At stadig flere saker angår både kommuner og sykehustjenester kan ha sammenheng med den økte oppmerksomheten på samhandling i helsetjenesten. Samhandlingsreformen legger vekt på at folk skal behandles og følges opp nærmest mulig der de bor – altså i kommunen.

Skal vi lykkes med gode tjenester der folk lever sine liv, må kommunene settes bedre i stand til å ta seg av innbyggerne sine.  Det sier seg selv at vi vil støte på nye prioriterings- og fordelingsspørsmål når reformen skal på plass, for eksempel:
• Det kan være økonomiske prioriteringer – både i statsbudsjettet og i kommunebudsjettene.
• Beslutninger om hva kommunen skal tilby av tjenester og hva som skal ligge til spesialisthelsetjenesten.
• Og det kan være strategier for hvordan vi skal rekruttere og beholde den kompetansen som skal til for å dekke folks behov for tjenester.

Rekruttering er viktig. Vi har stor mangel på helsepersonell i Norge, og verre skal det bli når antallet syke eldre øker om få år. Vi har et lite tidsvindu til å lage strategier og planer for å få unge mennesker til å velge helsetjenesten som yrkesvei og til å tenke kreativt rundt hvordan vi skal rekruttere voksne inn i tjenesten.

For det blir ikke aktuelt å importere helsepersonell fra utviklingsland. Disse landene trenger hver eneste helsearbeider selv. WHO har regnet ut at det mangler mer enn 4 millioner helsearbeidere bare i Afrika og Asia for å fylle gapet. Og det kommer til å bli verre også der, hvis ikke noe blir gjort. Vi skal iallfall ikke støvsuge verden for helsearbeidere.

Vi må klare oss med dem vi har – og det skal vi få til.  Men det betyr også at vi må bruke personellet vårt optimalt. Samtidig som vi må bli bedre på å bruke teknologi der hvor det er aktuelt.

Da rådet for kvalitet og prioritering ble opprettet i 2007, var det 20 år siden det første prioriteringsutvalget kom med sin innstilling, og 10 år siden et nytt offentlig utvalg la frem forslag om Prioritering på ny. Begge utvalgene ble som kjent ledet av tidligere stortingsrepresentant Inge Lønning. Målet var å få til riktig og rettferdig prioritering av tjenester.

Drøftinger i rådet har vist at det i praksis er vanskelig å prioritere ned eller si nei til offentlige helsetjenester. I flere saker har Rådet foreslått begrenset bruk av nye metoder til spesielle pasientgrupper,  i stedet for å la tilbudet gjelde  hele befolkningen.

Det er spesielt utfordrende å argumentere for behovet for prioritering i et samfunn der velstanden er økende. Norge bruker store summer på offentlige helsetjenester, men ingen land kan behandle alle for alt. Økende levestandard skaper i seg selv økt etterspørsel etter helsetjenester.  Samhandlingsreformen, utvidete pasientrettigheter, en styrket brukerrolle, nye teknologiske muligheter og konturene av et europeisk og globalt helsemarked, vil skape nye prioriteringsutfordringer.

Nye metoder og legemidler gir bedre mulighet til å møte sykdom, men til stadig høyere priser. Antall eldre og omfanget av kroniske sykdommer øker. Medisinske fremskritt betyr etiske valg og krav om åpne og reelle prioriteringer. Ofte må beslutninger på ett nivå få konsekvenser for andre deler av helsetjenesten. For eksempel vil beslutninger i spesialisthelsetjenesten påvirke tiltak og ressursbruk i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Ufrivillig barnløshet er en tilstand som oppfattes som svært alvorlig av dem det gjelder. De to tidligere prioriteringsutvalgene prioriterte begge assistert befruktning blant de lavest prioriterte helsetjenestene. Det er grunn til å anta at vurderingen for 20 år siden bygde på at metodene for assistert befruktning var nye og kontroversielle, og det nye tilbudet ble møtt med mye motstand og debatt.

Etter at det første barnet i Norge ble født etter assistert befruktning i 1984, har tallet økt og tilbudet er blitt bedre. I dag er ca. 3 prosent av alle barn som fødes, unnfanget ved assistert befruktning. Det viser at behandlingsformen har bred aksept i befolkningen, samtidig som nye metoder og nye brukergrupper reiser nye prioriteringsmessige utfordringer.

Et eksempel på nye utfordringer som dukker opp i kjølvannet av andre, kommer fram i en rapport fra Kunnskapssenteret om assistert befruktning ved infertilitet hos menn. Her reises det spørsmål om mannlig infertilitet er en alvorlig sykdom som skal prioriteres. Dette viser to ting:
• Det er vanskelig å prioritere ned tilbud om helsetjenester i et samfunn med så stor velstand som vi har i Norge.
• Medisinsk-teknologisk utvikling reiser nye spørsmål om prioritering

På dagens konferanse står prioriteringsdebatten sentralt, og det blir reist spørsmål om vi trenger et ”Lønning III-utvalg”.  Dette er interessant og viser at prioriteringsdebatten er høyaktuell. Jeg håper at rådets drøftinger legger et godt grunnlag for riktige prioriteringer, slik at min rolle vil være å støtte opp under de vanskelige valgene som helse- og omsorgstjenesten står overfor hver eneste dag.

Vi må erkjenne at helse engasjerer bredt i befolkningen og som politiker opplever jeg at vi får forskjellige innspill fra økonomieksperter, industri, fagfolk og brukere.

Rådets mandat omfatter både prioritering og kvalitet. Dette er viktig og gir signaler om at god kvalitet i helsetjenesten også skal ligge til grunn for beslutninger om prioritering.

OECD-rapporten Health at a Glance 2009 viser at helsetilstanden i Norge generelt er god. Vi har høyere forventet levealder og lavere sykelighet og dødelighet enn gjennomsnittet i OECD- landene.  Norge bruker, som kjent, mye mer penger på helsetjenester enn andre land, med unntak av USA.

Men OECD-rapporten viser også at kvaliteten på tjenestene ikke alltid samsvarer med de enorme ressursene vi bruker på helsetjenester. Spørsmålet er om vi får god nok kvalitet ut av hver krone? En kompetent befolkning som den norske, krever god kvalitet. Derfor er det viktig å evaluere om helsetjenesten leverer gode resultater.

• Vi har startet arbeidet med nasjonale indikatorer som måler kvalitet, ytelse og effekt av helsetjenester. Dette med utgangspunkt i Nasjonal helseplan 2007-2010. Kunnskapssenteret arbeider med et rammeverk for et nasjonalt kvalitetsindikatorsystem.
• Vi skal også utvikle indikatorer på kvalitet og prioritering i spesialisthelsetjenesten – også faktorer som handler om sosiale forskjeller i tilgjengelighet. Indikatorene skal si noe om tilgangen til helsetjenester og ulikheter på tvers av fagfelt, kjønn, alder og geografiske området.

Det er helt nødvendig med et pålitelig kunnskapsgrunnlag for å kunne prioritere riktig og for å bedre kvaliteten på tjenestene våre.  Heldigvis har vi mange gode helseregistre med fyldige data som gjør at vi kan drive helseovervåkning, kvalitetsforbedring og forskning.

Jeg kan nevne Kreftregisteret. Takket være kunnskap basert på data fra dette registeret har vi klart å heve kvaliteten på behandlingen og overlevelse for mange grupper av kreftpasienter.

Kreftregisteret er et personidentifiserbart register. Vi skal ha flere slike, fordi vi mangler vesentlige data om årsaker og forekomst av sykdommer som rammer mange, og som vi kan gjøre noe med dersom vi har et godt datagrunnlag å bygge ny kunnskap på.

Det har vært en lang vei å gå, men Stortinget har sluttet seg til at vi kan åpne for personidentifiserbare registre. For tiden ligger hjerte- og kar-registeret til behandling i Stortinget.  Og vi har på høring et forslag til strategi og handlingsplan for hvordan vi skal modernisere de nasjonale helseregistrene. 

Skal vi nå fram med kvalitetsforbedring, så må vi ha registre som gjør at vi kan koble informasjon og forske fram kunnskap som kan bringe helsetjenesten framover. Jeg ville aldri tilgi noen dersom personvernet skulle være til hinder for muligheten til å få riktig behandling av beste kvalitet. Men vi skal selvfølgelig sørge for høy sikkerhet og at bare de som trenger det, har tilgang til registrene. 

Jeg håper at vi om ti år skal ha oppdatert og pålitelig kunnskap om behandling av sykdommer som rammer mange og god informasjon om helsetilstanden i befolkningen.

I vårt land skal vi være sikre på at vi får trygg helsehjelp dersom vi blir syke.  Men dessverre skjer det ofte uønskede hendelser i pasientenes møte med helsetjenesten.  Jeg skal nevne tre eksempler:
• Tre av fire sykehjemsbeboere risikerer å bli feilmedisinert på grunn av dårlig journalføring og dårlige rutiner.  Det kom fram da Helsetilsynet hadde tilsyn med medisineringen i sykehjem over hele landet.
• Hver tiende innleggelse i indremedisinske avdelinger skyldes feilmedisinering ofte på grunn av mangler eller feil i opplysninger om pasienten. For mange syke eldre, kan selv små avvik i medisineringen være forskjellen mellom liv og død.
• Ved hvert tiende sykehusopphold skjer det uønskede hendelser som verken burde eller skulle skje. Dette kan føre til unødig lidelse.

Dette er noen eksempler på alvorlig systemsvikt – og det forekommer både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene.  Slik skal vi ikke ha det i en moderne helsetjeneste.  Antall uønskede hendelser i helsetjenesten skal ned. Og det vil jeg prioritere høyt.

Det er først og fremst et ledelsesansvar på alle nivåer å sikre gode systemer for å melde uønskede hendelser. Ansatte skal oppleve at det er trygt å melde fra og meldningen skal følges opp slik at de ansatte lærer av dem.

Vi planlegger en nasjonal kampanje for pasientsikkerhet som skal settes i gang i 2011. Vi kommer til å skjele til Danmark, Skottland og USA som har gode erfaringer med slike kampanjer. Målet er få ned tallet på uønskede hendelser på områder der vi vet at det er svikt, for eksempel ved infeksjoner og legemiddelhåndtering. 

Elektronisk samhandling er nøkkelen for å få til bedre og tryggere tjenester på alle nivåer i helsetjenesten. Da jeg begynte i denne jobben, ble jeg slått av hvor dårlig stelt det er med IKT i helsetjenesten. Jeg nøler ikke med å si at vi befinner oss på et nivå som vi ikke kan være bekjent av i 2010.

Derfor skal IKT på plass i alle deler av helse- og omsorgstjenesten. Og jeg er glad for å kunne si at vi er godt i gang i og med at Norsk Helsenett ble etablert i fjor og skal sørge for å få fart i arbeidet med IKT-infrastruktur.

Her vil jeg nevne nasjonal kjernejournal som uten tvil vil bidra til tryggere tjenester for pasientene. I kjernejournalen skal det bare ligge begrenset informasjon som kan være livsnødvendig for legen i akutte tilfeller. Et eksempel kan være legevaktleger som skal behandle pasienter de ikke kjenner eller som han ikke kan kommunisere med.

Et av temaene her på konferansen er hvordan brukermedvirkning kan føre til kvalitetsforbedring i helsetjenesten. Det er jeg glad for, nettopp fordi pasientenes kunnskap om egen livssituasjon er et vesentlig bidrag i alt kvalitetsarbeid.  Enhver er ekspert på sin egen situasjon.

Det sitter flere brukere i Rådet. Det er et tydelig signal om at Regjeringen legger vekt på å ivareta brukerperspektivet i alt det arbeidet vi gjør.

Men hva med brukermedvirkning og brukerperspektiv på individnivå? I et langt livsløp fra fødsel til død vil vi alle være brukere i kortere eller lengre perioder av livet.  Spørsmålet om hva brukermedvirkning innebærer og hvor langt medvirkningen strekker seg, er en viktig debatt. 
• Skal fremtidens pasienter kunne kreve at helsetjenesten gir meg akkurat den hjelpen jeg trenger og ønsker, akkurat når jeg ber om det?
• Skal pasienten og familien ha full kontroll over den medisinske journalen?  Vil en slik kontroll føre til overforbruk av helsetjenester? Eller vil det føre til større sosial ulikhet i helse ved at de mest ressurssterke roper høyest og krever mest?
• En dansk undersøkelse viser at tilgang på egne journalopplysninger gir et bedre møte mellom pasient og behandler uten at det fører til større engstelse for pasientene.

Dette er politiske problemstillinger som vi må ta. Men jeg vil også utfordre Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering til å ta opp og belyse disse.

Stortingsmelding nr 47 Samhandlingsreformen ligger nå i Stortinget, og skal behandles 27. april. Meldingen har tydelig analyse av utfordringene og klare visjoner om hvordan vi skal møte fremtidens utfordringer.

Problemet med manglende helhet i helsetjenesten understrekes ved at vi ikke har et koordinert beslutningssystem gjennom som omfatter hele pasientforløpet i alle ledd av helsetjenesten.  Derfor er et av de fem hovedgrepene i meldingen å tilrettelegge for tydeligere prioriteringer.

I årets oppdragsdokument har jeg bedt regionale helseforetak om å videreføre arbeidet med nasjonale planer for store pasientgrupper. Vi har trukket fram pasienter med de hyppigste kreftformene, pasienter med hjerneslag og pasienter i tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet.  Jeg ønsker at planene skal utvikles i et forløpsperspektiv og selvfølgelig omfatte både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Målet med god samhandling er å unngå brudd og svikt i overgangen mellom tjenestene.

I løpet av året skal vi legge fram Nasjonal helse- og omsorgsplan som en stortingsmelding. Den skal bli et viktig redskap for riktige prioriteringer i den samlede helse- og omsorgstjenesten. Blant annet arbeider vi nå med et nytt system for beslutninger om innføring av nye og kostbare metoder i helsetjenesten. Dette blir tatt inn i Nasjonal helse- og omsorgsplan.

Så vidt jeg kjenner til, står Norge i en særstilling med et nasjonalt råd for kvalitet og prioritering. Da det ble opprettet i 2007, var det en forutsetning at det skulle evalueres i løpet av perioden som utløper ved utgangen av 2010. Dette arbeidet er i gang, og jeg vil komme med forslag til hvordan vi skal videreføre Rådet, i Nasjonal helse- og omsorgsplan.

Erfaringen så langt er at Rådet har hatt en særlig viktig rolle i mer overgripende befolkningsrettede tiltak som forslag om screening, vaksiner og genetiske masseundersøkelser.

Rådet er landets eneste møteplass hvor lederne i helsetjenesten blir enige om tiltak som begrenser kostnadsveksten. Jeg mener at rådet fortsatt må drøfte enkeltsaker som er viktige for den totale kostnadsveksten i tjenesten.

Rådet har ansvar for å gjøre oss tryggere på at det gjøres kloke valg innenfor kvalitet og prioritering i helsetjenesten. For meg er det viktig at vi har et godt system som kan møte utfordringene og de krevende dilemmaene.

Jeg ønsker dere lykke til med to spennende konferansedager.