Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Tigging og folkeviljen

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og beredskapsdepartementet

VG, 17. april

Jeg skal ikke påberope meg å ha kjennskap til hva folkeviljen er til enhver tid. Men jeg vet hva den besto i da et enstemmig Storting opphevet forbudet mot tigging i 2006, skriver statssekretær Pål Lønseth i VG.

Amund Garfors skriver at justisministeren er i «utakt og helt fjernt fra folkeviljen» når hun ikke ønsker å gjeninnføre forbudet mot tigging.

Jeg skal ikke påberope meg å ha kjennskap til hva folkeviljen er til enhver tid. Men jeg vet hva den besto i da et enstemmig Storting opphevet forbudet mot tigging i 2006.

Da var det bred enighet om følgende prinsipp: Den som tigger, skader ikke andre og bør derfor ikke straffes. Jeg mener at vi skal holde fast ved dette prinsippet, selv om vi har sett en markant økning i tiggingen i norske byer de siste årene. Både fordi det er riktig, og fordi vi ikke løser utfordringene ved å kriminalisere tigging på nytt.

Selv med et forbud ville ikke tigging etter EØS-regelverket være en alvorlig nok overtredelse til å utvise romfolk – som er EØS-borgere – fra Norge. Derfor ville det være svært vanskelig å håndheve et forbud. Dessuten ville de fleste tiggere gjenoppstå som gatemusikanter, flaskesamlere eller roseselgere.

Regjeringen erkjenner at tigging til tider er et problem, særlig i de største byene, når de som tigger overnatter utendørs og i biler, uten tilstrekkelige sanitærforhold. Derfor vurderer vi om det skal tillates at politiet gjennom de kommunale vedtektene begrenser tigging ut fra ordensmessige hensyn. Jeg vil også minne om at politiet allerede har hjemmel til å gripe inn, dersom en tigger opptrer truende, eller for den saks skyld begår annen kriminalitet.

Garfors tegner et dystert bilde av den sommeren vi står overfor, med «tigging, lommetyverier og kriminalitet». Men dette bildet stemmer ikke overens med virkeligheten. For eksempel falt antallet lommetyverier og innbrudd i Oslo markant i første kvartal i år, sammenliknet med samme periode i fjor – som følge av målrettet innsats fra politiet.

Garfors fremstiller tiggingen som et utslag av «galskapen vi er blitt påført av dette Schengen-samarbeidet». Det er ingen direkte sammenheng mellom tigging og Norges medlemskap i Schengen. Romania er for eksempel ikke med i Schengen-samarbeidet, men omfattes av EØS-avtalens bestemmelse om fri bevegelighet. Rumenske borgere som tigger i Norge, har allerede vist pass ved Schengen-områdets yttergrense. Og det står ikke i noens pass verken at de er tiggere eller kriminelle.

Schengen-samarbeidet innebærer at personer kan passere grensene mellom medlemslandene uten å bli kontrollert. Det gagner alle reisende i Schengen-området. Samtidig finnes det en rekke tiltak for å bekjempe den grenseoverskridende kriminaliteten i Schengen. Det viktigste instrumentet for dette er et felles register for grensekontroll og intern kontroll. Det er målrettet samarbeid mellom politimyndighetene i de forskjellige landene som monner i kampen mot den grenseoverskridende kriminaliteten.

I 2011 ble det foretatt 64 millioner enkeltreiser til og fra Norge. Bare mellom Norge og Sverige er det 51 grenseoverganger med farbare bilveier. Garfors ønsker ikke «tungrodd byråkrati». Det er nettopp det vi ville fått ved å gjeninnføre passkontroll ved Norges grenser.

 

Til toppen