Historisk arkiv

Utvalg har gransket straffesakene mot Moen

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Et granskningsutvalg har undersøkt hvorfor Fritz Moen ble uriktig domfelt og vurdert behov for endringer for å forhindre uriktige domfellelser i fremtiden. De leverte i dag sin utredning til justisministeren.

– Det er ikke mulig å gjøre ugjort den urett som samfunnet begikk mot Moen. Men det påhviler oss som et ansvarlig rettssamfunn å trekke mest mulig lærdom ut av denne saken for å unngå at noe lignende skjer igjen. Utvalgets rapport viser at det er begått graverende feil som har gitt et graverende resultat, sier justisminister Knut Storberget.

Utvalget påpeker blant annet at objektivitetsprinsippet ble brutt flere ganger fra politi- og påtalemyndighetens side. De mener den viktigste lærdommen fra de to sakene er at

  • politiet og påtalemyndigheten må etterleve objektivitetsprinsippet
  • de sakkyndige må opptre objektivt og tilstrekkelig grundig
  • kravet om at tvil skal komme den tiltalte til gode må følges av både påtalemyndigheten og domstolen

Justisdepartementet vil følge opp utvalgets konklusjoner på flere måter. Forslagene til regelendringer vil bli vurdert og eventuelt sendt på høring. Vurderingene av politiets og påtalemyndighetens arbeid vil bli tema på kurs, etatsmøter og i andre sammenhenger, og forskningsmiljøene har fått et vesentlig bidrag til kartleggingen av hvilke sider ved etterforskningsapparatet som innebærer en særskilt risiko for uriktige domfellelser.

Granskningsutvalgets egen pressemelding:

Student Sigrid Heggheim forsvant natt til 5. september 1976 i forbindelse med et arrangement i Studentersamfundet i Trondheim. Den 11. september ble hun funnet død på et jorde noe syd for Lerkendal stadion. Hun var da avkledd og hadde et bluseerme, en BH og snoren i hetten på sin regnjakke stramt knyttet rundt halsen. Dødsårsaken var kvelning. Patologene og åstedsgranskerne antok at det hadde skjedd en voldtekt før hun ble drept. Det ble funnet sæd i hennes vagina og blodflekker på flere klesplagg. Den sakkyndige mente med meget høy grad av sannsynlighet at sæden måtte stamme fra en person med blodtype A utskiller. I blodflekkene ble det også påvist blodtype A-substans.

Natt til 2. oktober 1977 forsvant student Torunn Finstad, også hun på vei hjem fra fest i Studentersamfundet. Hun ble funnet 6. oktober på elvebredden ca. 160 meter sørvest for Stavnebrua. Kroppen var delvis avkledd, hodet og overkroppen lå under vann. Snoren fra regnjakken var surret rundt halsen hennes. Dødsårsaken var drukning. På grunn av likheten med Sigrid-drapet antok politiet at man kunne stå overfor samme gjerningsmann.

Dagen etter at Torunn ble funnet, foretok politiet undersøkelser rettet mot Fritz Moen som mulig gjerningsmann. Han bodde den gangen på vernelagets hybelhus som lå i gangavstand fra åstedet. Politiet var videre kjent med at Fritz Moen hadde blottet seg og antastet kvinner blant annet nær åstedet.

Moen ble pågrepet den 7. oktober 1977. De påfølgende dagene ble det gjennomført intense og langvarige avhør av Moen. Den 9. oktober svarte han ifølge avhørsrapporten bekreftende på spørsmål om han hadde drept Torunn. Under avhør 16. oktober ga Moen en detaljert tilståelse.

Utvalget antar at det kan ha vært vanskelig for politiet å avdekke om tilståelsen var falsk ettersom tilståelsen inneholdt uvanlig mange detaljer. Dette kan imidlertid ha hatt sammenheng med at Moen på forhånd var godt kjent i området. Utvalget mener videre at politiet, trolig fordi de var overbevist om Moens skyld, ikke var tilstrekkelig objektive og kritiske i sin etterforskning.

Fra det tidspunkt politiet trodde at Fritz Moen hadde drept Torunn Finstad, mistenkte de ham for også å ha drept Sigrid Heggheim. En spyttprøve viste imidlertid at han hadde blodtype 0 eller var ikke-utskiller, noe som betød at Moen nærmest var utelukket som drapsmann dersom man la til grunn at det var drapsmannens sæd som ble funnet i Sigrids vagina. Politiet ba nå om å få en ny vurdering fra den sakkyndige, og en tilleggserklæring avsvekket den tidligere konklusjon. Den sakkyndige uttalte at det var mest sannsynlig at sæden kom fra en person av blodtype A utskiller. Imidlertid kunne det ikke utelukkes at den påviste substans skyldtes bakterier, og at gjerningsmannens blodtype derfor var ukjent. Utvalget mener at den sakkyndige tilleggsrapporten som politiet innhentet, virket villedende. Utvalget er kritisk til denne tilleggsrapporten.

Høsten 1977 og våren 1978 avhørte politiet Moen parallelt om de to drapene. Til tross for at Moen også ble avhørt meget om Sigrid-saken, tilsto han ikke dette drapet. Overfor andre enn politiet nektet Moen også stort sett for å ha drept Torunn.

Da Sigrid ble funnet, var politiet overbevist om at hun ble drept natt til søndag 5. september. Flere vitner fortalte at de hadde hørt sterke kvinneskrik fra området ved åstedet denne natten, og ingen personer hadde observert Sigrid søndagen eller senere. Et vitne hadde også tidlig søndag morgen observert Sigrids regnjakke ved det sted hun ble funnet drept. Men dette drapstidspunktet utelukket Moen som gjerningsmann; denne natten var han i Selbu.

Politiet så imidlertid klare likhetstrekk mellom de to drapene og undersøkte derfor om Sigrid kunne være drept inntil et døgn senere enn først antatt. Moen hadde da ikke alibi. Etter utvalgets syn var politiets etterforskning omkring drapstidspunktet ikke tilstrekkelig objektiv.  

Påtalemyndigheten bestemte seg våren 1978 for å iretteføre Torunn-saken og å la Sigrid-saken bero inntil videre. Under hovedforhandlingen i mai 1978 tilsto Moen drapet på Torunn to ganger, samtidig som han flere ganger også erklærte seg uskyldig. Det forelå ikke tekniske bevis som kunne knytte Moen til drapet. Tiltalen for drap og voldtekt var basert på Moens tilståelse. All bevisførsel i tilknytning til Sigrid-saken ble holdt utenfor. Det samme gjaldt noen hvite tråder som ble funnet på åstedet og som ikke kunne knyttes til Torunns eller Fritz Moens klær. Utvalget mener at det ble gjort en feil under rettsforhandlingen på dette punkt. Ved dom 29. mai 1978 ble Moen dømt til 21 års fengsel for drapet på Torunn Finstad. Etter anke til Høyesterett ble fengselsstraffen redusert til 16 år.

Høsten 1980 gjenopptok politiet etterforskningen mot Fritz Moen i Sigrid-saken. Han ble avhørt inngående og avga etter hvert detaljerte tilståelser om hvordan han drepte Sigrid og forsøkte å voldta henne. I september 1981 ble Moen tiltalt for drap og voldtektsforsøk, hvilket var i samsvar med tilståelsen. Funnene på åstedet talte imidlertid for at det hadde skjedd en fullbyrdet voldtekt.

Allerede første dag under hovedforhandlingen i Sigrid-saken ga Fritz Moen en detaljert forklaring hvor han tilsto drapet. Under den videre rettsforhandlingen vekslet Fritz Moen mellom å forklare seg i detaljer om drapet og å erklære seg uskyldig.

Forsvareren argumenterte med at det forelå to utelukkelsesbevis: For det første var drapet begått natt til 5. september 1976, og da hadde Fritz Moen alibi. For det andre var drapet begått av en person med blodtype A utskiller, og ikke av Fritz Moen som hadde blodtype AB ikke-utskiller.

De sakkyndige forklarte i retten at det kun var en teoretisk mulighet for at en person som hadde blodtype AB ikke-utskiller kunne være sædavgiver. Ut fra dette sa lagmannen i sin rettsbelæring at man måtte legge til grunn at Fritz Moen ikke var sædavgiver. Lagmannen reiste i stedet spørsmål om Sigrid kunne ha hatt samleie med en annen mann tidligere på dagen. Dette kunne i så fall forklare sædfunnet og rokket for øvrig ikke ved Moens tilståelse. Utvalget mener at lagmannen ved å trekke inn dette nye faktum begikk en alvorlig saksbehandlingsfeil. Utvalget mener videre at det strafferettslige beviskrav mest sannsynlig ikke ble oppfylt under rettsforhandlingen. Likevel ble Fritz Moen den 18. desember 1981 dømt for drapet på Sigrid Heggheim.

Fritz Moen fremmet i januar 2000 begjæring om gjenopptagelse av de to drapsdommene. Hjemmelen var for det første straffeprosessloven § 391 nr. 3 som gir grunnlag for gjenopptagelse når det opplyses om en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse. Begjæringen ble for det annet begrunnet i straffeprosessloven § 392 annet ledd som tillater gjenopptagelse der særlige forhold gjør det [meget] tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny.

I forhold til Torunn-saken ble det i begjæringen anført at Moen hadde tilnærmet alibi på drapstidspunktet, og at to sentrale vitner ikke ble ført under hovedforhandlingen i 1978. Begjæringen om å gjenoppta Sigrid-saken ble i hovedsak begrunnet med at Moen hadde alibi på drapstidspunktet, og at drapsmannen hadde blodtype A utskiller. Sistnevnte utelukket Moen. For begge sakers vedkommende ble det i tillegg gjort gjeldende at Moens tilståelser var falske. De var fremkommet under press, og Moen hadde blitt lært av politiet hva som stemte med åstedsfunnene.

Begjæringene førte til at politiet gjennomgikk sakens dokumenter og foretok en rekke nye etterforskningsskritt. Man fant ikke å kunne innstille på gjenopptagelse. Det ble fremholdt at de bevis som ble fremlagt, ikke var nye i lovens forstand, og/eller at de ikke kunne anses egnet til frifinnelse. Videre mente politi og påtalemyndighet at det ikke forelå ”særlige forhold” som kunne grunngi gjenopptagelse.

Spesielt i forhold til Sigrid-saken fremholdt påtalemyndigheten at blodtypebeviset ikke var entydig, og at det på grunn av bakterier var en mulighet for at blodtypen til sædavgiveren var ukjent. Politiet hevdet også at de nye etterforskningsskrittene hadde avdekket flere vitner til støtte for det aktoratet fremholdt i 1981; at Sigrid først ble drept søndag kveld eller natt til mandag.

Utvalget konstaterer at påtalemyndigheten under gjenopptagelsesprosessen ikke gikk grundig inn i alle sider ved straffesakene, men forholdt seg til anførslene slik de ble presentert fra forsvarerne. Hensett til de rammevilkår statsadvokaten arbeider under, har utvalget ikke funnet dette uforsvarlig. Derimot er utvalget kritisk til deler av den etterforskning som politiet foretok i år 2000-2002 i tilknytning til drapstidspunktet i Sigrid-saken.

Hålogaland lagmannsrett tillot ikke sakene gjenopptatt. Kjennelsen ble påkjært av Fritz Moen. Høyesteretts kjæremålsutvalg oppnevnte ny sakkyndig vedrørende blodtypebeviset. Tore Sandberg hadde forut for dette innhentet sakkyndiguttalelser, og disse måtte tolkes slik at det var lite sannsynlig at Fritz Moen var sædavgiver. Den nye sakkyndige anså det heller ikke som sannsynlig at Fritz Moen kunne ha vært sædavgiveren. Høyesteretts kjæremålsutvalg tillot Sigrid-saken gjenopptatt. Torunn-saken ble ikke gjenopptatt, bl.a. fordi Kjæremålsutvalget vurderte Moens tilståelser i denne saken noe annerledes. Etter at Moen ble frikjent for drapet på Sigrid Heggheim i oktober 2004, begjærte han gjenopptagelse av Torunn-saken overfor Gjenopptagelseskommisjonen. Behandlingen ved kommisjonen fortsatte også etter at Fritz Moen døde 28. mars 2005. Kommisjonen besluttet i juni 2006 å gjenoppta Torunn-saken. Dette var etter at en mann i desember 2005, like før sin død, erkjente å ha stått bak drapene på Sigrid og Torunn.

***

Ifølge utvalgets mandat skal granskningen også søke å avdekke om regelverket som gjaldt for behandlingen av straffesakene fungerte tilfredsstillende, og om eventuelle svakheter er avhjulpet gjennom senere lovreformer. I den grad svakheter i regelverket ikke allerede er rettet opp, skal utvalget foreslå lovendringer og endringer i retningslinjer som kan bidra til å redusere risikoen for uriktige domfellelser i fremtiden.

Utvalget kan ikke se at de regelendringer som har skjedd siden de to sakene ble iretteført i 1978 og 1981, ville ha ledet til et annet resultat i dag. Etter utvalgets syn er det helt avgjørende at politiets etterforskning og fremstilling av bevisbildet i straffesaken til overordnet påtalemyndighet er grundig og objektiv. Ett av de sentrale funnene utvalget har gjort under sin granskning er nettopp brudd på objektivitetsprinsippet fra politiets side. Slike brudd er funnet i alle de tre fasene av sakene mot Fritz Moen.

I Torunn-saken fant politiet noen hvite tråder på det sted hvor politiet antok at Torunn var seksuelt misbrukt. Trådene lå like ved, og mellom noen ulldotter som stammet fra Torunns genser og en sokk som Torunn hadde på seg drapsnatten. På tross av analyser kunne disse trådene verken knyttes til Torunn eller til Fritz Moen. Dette negative funnet ble ikke gjort synbart for overordnet påtalemyndighet, forsvarer og domstolen, noe som er et brudd på kravet til objektivitet.

I avhørsrapporten fra 9. oktober 1977 fremgår det at Moen på spørsmål fra avhørsleder om han hadde drept Torunn, nikket på hodet og sa ”Ja”. Det fremgår imidlertid ikke at Moen i samme avhør tilsynelatende erkjente drapet på Sigrid. Dette svekket troverdigheten av Moens tilståelse i Torunn-saken. Utvalget konstaterer at det var i strid med reglene for nedtegnelse av avhør at denne opplysningen ble utelatt. Det var også i strid med objektivitetsprinsippet.

Noe av bakgrunnen for pågripelsen var at en gutt i avhør hadde forklart å ha sett en mann stå og kaste opp på gangstien ved åstedet noen dager etter drapet og før Torunn var funnet (4. oktober 1977). I avhørsrapporten fremgår det også at mannen gutten hadde sett ved Stavnebrua snakket ”Trønderdialekt”. Ifølge en egenrapport fra polititjenestemannen som avhørte gutten, mente gutten at det var Moen han hadde sett. Egenrapporten, hvor det ikke fremgår at gutten i avhøret hadde forklart at mannspersonen snakket ”Trønderdialekt”, ble dokumentført i saken, mens avhørsrapporten ble plassert som et 0-dokument. Dette innebar at avhørsrapporten ikke ble gjort kjent for statsadvokaten, forsvareren og domstolen. Også dette var et brudd på objektivitetsprinsippet.

I Sigrid-saken forklarte en kvinne i avhør den 19. november 1976 at hun hadde sett en oransje regnjakke ved åstedet tidlig om morgenen (ca. kl. 06.00) søndag 5. september 1976. Vitnet endret forklaring under nytt politiavhør ett år og tre måneder senere, den 24. februar 1978. På dette tidspunktet mistenkte politiet at Moen også hadde begått Sigrid-drapet, samtidig som det var blitt klarlagt at Moen hadde alibi natt til søndag 5. oktober. Slik vitnet har beskrevet avhøret den 24. februar 1978, er det ikke tvilsomt at dette ble gjennomført i strid med dagjeldende påtaleinstruks § 7 nr. 4, som satte forbud mot med trusler å søke å oppnå forklaring i en bestemt retning. Avhøret fremstår som et brudd på objektivitetsprinsippet.

En avskrift av Sigrids dagbok viste at hun ikke hadde skrevet dagbok for lørdag den 4. oktober. Dette var et bevismoment i forhold til drapstidspunktet i favør av Moen. Likevel ble avskriften av dagboken i strid med objektivitetsprinsippet plassert som 0-dokument, og dermed ikke gjort tilgjengelig for statsadvokaten, forsvareren og domstolen.

Fra gjenopptagelsesprosessen kan nevnes etterforskningen knyttet til spørsmålet om Sigrid hadde seilerstøvler i Studentersamfundet om kvelden 4. september 1976. Etterforskningen ble gjennomført 24 år etter vitnene hadde gjort sine observasjoner. Forklaringene var for en stor del ikke i samsvar med det vitnene husket i 1976 og i 1981. Objektivitetskravet synes ikke ha blitt overholdt ved denne etterforskningen.

De ovennevnte eksempler illustrerer at politiet ikke fremla et fullstendig og objektivt bevisbilde overfor den høyere påtalemyndighet, forsvarer og domstol. Det er alene politiet som har muligheten til å foreta etterforskningsarbeidet med den nødvendige grundighet. På grunn av rammevilkårene for den høyere påtalemyndighet, forsvareren og domstolen må disse ha tillit til at politiet fremlegger en fullstendig og objektiv fremstilling av bevisbildet. Nøkkelen for unngå uriktige domfellelser ligger derfor etter utvalgets mening i å sikre at politiet etterlever objektivitetsprinsippet. Utvalget har foreslått enkelte regelendringer som har til formål å sikre slik etterlevelse.

Som nevnt mener utvalget at Fritz Moen ble dømt for drapet på Sigrid Heggheim i 1981 til tross for at beviskravet mest sannsynlig ikke ble oppfylt gjennom rettsforhandlingen. Utvalget mener videre at uklarheter i dagens regelverk knyttet til det strafferettslige beviskrav ved tiltale og under hovedforhandling i jurysaker kan medføre en uheldig pulverisering av ansvar. Utvalget tilrår at departementet foretar en gjennomgang av regelverket med sikte på at disse rettsnormene klargjøres.

Utvalget ble oppnevnt 8. september 2006 og har hatt følgende sammensetning:

Professor Henry John Mæland, Bergen (leder)

Lagdommer Inger Marie Dons Jensen, Hamar

Tidl. fylkespsykiater Ingrid Lycke Ellingsen, Drammen

Advokat Roald Hopsnes (sekretær)

 

Kontaktperson: Utvalgsleder Henry John Mæland 93 00 25 79/ 55 58 95 64

Utvalgets mandat

NOU 2007:7 Fritz Moen og norsk strafferettspleie