Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Bedre personvern og økt rettssikkerhet

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Advokat Cecilie Schjatvet har i en kronikk i Klassekampen 7. desember kommentert forslaget til ny politiregisterlov. I artikkelen fremsettes det flere uriktige og misvisende påstander, som ikke kan bli stående uimotsagt, skriver justisminister i et innlegg i Klassekampen.

Advokat Cecilie Schjatvet har i en kronikk i Klassekampen 7. desember kommentert forslaget til ny politiregisterlov, herunder særlig de forslagene som gjelder behandling av opplysninger i Politiets sikkerhetstjeneste (PST). I artikkelen fremsettes det flere uriktige og misvisende påstander, som ikke kan bli stående uimotsagt.

Innledningsvis finner jeg grunn til å nevne at politiets behandling av opplysninger hittil ikke har vært lovfestet. Dette gjelder også for PST. Når regjeringen nå ønsker en slik lovfesting, bidrar dette til en betydelig styrking av den enkeltes personvern og rettssikkerhet, og lovforslaget ble således også tatt godt imot av samtlige av høringsinstansene. Det faller derfor på sin egen urimelighet når Schjatvet hevder at den nye loven truer rettssikkerheten.

Schjatvets hovedinnvending mot lovforslaget synes å være at PST ikke skal pålegges de samme skranker som gjelder for politiets virksomhet for øvrig. I følge Schjatvet gjelder dette særlig med henblikk på nødvendighetskravet, adgangen til å kunne behandle opplysninger som ikke er kvalitetssikret, skillet mellom forebyggende virksomhet og etterforskning, innsyn og hvem som er tilsynsorgan.

Det er viktig å merke seg at den nye politiregisterloven i utgangspunktet også gjelder for PSTs behandling av opplysninger. Det er likevel nødvendig å gi enkelte særregler for denne tjenesten, noe som delvis har sammenheng med at PST har andre oppgaver enn det øvrige politi. Det er også nettopp dette som er begrunnelsen for at bestemmelsene om nødvendighet har fått en annen utforming for PST. Forslaget til § 64 gjenspeiler PSTs oppgaver på samme måte som § 5 gjenspeiler oppgavene til det øvrige politiet, og det er således forfeilet å hevde at PST har fått et mer vidtrekkende mandat enn politiet for øvrig.

Likeledes er det forfeilet når Schjatvet hevder at det bare er PST som har adgang til å behandle opplysninger uten at det er avklart om kravene til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans er oppfylt. Den samme regelen gjelder også for det øvrige politi, jf. lovforslaget til § 8, og både politiet og PST kan ikke behandle slike opplysninger lenger enn 4 måneder. Begrunnelsen for disse unntaksbestemmelsene er at politiet må få en viss tid til å undersøke om for eksempel tips fra publikum er nødvendige og relevante for kriminalitetsbekjempelsen.

Jeg har også merket meg at Schjatvet besværer seg over at politiregisterloven ikke inneholder bestemmelser om grensedragningen mellom forebyggende arbeid og etterforskning. Jeg antar at denne uttalelsen beror på en misforståelse, idet denne grensedragningen reguleres av henholdsvis politiloven og straffeprosessloven. Like lite som for eksempel personopplysningsloven gir anvisning på saksgangen i forvaltningssaker, gir politiregisterloven anvisning på saksgangen i straffesaker.

Når det gjelder innsyn, er det riktig at lovforslaget ikke legger opp til innsyn i PSTs registre, og dette er en videreføring av gjeldende rett. I denne sammenheng må man huske på at PSTs fremste oppgave er å bekjempe og forebygge kriminalitet som truer statens sikkerhet, noe som er en høyt prioritert samfunnsoppgave. For å kunne ivareta denne oppgaven, må politiet ha adgang til å behandle opplysninger om personer uten at disse kan få kjennskap til det. Dersom PST for eksempel arbeider med å kartlegge bevegelsene til en terrororganisasjon, sier det seg selv at innsyn i disse opplysningene ville være ødeleggende for PSTs arbeid. Jeg kan uten videre medgi at fravær av innsynsretten er betenkelig, men denne ulempen kompenseres ved at den registrerte, eller den som antar å være registrert, kan henvende seg til Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten (EOS-utvalget) og be om kontroll av om opplysningene behandles i samsvar med loven. Denne formen for ”indirekte innsyn” praktiseres av en rekke land, og en slik fremgangsmåte er i samsvar med blant annet internasjonale personvernkonvensjoner.

Schjatvet gir avslutningsvis uttrykk for at kontrollmulighetene svekkes ved at Datatilsynet ikke gis noen myndighet over PST. Jeg er overrasket over dette synspunktet, da det er Stortinget selv som har bestemt å opprette et eget kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene. Begrunnelsen for dette var nettopp å sikre bedre kontroll med disse tjenestene. Jeg undrer meg derfor over oppfatningen om at kontrollmulighetene svekkes.

Til toppen