Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Norge som kunnskapsnasjon

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Kunnskapsdepartementet

Kunnskapsminister Øystein Djupedals tale på forskerforbundets forskningspolitiske seminar.(08.11.05)

Norge som kunnskapsnasjon

Kunnskapsminister Øystein Djupedal innledet på Forskerforbundets forskningspolitiske seminar på Hotel Bristol i Oslo 08.11.2005.

Aller først – takk for invitasjonen til et svært viktig arrangement! Forskerforbundets forskningspolitiske seminar ser jeg som en svært god anledning til å møte så godt som alle sentrale aktører i høyere utdanning og forskning på ett brett. I tillegg er det et spennende forum med høy forskningspolitisk kompetanse og interesse representert.

Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere Forskerforbundet med 50-årsjubileet!

Temaet jeg har blitt bedt om å ta for meg i mitt innlegg er ”Norge som kunnskapsnasjon”. Fra og med 1. januar omdøpes Utdannings- og forskningsdepartementet som dere vet til Kunnskapsdepartementet, og kunnskap blir dermed selve kjernen i mitt ansvarsfelt. Som kunnskapsminister legger jeg et bredt kunnskapssyn til grunn for mitt arbeid framover:

  • Kunnskap er ferdigheter, fakta og forskningsresultater, men også dannelse; kritisk tenkning, analytiske evner og refleksjon.
  • Kunnskap er kompetanse til å arbeide sammen med andre mot felles mål, og evne til demokratisk og solidarisk deltakelse.
  • Og ikke minst, kunnskap er evnen til stadig å kunne tilegne seg ny kunnskap gjennom å møte og mestre nye utfordringer hele livet.

Som et nytt element har også barnehagene blitt inkludert i Kunnskapsdepartementet. Regjeringen har med det plassert barnehagene der de hører hjemme, nemlig innen utdanningspolitikken. Kunnskap bygges gjennom hele livet, og barnehage og skole utgjør et avgjørende fundament.

Noen har gitt uttrykk for engstelse for at barnehager og skolesaker skal ta for mye av min og departementets tid, men jeg kan forsikre dere om at høyere utdanning, forskning og innovasjon vil stå svært høyt på regjeringens dagsorden.

Ofte har en statssekretær i departementet hatt en særskilt ansvar for forskning som tema – dette ansvaret har min statssekretær Åge Rosnes, men ikke alene. Jeg ønsker selv å engasjere meg særskilt i forskningspolitikken. Det er et uttrykk for at dette er et område som opptar meg sterkt. Det er simpelthen helt umulig å tenke seg en framtid uten at forskning og innovasjon spiller en avgjørende rolle. Forskning er helt avgjørende for økt verdiskaping og velferd!

Høyere utdanning, forskning og innovasjon vil utgjøre overskriftene i resten av mitt innlegg.
Men aller først vil jeg gjerne komme med nok en avklaring. De som eventuelt har sjekket CV-en til den nye forskningsministeren, har avdekket at jeg ikke har en fortid fra høyere utdanning og heller ingen forskerkarriere å vise til. Nå fikk jeg imidlertid mitt Europass utarbeidet i går, for de av dere som ikke vet hva det er så er det en felles europeisk dokumentasjonsordning for kompetanse som skal gjøre det lettere å flytte og søke arbeid i andre land. Nå er jeg ikke på utkikk etter ny jobb, jeg har nemlig fått min drømmejobb, men mitt Europass ble ikke så aller verst når man også fikk all praksis og annen erfaring kartlagt.

På grunn av min bakgrunn har jeg imidlertid vært til stede ved en lang rekke middagsdiskusjoner der hovedtemaet var forskernes kår. Viktigere er nok den omfattende voksenopplæringen jeg har fått gjennom fire år i KUF-komiteen. Her utgjorde høyskoler, universiteter og forskning en svært stor del av hverdagen. Da jeg etter disse fire årene ble flyttet over til finanskomiteen, var det ikke med lett hjerte jeg forlot KUF-komiteen – nettopp fordi jeg syntes saksfeltet var veldig interessant. Men forskning har også ofte vært på dagsorden i mine åtte år i finanskomiteen – bl.a. har jeg deltatt på flere møter med Forskerforbundet.

Når det gjelder forutsetninger for å gjøre en god jobb, er nok likevel mitt personlige engasjement for forskning og utdanning mest avgjørende. Dette engasjementet har jeg som ambisjon å omsette i konkret politikk til forskningens og utdanningsinstitusjonenes beste.

Så til dagens tema – Norge som kunnskapsnasjon. Hvordan står det egentlig til med kunnskapsnasjonen Norge? Vi har en av verdens best utdannede befolkning. UNDPs siste rapport om menneskelig utvikling

(Human development report 2005) viser også at vi sammen med de andre nordiske land (og noen få andre land) topper listen over land som bruker mest offentlige ressurser på utdanning. Dette kan vi være stolte av, men det gir ingen grunn til å redusere innsatsen.

Store utfordringer står i kø:

  • Kunnskap må videreutvikles og oppdateres kontinuerlig gjennom livet. Kunnskap er i mange tilfeller ”ferskvare” og ikke noe vi er utstyrt med en gang for alle.
  • Det er heller ikke nok å ha en godt utdannet befolkning, hvis ikke kunnskapen tas i bruk på best mulig måte. Kunnskap må være grunnlag for den kreativitet som trengs for å sikre velferdsutviklingen. Vi må med andre ord få det beste ut av de gode – og noe godt ut av alle.
  • Det vil også være svært viktig å hindre at mennesker faller utenfor kunnskapssamfunnet. Utdanningssystemet er samfunnets viktigste verktøy for sosial utjevning, men det kan også skape nye skiller.

Blant annet vil det være avgjørende å møte innvandrerbefolkningen med et reelt tilbud om barnehageplass, en god språkopplæring i skolen og godkjenningsordninger for utenlandsk utdanning. Ikke minst er det viktig at universiteter og høyskoler rekrutterer ungdom med innvandrerbakgrunn. Det gir både personlig gevinst for den enkelte, og samfunnet belønnes med fagfolk med bredere språklig og kulturell kompetanse.

En annen pekepinn på hvordan det er fatt med kunnskapsnasjonen Norge, fikk vi nylig gjennom den siste Eurobarometer-undersøkelsen til EU. Den tok for seg europeeres forhold til naturvitenskap og teknologi. Undersøkelsen (publisert i juni 2005) viste at nordmenn skårer svært godt når det gjelder vitenskapelig kunnskap.

Spørsmålene handlet blant annet om astronomi, geologi, genetikk, evolusjon, mikrobiologi og laserteknologi. EU-landene kunne i gjennomsnitt vise til 66 % riktige svar, mens Norge oppnådde hele 74 %. Det eneste landet som var mer kunnskapsrikt enn Norge på dette feltet var Sverige! Interessant er det også å se at nordmenn er blant de mest optimistiske på vitenskapens vegne. Få – om noen – har større tro på at forskning vil løse store problemer og gi oss en bedre fremtid. Denne optimistiske troen på forskning deler jeg. På privaten elsker jeg spørrespill og quiz – og vil nok karakterisere meg selv som en ”teknologi eller kunnskaps-optimist”! Jeg synes det er flott at det er blitt så populært med ulike kunnskapsspill. Dette stimulerer nysgjerrigheten hos barn, unge og voksne!

Høyt utdanningsnivå, god kunnskap og optimisme gir oss et særdeles godt utgangspunkt. Dette kan sees i sammenheng med andre forhold som gir gode kår for fortsatt sterk kunnskapsutvikling i Norge. For ikke lenge siden publiserte ukeavisen Mandag Morgen en interessant artikkel, basert på en rapport bestilt av Nordisk Ministerråd, om forholdet mellom den nordiske velferdsmodellen og landenes gode økonomiske resultater.

Hovedmomentet i artikkelen var at Nordens gode økonomiske resultater delvis kan forklares av at de nordiske velferdsstatene er bygget på et bestemt sett av verdier. Disse verdiene fremmer en svært innovativ og produktiv kultur, og de mest sentrale av dem er:

  • likhetsidealet som bla. har bidratt til høy likestilling med påfølgende høy arbeidsdeltakelse
  • idealet om tillit som fører til langt mer smidig samarbeid mellom ulike aktører og
  • idealet om inkludering som bidrar til at alle får delta og alle forventes å bidra i samfunnet.

Disse tre verdiene gir kort maktdistanse i samfunnet og i den enkelte bedrift. Sagt mer folkelig: – kort avstand mellom befolkning og de som styrer, mellom ansatt og leder. Verdiene bidrar også til god utnyttelse av samfunnets arbeidskraft.

For egen regning har jeg også her lyst til å trekke frem Norges stilling når det gjelder likestilling mellom kjønnene som en viktig verdi. Dette ligger nok implisitt i de verdiene som undersøkelsen trakk frem, men jeg mener det er riktig å trekke dette eksplisitt frem – også fordi det i forskningen fortsatt gjenstår et arbeid for å få fram kvinner i ledende posisjoner.

Et relativt høyt skattenivå, stor offentlig sektor og beskyttelse av arbeidstakere er viktige elementer i de nordiske velferdssystemene og bidrar ifølge artikkelen ikke til å dempe innovasjonsgraden og de økonomiske resultatene i de nordiske landene, men tvert er de forutsetninger for å lykkes!

Dette som bakteppe for regjeringens satsing på høyere utdanning, forskning og innovasjon.

Forskning
Ved et regjeringsskifte er det naturlig å spørre seg hva som vil bli videreført og hva som vil endres. La meg begynne med forskningen.

Før stortingsvalget arrangerte Forskerforbundet et frokostseminar med overskriften ”Har forskning noen plass i valgkampen?” Seminaret illustrerte på mange måter at forskning er blant de minst kontroversielle politikkområdene.

Dette kom også klart til uttrykk i Stortinget under behandlingen av forskningsmeldingen på forsommeren i år. Regjeringen har med andre ord ingen planer om å snu forsknings-Norge på hodet, og gjeldende forskningsmelding vil utgjøre fundamentet for forskningspolitikken som skal føres i tiden fremover.

De store linjene i forskningspolitikken ligger fast:

  • 3 % -målet opprettholdes
  • grunnforskningen skal styrkes
  • internasjonalisering av norsk forskning vil fremdeles være høyt prioritert
  • Regjeringen vil satse bevisst på forskning innen næringer der Norge har fortrinn og stort verdiskapingspotensial
  • Og sist, men ikke minst, vil regjeringen satse på bedriftsrettet forskning
  • sikre god formidling av forskningsresultatene
  • og stryket satsing på vitenskaplig utstyr.

3%-målet, dvs. at 3 prosent av BNP skal gå til forskning, er et av de klare målene i forskningsmeldingen. Denne ambisiøse målsettingen står denne regjeringen fast ved.

I meldingen står det videre at én prosent skal komme fra det offentlige og to fra private og andre kilder. Vi ser at ambisjonene er særlig høye når det gjelder næringslivsforskningen, og vi vil vurdere om det er behov for nye grep for å styrke den private forskningsinnsatsen.

Vi vil også vurdere nye virkemidler og styrking av etablerte virkemidler. Vi ser heller ikke bort ifra det kan bli aktuelt å se nærmere på fordelingen mellom de offentlige og private investeringene. Her er vår grunnholdning at offentlig finansiert forskning skal tilsvare minst én prosent av BNP.

Utgangspunktet for all politikk må være hvordan verden rent faktisk er - dvs. vi må realitetsorientere politikken. Et svært viktig premiss for norsk forskningspolitikk er derfor næringslivsstrukturen i Norge. Det er mange små- og mellomstore bedrifter, og det kan være vanskelig å få dem til å bidra inn i forskingen. Men jeg lover vi skal snu hver stein for å se hvordan vi kan få næringslivet mer på banen når det gjelder forskning.

Regjeringen vil videreføre arbeidet med å gjøre norsk forskning enda mer internasjonal. Av verdens samlede forskningsinnsats bidrar Norge med godt under én prosent. I år 2000 passerte Norges befolkning 4,5 mill mennesker. Det utgjør mindre enn 0,1% av verdens samlede befolkning – og selv om man av og til kan få inntrykk av at vi tror vi er veldig smarte her på berget, så er vi helt avhengige av å hente ny kunnskap og teknologi utenfra. Dette bør motivere oss til å være svært aktive på internasjonale arenaer.

I regjeringserklæringen står det klart at regjeringen ikke skal søke om norsk EU-medlemsskap. Samtidig understreker vi at det skal føres en offensiv Europa-politikk. Forskning er et eksempel på et område der Norge har lykkes svært godt i EU-sammenheng gjennom sitt medlemskap i EUs rammeprogrammer for forskning. Her er Norge en fullverdig aktør, og Norge har allerede markert seg med solide innspill opp mot etableringen av det sjuende rammeprogrammet. Dette arbeidet kommer regjeringen til å følge tett nå i innspurten.

Jeg har stor tro på at norske miljøer vil fortsette å gjøre seg sterkt gjeldende i EUs forskningssamarbeid, og jeg mener også at det er områder vi kan gjøre det enda bedre på i årene som kommer. Regjeringen ønsker også å styrke annet internasjonalt forskningssamarbeid, blant annet gjennom grunnforskningsinstitusjonene og i nordisk sammenheng. Viktig er også det bilaterale samarbeidet med enkelte prioriterte land og regioner, som Japan og Nord-Amerika.

Utdannings- og forskningsdepartementet har ledet arbeidet med å fremforhandle en bilateral forsknings- og teknologiavtale med USA. Jeg tar sikte på å reise til Washington D.C. for å undertegne avtalen før jul. Avtalen er et viktig ledd i oppfølgingen av Strategi for økt forsknings- og teknologisamarbeid med Nord-Amerika, som ble lagt fram av departementet i 2004. En bilateral avtale med USA ser jeg på som et sentralt virkemiddel for å sikre at norske forskningsmiljøer i enda større grad får benytte seg av de store mulighetene USA representerer innenfor forskning, teknologi og forskningsbasert næringsutvikling. Avtalen vil befeste at Norge ønsker et aktivt forsknings- og teknologisamarbeid med USA.

De av dere som har lest Soria Moria-erklæringen, vil ha oppdaget at den nye regjeringen har justert kursen på en del viktige områder. På enkelte områder har vi sett at det er nødvendig å spisse prioriteringene, slik at vi kan være sikre på å utnytte våre sterke miljøer og fortrinn på best mulig måte. Høyres næringslivsnøytralitet er lite fruktbar i et lite land som vårt!

For det første ønsker jeg en langt klarere vektlegging av grunnforskning. Grunnforskning har også tidligere vært trukket frem som prioritert område, som nevnt blant annet i forskningsmeldingen, men betydningen av grunnforskning bør understrekes ytterligere.

Grunnforskning er basis for kunnskap og viten som utvider vår erkjennelse og som gjør samfunnet vi lever i til et sivilisert samfunn. Grunnforskning utfordrer etablerte holdninger og oppfatninger, og tvinger oss til å tenke nytt og innta nye standpunkt. Det er et menneskelig særtrekk å søke ny kunnskap. Vi ønsker å forstå verden omkring oss, og grensene for vår viten har blitt stadig utvidet – både utover i det ytre rom og innover i de enkelte atomer. Denne forskningen har ikke nødvendigvis som mål å være nytteorientert. Men i denne forsamlingen burde det ikke være nødvendig å påpeke at grunnforskning kan vise seg å være den nyttigste virksomheten man kan bedrive.

For det andre legger regjeringen opp til en langt klarere miljøprofil. Jeg ser virkelig frem til å omsette en av mine hjertesaker til konkret, praktisk politikk, og miljøprofilen bør særlig komme klart til uttrykk på energiområdet. Her støtter jeg meg til Eggens godfot-teori. Man bør satse på å bli bedre der man allerede er god – en god spiss bør rendyrkes som spiss og ikke omskoleres til back for avvekslingens skyld.

Hvis vi glemmer Rosenborg et øyeblikk og tenker på Norge i sin helhet, er energi et av de områdene der vi allerede ligger i toppen av eliteserien. Her kan vi videreforedle et utmerket utgangspunkt og nå verdenstoppen når det gjelder ny teknologi og kommersielle produkter og tjenester når det gjelder ny, fornybar energi. Norge er en viktig energinasjon. Det gjelder både produksjon, eksport – og forbruk. Vi er faktisk rangert som verdens tredje største eksportør både på olje- og gassiden. Dette lever vi alle godt på, og basis for det hele er grunnleggende kunnskap, nytenkende forskning og utvikling av verdensledende teknologi.

Regjeringens visjon er imidlertid at vi ikke skal si oss fornøyd med å være en ledende olje- og gassnasjon, vi skal nå verdenseliten også når det gjelder utviklingen av miljøvennlig energi. Vi ønsker at Norge i større grad skal bidra og være pådriver i internasjonalt samarbeid om utvikling av miljøvennlig teknologi, energisystemer og satsing på fornybar energi. Dette omfatter både en mer miljøvennlig olje- og gassvirksomhet, blant annet gjennom reduksjon av CO 2-utslippene, men også gjennom en målrettet satsing på fornybare energikilder. På dette området deler vi langt på vei EUs prioriteringer i sjette rammeprogram. I EUs program for bærekraftige energisystemer (”Sustainable energy systems”) har Norge gjort det svært godt. Norge har generelt hatt en høy suksessprosent på energiområdet, og deltakelsen er spesielt god i prosjekter innenfor hydrogen, brenselsceller og CO 2-håndtering. Her har vi åpenbart sterke miljøer å bygge videre på.

I tillegg ønsker vi et krafttak knyttet til vind, hydrogen og sol – og andre fornybare energikilder. Når det gjelder hydrogen, mener regjeringen at det er nødvendig å øke den statlige innsatsen for utvikling og kommersialisering av hydrogen som energibærer.

Hvordan arbeidet med den totale satsingen på fornybar energi skal legges opp, må vi bruke noe tid på å meisle ut i detalj. Dette kan dere også se på som en åpen invitasjon – her trenger regjeringen gode innspill og forslag fra fagmiljøene.

Når det er sagt, er det viktig å understreke at regjeringen ønsker å opprettholde verdiskapingen, sysselsettingen og kompetansen innen petroleumsforskningen. Petroleumsforskningen vil dermed fortsatt spille en svært viktig rolle innen energiforskningen. En viktig forskningsutfordring vil for eksempel være å sørge for økt utvinningsgrad i feltene. Det vil også være nødvendig å øke forskningsinnsatsen knyttet til miljøvennlig gasskraft.

Et annet forskningsfelt der vi ser behov for økt satsing, er marin forskning. Inkludert i dette er en styrking av marint innovasjonsprogram. Bakgrunnen er at vi ønsker å legge til rette for forskning og utvikling av ny marin teknologi. Dette passer også som hånd i hanske når det gjelder varslede nye prioriteringer i EUs neste rammeprogram for forskning. Her har Norge vært en pådriver når det gjelder marin og maritim forskning, og det ser ut til at dette vil bli tatt til følge innen EU-systemet.

Dermed vil dette være et felt som åpner for økt internasjonalisering av norsk forskning, og også et område der sterke norske miljøer vil ha gode sjanser til å hente EU-midler hjem – og ikke minst til å bidra til kunnskapsutviklingen internasjonalt.

Videre ser vi også et klart behov for å styrke helseforskningen. Her har vi igjen trukket frem enkelte forskningsområder vi mener bør prioriteres fremfor andre, blant annet eldres levekår og helse, demens og kvinnehelse.

Et annet tema som har vært langt fremme i debatten rundt medisinsk forskning, er bioteknologi. Et av de mest kontroversielle spørsmålene har vært hvilke restriksjoner forskerne skal underlegges når det gjelder stamcelleforskning. Denne regjeringen mener at Norge skal delta aktivt i denne forskningen, og vi vil derfor åpne for forskning på overtallige befruktede egg på bestemte vilkår. Samtidig mener vi det er viktig å ha øynene åpne for de vanskelige etiske spørsmål som dette reiser.

Men selvsagt er ikke all bioteknologisk forskning like kontroversiell. Bioteknologi er i forskningsmeldingen trukket frem som et av tre prioriterte teknologiområder, fordi bioteknologisk forskning får stadig større betydning på en rekke områder som matproduksjon, helse og miljø. Også her vil det være avgjørende at forskningen tar utgangspunkt i Norges naturgitte forutsetninger, for eksempel innen havbruk.

Denne regjeringen ønsker å ta ut det store verdiskapingspotensialet i bioteknologien, samtidig som vi ønsker å bidra til kunnskapsutviklingen – ikke minst i helsesektoren. Her går utviklingen svært raskt, og mulighetene er store for å kunne helbrede stadig flere sykdommer og dermed gi menneskene et bedre liv.

Høyere utdanning
For å kunne realisere regjeringens høye forskningsambisjoner, er det avgjørende å gi forskningsinstitusjonene gode rammebetingelser.

Virksomheten ved universiteter og høyskoler har stått mer i fokus i offentlig debatt den senere tid enn på lenge. Det er et sunnhetstegn, fordi dette er kjerneinstitusjoner i alle moderne samfunn, og det er bra at folk bryr seg om dem. Der gis det utdanning for alle posisjoner og funksjoner. Der utvides grensene for hva vi vet, ny kunnskap skapes, og der skjer samhandlingen med det internasjonale vitenskapssamfunn.

De norske universitetene og høyskolene er institusjoner med høy grad av frihet og selvstyre. At de offentlige institusjonene skal forbli statsinstitusjoner, skal ligge fast under vår regjering. I begrepet statsinstitusjoner ligger også at vi ikke vurderer å flytte forvaltningsansvaret for deler av denne sektoren til det nye folkevalgte regionnivået vi ønsker å etablere – i den grad noen har vært usikker på dette.

Når samfunnet satser så mye på universitetene og høyskolene, venter man selvsagt å få mye igjen. Det er svært viktig at universitetene og høyskolene samhandler aktivt med det samfunnet de eksisterer i. Det skal være åpenhet og kontakt med allmennheten, til arbeids- og samfunnsliv. Internt skal studentene og de tilsatte ha innflytelse i faglige prosesser, blant annet gjennom de ansattes organisasjoner. Regjeringen ønsker derfor en åpen debatt velkommen, både ved institusjonene og i allmennheten.

Regjeringen mener at institusjonene må ha akademisk frihet til å utvikle ny erkjennelse, med uavhengighet som sikrer kritisk tenkning og refleksjon. Samtidig ser vi at det finnes kunnskapsområder som i utgangspunktet ikke tenner den enkelte forsker, men som har stor betydning for grupper utenfor institusjonene.

For eksempel har norsk samfunnsforskning hatt tradisjon for rette søkelys mot slike problemstillinger.

Å identifisere og prioritere slike områder er et ansvar både for enkeltforskere og for faglige enheter innen institusjonene. Det utfordrer den faglige ledelse og den akademiske frihet. Det er nedsatt et meget sterkt faglig utvalg, ledet av rektor Arild Underdal, som skal belyse individuell akademisk frihet og institusjonenes faglige ansvar.

Stor geografisk spredning er et kjennetegn ved norske universiteter og høyskoler. Dette ønsker vi å bygge videre på. Det gir hele landets befolkning et godt studietilbud, og i tillegg sikrer det at nærhet til kompetansemiljøer ikke er forbeholdt de største byene og de mest folkerike delene av landet.

Dette har klare fordeler: det gir for eksempel enklere tilgang til høyere utdanning, inkludert etter- og videreutdanning. I tillegg kan kompetansemiljøer bety mye for regioner og lokalsamfunn. Det finnes gode eksempler på at folk med høy kompetanse direkte bidrar mot næringsliv og andre aktører, og at de kan virke som formidlere mot større fagmiljøer, både her i landet og internasjonalt.

Men samtidig er det åpenbart at det gjøres viktige avveininger mellom størrelse, spredning og kvalitet. Det er grenser for hvor mange og små fagmiljøer det er rasjonelt å ha. Kvalitet er og blir et overordnet kriterium i norsk forsknings- og utdanningspolitikk. Dette kravet ligger også fast når vi nå har signalisert at det skal være flere veier for å oppnå generell studiekompetanse.

Uansett er det viktig å ha pålitelig kunnskap om hvordan institusjonene utfører sine oppgaver. NOKUTs evalueringer av sykepleierutdanning og allmennlærerutdanning, som vil offentliggjøres om ikke lenge, vil gi god informasjon om hvor det går bra og om hvor skoen trykker. Evalueringer av andre fagområder er på beddingen. Slike evalueringer er ikke nye i seg selv. Det nye er at institusjonene kan miste retten til å tilby utdanninger. Det institusjonelle ansvaret forplikter, men jeg har stor tillit til at universiteter og høyskoler føler ansvar for å forebygge en eventuell kvalitetssvikt.

NOKUT har viktige oppgaver også utover evalueringene. NOKUTs universitetskriterier setter en minstestandard for universitetene i Norge, og disse ønsker jeg ikke å rokke ved. Det er tendenser til kappløp om hvem som blir den neste som innfrir kriteriene for å få status som vitenskapelig høyskole eller universitet. Jeg er ikke overbevist om at det gagner den faglige utviklingen i høyskolesektoren sett under ett, dersom universitetskriteriene blir ledestjerner for faglige prioriteringer – eller dersom det skulle bli slik at vårt nåværende institusjonsmønster avløses av et rent universitetssystem.

En sak som har opptatt mange, har vært om UH-loven bør inneholde bestemmelser om midlertidige tilsettinger. Regjeringspartiene uttaler i Soria-Moria-erklæringen at vedtak om økt adgang til midlertidige ansettelser skal reverseres. Dette innbærer en generell innstramming av bruken av midlertidige ansetter, men det kan være behov for visse unntak.

Når det gjelder universiteter og høyskoler, vil dette bli vurdert når arbeidsretts-bestemmelser for arbeidslivet generelt og for andre statsansatte er fastsatt. Derfor har departementet bedt institusjoner og fagforeninger i universitets- og høyskolesektoren om å gi et innspill om hvilket behov for midlertidige tilsettinger de ser behov for.

Selv har jeg ennå ikke trukket noen endelig konklusjon om hvilke bestemmelser det vil være behov for framover, eller i hvilket lovverk slike bestemmelser skal stå. Det er viktig for oss å se de ulike lovverkene dette angår og de ulike prosessene for dette i sammenheng.

Åremålstilsetting for faglig ledelse vil være ett hensyn som må ivaretas. Bestemmelser om styringsordningen er fastsatt i lov om universiteter og høyskoler, og den gjelder både privat og statlig høyere utdanning. Videre kan det være naturlig å se bestemmelser knyttet til rekrutteringsstillinger i sammenheng med utdanningspolitikken for øvrig. Dette kan tilsi at det gis bestemmelser og forskriftshjemler i universitets- og høyskoleloven.

Jeg har forstått det slik at motstanden mot særbestemmelser i universitets- og høyskoleloven kanskje særlig har bakgrunn i innføringen av en hjemmel til å tilsette i prosjektstilling på åremål i inntil 12 år. Som kjent gikk alle partier som nå sitter i regjering, mot dette da lovforslaget ble behandlet i Stortinget. Det jeg kan love her og nå, er at uansett i hvilke lover ulike bestemmelser skal stå i framover, vil det ikke være aktuelt for denne regjeringen å videreføre prosjekthjemmelen i sin nåværende form.

Det har vært mye debatt om Kvalitetsreformen, og bra er det. Det har vært og er tverrpolitisk enighet om Kvalitetsreformen. Soria Moria-erklæringen sier at regjeringen vil realisere Kvalitetsreformens mål. De ligger fast, og reformen skal ikke settes i revers.

Det betyr imidlertid ikke at vi ikke ønsker å ha et kritisk blikk på de store endringene som har skjedd. Dersom evalueringen viser uheldige utslag, skal vi ta dem på alvor. Mange forhold er det institusjonene selv som først ser, og i mange tilfeller har institusjonene myndighet til selv å rette opp mulige svakheter. De er de rette til å sørge for betryggende sensurordninger og til å fjerne mistanke om at økonomisk vinning settes foran faglige krav.

Institusjonene skal vedta

  • gode interne systemer for styring og ledelse innenfor de vide rammer loven setter,
  • for eksamens- og prøvingsformer som er i tråd med faglige krav,
  • og for gode studieformer.

Departementet på sin side har et systemansvar, som vi tar alvorlig.

Innovasjon
Det siste hovedpunktet jeg ønsker å komme inn på, er innovasjon. Tidligere nevnte jeg behovet for å styrke næringslivsforskningen. Ikke mindre viktig er det å styrke samspillet mellom akademia og næringslivet. Dette vil være avgjørende for å bringe nye produkter og tjenester ut i markedet.

I likhet med en rekke andre land har regjeringen satt innovasjon høyt på dagsordenen. I Soria Moria-erklæringen slås det fast at: ”Vårt mål er at Norge skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden innenfor de områder der vi har fortrinn. Norge skal være et godt land å drive næringsvirksomhet i.” Et slikt mål er ambisiøst – og forpliktende.

For Regjeringspartiene er arbeid og verdiskaping grunnleggende prioriteringer. Vi vil at alle skal ha arbeid, og at det skal være mulig å skape verdier vi kan leve av i fremtiden. For å være i stand til å utvikle og ta i bruk nye produkter og teknologier i årene som kommer, kreves det at vi satser sterkt på forskning og utvikling som kan anvendes til verdiskapende virksomhet.

Regjeringen vil føre en aktiv næringspolitikk med satsing på forskning og utvikling, som styrker det næringslivet vi har og som stimulerer til at nye virksomheter vokser frem. Regjeringen vil fremme en kultur for nyskaping og gründervirksomhet ved å arbeide for gode rammebetingelser.

Til nå har det vært alt for mye fokus på lavere skatt og det har vært ført en dårlig næringslivspolitikk, vil jeg hevde. For å illustrere dette, har jeg lyst til å fortelle en liten historie; Da FrP hadde landsmøte i fjor inviterte de Kjell Inge Røkke for å snakke om næringspolitikk, med sterke forventninger om å få bekreftet partiets skattekutt. Dette skjedde ikke. Da Røkke ble bedt om å nevne de viktigste vi politikere kunne gjøre, svarte han: ”Utdanning og kunnskap - vi må ta vare på den intellektuelle kapitalen. Det viktigste vi som nasjon kan ha fokus på, er å sørge for at de som jobber er de best utdannende og oppdaterte i verden”.

Å fremme en kultur for nyskaping og gründervirksomhet, er ikke en jobb for regjeringen alene. Vi ønsker et bredt engasjement for å utvikle næringsvirksomhet i Norge. Verdiskapingen og sysselsettingen må styrkes i alle deler av landet. Regjeringen vil, som jeg allerede har vært inne på, satse på forskning innen næringer der Norge har fortrinn og et stort verdiskapingspotensial. Regjeringen vil opprette kompetanseprogram for ulike bransjer hvor hele spekteret fra fagarbeidere til forskningsinnsats inngår.

Et lands innovasjonskapasitet avhenger ifølge OECD av suksessfullt samarbeid mellom ulike aktører og institusjoner i samfunnet og at kunnskap blir delt mellom dem. Ifølge OECD er det særlig fire forutsetningene for vellykkede nasjonale innovasjonssystemer som peker seg ut:

  • Sterke vitenskapelige miljøer forankret i høyere utdanningsinstitusjoner eller forskningsinstitusjoner
  • Gode samarbeidsforhold mellom forskningsmiljøer og privat næringsliv
  • En kultur for entreprenørskap
  • Og til slutt at en betydelig andel av bedriftene er internasjonalt orientert, basert på det faktum at mesteparten av kunnskaps- og teknologiutviklingen foregår utenfor egne grenser.

Regjeringserklæringen er i tråd med disse anbefalingene. Regjeringen ønsker at staten skal engasjere seg på et bredt felt i næringspolitikken for å bidra til nyskaping og et konkurransedyktig næringsliv. Det innebærer at staten skal engasjere seg innenfor forskning og utvikling, i lokalisering og markedsføring, i partnerskap og som tilrettelegger, i kapitaltilgang og eierskap.

For å sikre fremtidig verdiskaping, må særlig næringslivet satse mer på forskning. Kontakten mellom næringsliv og forskningsinstitusjoner må derfor styrkes. Regjeringen vil blant annet styrke dette samspillet gjennom satsing på forskningsparker, kunnskapsparker, næringsparker, næringshager og inkubatorer.

Regjeringen vil også videreføre Skattefunn-ordningen. Dette er et svært viktig virkemiddel for å øke forskningsinnsatsen i små og mellomstore bedrifter. Ordningen er nå under evaluering, og når evalueringen foreligger i 2007, vil vi vurdere hvordan ordningen eventuelt kan gjøres enda bedre.

Videre mener vi det er viktig å bedre grunnlaget for utvikling i de enkelte regioner ved å styrke kompetansen og ved å legge til rette for nyskaping og næringsutvikling. Vi vil derfor legge til rette for at Innovasjon Norge, Norges Forskningsråd, SIVA og andre statlige deler av virkemiddelapparatet skal være tilstede nærmere bedriftene utover i landet.

Til slutt vil jeg gjenta og understreke at det nye Kunnskapsdepartementet kommer til å ha forskning og forskningsinstitusjoner like høyt på dagsordenen som det gamle Utdannings- og forskningsdepartementet. Forskning er svært viktig som leverandør av ny kunnskap og som basis for et sivilisert samfunn.

Jeg mener å ha registrert et slagord her for en stund siden, kan det ha vært under en streik tro? Slagordet lød i hvert fall slik: ”Uten lastebiler stopper Norge”. La meg skrive det om ”Uten forskere stopper Norge!”.

Jeg ser frem til et godt samarbeid for å nå viktige mål.

Takk.

Til toppen