Norske forskningspolitiske satsinger i et likestillingsperspektiv

Kunnskapsminister Øystein Djupedals åpningsinnlegg på konferansen Et trinn opp! om ledelse for likestilling i akademia, Oslo 10. januar 2006

Kjære alle frammøtte. Dear participants from abroad.

I hope you will forgive me that I will address the audience in Norwegian. Even though Norwegians are quite comfortable with English - still, we are all even more comfortable with our mother tongue.

Det er glede for meg å kunne åpne denne konferansen om ledelse for likestilling i akademia. Takk til "Komiteen for integreringstiltak – kvinner i forskning", som tok initiativet til å samle norske og internasjonale forskningsmiljøer, myndigheter og universitets- og høgskolesektor i dag for å diskutere rammene for likestillingsarbeidet i forskningen. Dette er et emne som engasjerer meg. At over 200 har møtt fram her på Håndverkeren tyder på at det også er et tema som engasjerer sektoren!

Jeg har lyst til å starte mitt innlegg med å henlede oppmerksomheten mot dette bildet som dere ser bak meg her. Det er Martine L., 12 år, som har tegnet dette bildet til tegnekonkurransen ”Tegn en forsker” som Norsk Romsenter og Nysgjerrigper i regi av Norges Forskningsråd arrangerte i 2005. Barn mellom 6 og 13 år ble invitert til å tegne en forsker slik man forestilte seg en forsker i arbeid.

Jeg tolker denne fargerike og fine tegningen av en ung, kul dame med tøffe støvletter, striper i håret og bar mage midt i et laboratorium som et tegn på at for dagens unge er ikke en forsker bare gamle, unnskyld uttrykket, gubber i hvit frakk.

Vel, så over til det mer faglige, selv om konkurranser som denne tegnekonkurransen er kjempeviktige for interessen for og rekrutteringen til forskningen.

Regjeringen har satt ambisiøse mål for norsk forskning i årene som kommer. Innen 2010 ønsker vi at forskningsinnsatsen skal ligge på tre prosent av brutto nasjonalprodukt. Offentlige forskningsinvesteringer skal tilsvare minst én prosent av BNP. For å nå disse ambisjonene, må særlig forskningsinnsatsen i næringslivet øke. Regjeringen vurderer nå hvordan vi kan bidra til dette.

Det er bred politisk enighet om at realfagene skal styrkes – både i utdanningssystemet og i forskningssektoren. Som kunnskapsminister mener jeg at det er riktig og viktig å satse på et mer forskningsintensivt næringsliv og å styrke realfagene. Samtidig stiller det forskningssektoren overfor store likestillingsutfordringer. La meg utdype dette:

Når næringslivet satser mer på forskning, vil en større andel av norske forskere arbeide i foretakssektoren. Kjønnsubalansen blant forskere i foretakssektoren er i dag markert større enn innenfor andre sektorer. Mens omtrent 30 prosent av alle forskere i Norge er kvinner, er kvinneandelen i næringslivet bare 18 prosent. Når vi skal styrke forskningsaktiviteten i næringslivet får vi en mulighet til å få opp kvinneandelen som vi bør gripe! På europeisk nivå har man allerede grepet fatt i denne problemstillingen, blant annet gjennom initiativet "Women in industrial research".

Kjønnsbalansen varierer ikke bare mellom ulike sektorer, men også mellom forskjellige fag. Som nevnt ønsker vi å styrke realfagene. Denne regjeringen har fremhevet energi og miljø som et område vi vil satse spesielt på. Et samlet Storting vedtok at de tematiske områdene energi og miljø, hav, mat og helse skal gis spesielt gode vilkår under behandlingen av Forskningsmeldingen "Vilje til forskning" i fjor vår. Dette er områder av stor betydning for norsk næringsliv. Her bør vi i Norge utvikle spisskompetanse. I tillegg vedtok Stortinget at man skal satse på teknologiområdene IKT, nye materialer, nanoteknologi og bioteknologi.

Mange av forskerne som kommer til å arbeide for å realisere disse satsingene, vil komme fra fagområdene matematikk, naturvitenskap og teknologi. Kvinneandelen er som kjent spesielt lav i disse fagene. I 2003 var kvinneandelen blant universitetsforskere i matematikk og naturvitenskap 13 prosent. Bare 6 prosent av de vitenskapelig ansatte ved teknologifagene var kvinner. Andelen kvinnelige professorer ved disse fagene er enda lavere.

For å forhindre at den styrkede innsatsen på enkelte tematiske områder fører til en dårligere kjønnsbalanse i forskningen, må det arbeides spesielt for å rekruttere kvinner til matematikk, naturvitenskap og teknologi og å få dem inn i høyere stillinger.

I tillegg til en særlig styrking av forskningsinnsatsen innenfor næringslivet og realfag, vektlegges forskningsledelse og internasjonalisering stadig mer i norsk forskningspolitikk. Også på disse områdene står vi overfor likestillingsutfordringer:

Jo høyere opp i stillingshierarkiet man kommer i forskningssektoren, desto mer underrepresenterte er kvinnene. I 2003 var bare 17 prosent av professorer i Norge kvinner. Krav om samarbeid i større forskergrupper styrker behovet for faglig ledelse, og ledererfaring blir viktigere for forskernes karriere. Rekruttering av kvinner til forskningsledelse blir derfor en særlig utfordring fremover.

Jeg konstaterer at ingen av sentrene for fremragende forskning i dag er ledet av kvinner. For å rette på dette, har Forskningsrådet presisert sine ambisjoner om likestilling i forbindelse med utlysningen av midler til nye sentre for fremragende forskning i år. Søkere må integrere likestillingshensyn i planlegging av nye sentre og oppgi måltall for likestilling. Dessuten vil Forskningsrådet øremerke en del av den årlige avsetningen til sentrene for likestillingstiltak. Et eksempel på et slikt tiltak er kalling av kvinner til professor II-stillinger. Jeg ser fram til å følge med på hvilken effekt disse virkemidlene får!

I likhet med ledererfaring, blir utenlandsopphold og internasjonalt samarbeid stadig viktigere for forskernes karrieremuligheter videre. Internasjonalt forskningssamarbeid har alltid vært en forutsetning for utviklingen av nasjonal kunnskap og teknologi. Det er derfor viktig for Regjeringen å legge til rette for dette.

Det er avgjørende å sikre en god kjønnsfordeling på deltagelsen i internasjonalt samarbeid. Foreløpig ligger EU foran vårt eget forskningsråd når det gjelder å innhente og systematisere informasjon om kjønnsbalansen blant deltagere og ledere i prosjektene de finansierer.

Ikke bare forskerne, men også vi som utformer forskningspolitikken må være internasjonalt orienterte. FNs målsettinger om et mer økonomisk, økologisk og sosialt bærekraftig samfunn bør gjenspeiles i målsettingene for forsknings- og innovasjonspolitikken. Arbeidet for å fremme kvinners deltagelse på beslutningsarenaer står sentralt i FN – innen ulike felt og på alle nivåer.

At kvinner fortsatt er underrepresentert i norsk forskning er et demokratisk problem fordi det innebærer at kvinner underrepresenteres i viktige posisjoner og i mindre grad enn menn er med på å sette dagsorden og prioriteringer for forskningen. Underrepresentasjonen av kvinner i forskningen er også et samfunnsøkonomisk problem fordi det innebærer at verdifullt talent forblir uutnyttet.

Årsakene til den skjeve kjønnsfordelingen i akademia er mange og sammensatte. Innenfor realfagene ligger en del av forklaringen i at mange norske jenter mister interessen for matematikk og naturfag tidlig i tenårene. Dette er påvist gjennom internasjonale undersøkelser som TIMSS og PISA. For å øke interessen for realfag blant jenter og blant ungdom generelt, har Kunnskapsdepartementet utviklet Realfag, naturligvis! – en strategi for å styrke interessen for og rekrutteringen til realfagene. Det er opprettet nasjonale sentre for matematikk og naturfagene samt en rekke publikumsrettede vitensentre. Denne Regjeringen vil videreutvikle og styrke denne satsingen på realfag Regjeringen.

På fredag var jeg i Trondheim hele dagen og temaet var realfag. Jeg besøkte bl.a. NTNU, Matematikksenteret, Vitensenteret, RENATE og Eberg skole. Her fikk jeg se mye godt arbeid som gjøres for å styrke kompetansen om og rekrutteringen til realfagene. Jeg fikk også forslag til hva vi kan gjøre enda bedre, og dette vil jeg følge opp.

Mange unge velger fremdeles veldig kjønnstradisjonelt når de bestemmer seg for utdanning og karriere. Vi må sikre oss at ungdom og unge voksne får god veiledning om hvilke alternativer som finnes, slik at de får utnyttet sine egne evner best mulig gjennom studier og yrkesliv. Yrkes- og utdanningsrådgivning er derfor et viktig satsingsområde for denne Regjeringen. Utdanningsdirektoratet arbeider nå med en strategi for bedre kjønnsbalanse i utdanningene.

Tilleggspoeng er et annet virkemiddel som i dag tas i bruk for å motvirke en skjev kjønnsbalanse ved enkelte utdanninger. Departementet kan gi institusjonene adgang til å gi søkere av det underrepresenterte kjønn tilleggspoeng for opptak ved et gitt studium.

Regjeringen har sagt i Soria Moria-erklæringen at vi er villige til å forskjellsbehandle det underrepresenterte kjønn dersom det er dette som må til for å oppnå en bedre kjønnsbalanse. Dette er det også adgang til i henhold til dagens likestillingslov: Ulik behandling er lovlig dersom det fremmer likestilling mellom kjønnene. Selvsagt ligger de høye kvalitetskravene for tilsetting og rekruttering til høyere vitenskapelige stillinger fast, og skal fortsatt gjøre det i framtida.

Forskningssektoren ble fratatt et effektivt virkemiddel for likestilling da EFTA-domstolen for tre år siden slo fast at øremerking av vitenskapelige stillinger for kvinner er i strid med EØS-avtalen og likebehandlingsdirektivet. Arbeidslivet er strengt regulert fordi dette dreier seg om den enkeltes grunnleggende rettigheter. Dette må vi respektere. Departementet er imidlertid kjent med at enkelte EU-land benytter seg av økonomiske virkemidler for å rekruttere fra det underrepresenterte kjønn. Vi ønsker å se nærmere på hvilke muligheter vi har for å innføre slike virkemidler.

Professoropprykksordningen er et nasjonalt virkemiddel som har vist seg å ha en likestillingsfremmende effekt. I treårsperioden 1999-2001 fikk 71 prosent av alle nye kvinnelige professorer opprykk gjennom ordningen, mens andelen for menn var 57 prosent. Til sammenlikning fikk 20 prosent av de kvinnelige og 31 prosent av de mannlige professorene titlene sin gjennom ansettelse i et utlyst professorat.

Utdannings- og forskningsinstitusjonene kjenner best selv sin egen likestillingssituasjon. Ansvaret for å utvikle tiltak er delegert til den enkelte institusjon. Med Kvalitetsreformen og den nye universitets- og høyskoleloven fikk institusjonene et større strategisk ansvar for sin egen utvikling. Politikken ved den enkelte institusjon er derfor helt avgjørende for å nå mål på likestillingsområdet. For å støtte institusjonene i deres arbeid, opprettet departementet for to år siden Komiteen for integreringstiltak – kvinner i forskning.

Kunnskapsdepartementet følger likestillingsarbeidet ved universitetene og høyskolene gjennom å etterspørre deres likestillingsplaner. Videre fastsetter vi mål for likestillingsarbeidet gjennom tildelingsbrevene til institusjonene. For 2006 har vi bedt om en mer omfattende rapportering på kjønnsbalanse blant studenter, forskere og andre ansatte enn i tidligere år. Denne informasjonen gir oss en bedre forståelse av likestillingsutfordringene i sektoren. Sammen vil vi dermed kunne sette egnede likestillingsmål.

En gjennomgang av likestillingsplanene ved universitetene og høyskolene viser at en rekke virkemidler er tatt i bruk for å bedre likestillingssituasjonen i studier og forskning. Flere institusjoner gir kvinner arbeidsvilkår som øker deres mulighet for å kvalifisere seg for høyere stillinger. Undervisningsfri, mentorordninger og tilgang på vitenskapelige assistenter og kompensasjon ved omsorgspermisjon er eksempler på slike virkemidler.

Universitetet i Oslo har opprettet en lokal likestillingspott som fordeles mellom institutter og fakulteter etter i hvilket grad de har klart å nå sine lokale måltall for kvinnerepresentasjon.

NTNU og noen ingeniørutdanninger har innført stipender, startkurs og motivasjonsseminar for kvinnelige studenter. Dette er eksempler på god likestillingspolitikk – og god student- og personalpolitikk!

Eksemplene over viser at det er mange veier å gå for å fremme likestilling i akademia. I likestillingsarbeidet kan vi derfor lære mye av hverandre – både nasjonalt og internasjonalt. På nasjonalt nivå har likestillingsombudet etablert en nettressurs for arbeidsgivere. Videre har komiteen Kvinner i forskning utviklet en egen ressursbank for likestilling i akademia som blant annet inneholder en katalog over gode tiltak.

Norge er ikke alene om å stå overfor likestillingsutfordringer i forskningen. EUs tidligere forskningskommisjonær Philippe Busquin bemerket at EU bare kan nå sitt mål om å bli verdens mest innovative region innen 2010 dersom man blir flinkere til å rekruttere, beholde og forfremme kvinnelige forskere.

Som Norge, har EU-området en spesielt skjev kjønnsfordeling blant forskere i næringslivet og naturfagene. Gjennom norsk deltagelse i OECD og EU-fora, lærer vi om andres erfaringer og om gode tiltak på likestillingsområdet. På samme måte som kvaliteten på norsk forskning blir bedre gjennom internasjonalt samarbeid, kan vi også i forskningspolitikken lære mye av andre land.

Flere europeiske land kan vise til en betydelig mer likestilt situasjon enn Norge; særlig land i Sør-Europa og Baltikum. For eksempel er 48 prosent av forskerne i latvisk næringsliv kvinner. I Portugal er det flere kvinner enn menn blant studentene innen naturvitenskap, og i Estland er over 40 prosent av ingeniørene kvinner. Det vil være nyttig å forstå hvorfor disse landene har en bedre kjønnsbalanse i forskningen enn oss.

Også fra land som har like store likestillings-utfordringer i forskningen som oss selv kan vi lære mye. Hvilke virkemidler benytter de for å bedre situasjonen? Hvilke virkemidler har fungert, og hva har hatt liten effekt? De historiske og sosiale forholdene varierer fra land til land. Likevel kan andres erfaringer ha stor overføringsverdi.

Mulighetene til å fremme likestilling i norsk forskning er mange. Jeg ser fram til å møte komiteen senere for å drøfte deres innspill og forslag. Vi har en enestående mulighet de nærmeste årene. Mange av dem som nå er ansatt i forskerstillinger vil gå av med pensjon innen en tiårsperiode, og nye personer vil komme inn. Nyutlysninger er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for å få flere kvinnelige forskere. Det er bare dersom vi faktisk bruker slike muligheter til å rekruttere blant underrepresenterte grupper at likestillingssituasjonen blir bedre. Jeg vil følge utviklingen videre og samarbeide med forskningsmiljøene om å møte likestillingsutfordringene vi står overfor!

Jeg har dessverre ikke anledning til å bli her så lenge i dag fordi jeg skal videre til Trondheim for å delta på Lerchendalkonferansen ”Kunnskapsstrategier for Norge”. Dette er en møteplass der forskningsinstitusjoner og næringsliv møtes, og jeg antar det vil være mange menn der. Min tale her i dag burde egentlig heller vært holdt for dem – det er kanskje der budskapet trengs mest. Jeg kan ikke love å holde det samme foredraget der, tema for konferansen er litt annerledes, men jeg lover å bringe hovedbudskapet fra denne konferansen videre også der.

Lykke til videre med deres konferanse og de målene vi sammen skal forsøke å nå!