Regjeringens vitenskapspolitikk

Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland ved Forskerforbundets forskningspolitiske seminar 22. november, Oslo.

 

Takk for invitasjonen til å komme hit i dag. Jeg er glad for anledningen til å drøfte det særdeles viktige spørsmålet arrangøren har satt på dagsordenen: ”Hvordan kan finansieringen innrettes slik at forskningsvilkårene blir best mulig?”

 

Og jeg vil gjerne berømme Forskerforbundet for den kloke formuleringen av problemet. Jeg er glad for dette tydelige budskapet fra arrangørens side om hvor viktig det er at vi diskuterer innretningen på finansieringen, ikke bare størrelsen.

 

Jeg tror egentlig ikke det er noen i denne salen som er i tvil om at alle vi som er samlet her, jobber så hardt vi kan for gode rammevilkår og best mulig budsjetter for forskningen. Jeg mener ikke med det å si at vi er i mål eller at ikke betingelsene kan bli bedre. Det kan de alltid.

 

Rammevilkårene er mitt ansvar og jeg vil fortsette å arbeide for at de skal bli best mulig. Jeg mener bare at når det gjelder akkurat det spørsmålet utgjør vi menigheten, og kan unisont slutte oss til og si ja og amen.

 

Derfor er jeg glad for oppfordringen fra Forskerforbundet om at vi i dag konsentrerer oss om innretningen på finansieringen, for der ligger det en rekke interessante problemstillinger som jeg ser fram til å drøfte nærmere.  

 

Kan vi stole på vitenskap?

Jeg skal nærme meg dette hovedspørsmålet ved å ta utgangspunkt i det siste spørsmålet arrangøren har satt opp på dagsordenen i dag, nemlig spørsmålet om hva humaniora er verdt. Og jeg skal begynne med å si noen ord om den store konferansen jeg inviterte til for et par uker siden, der jeg stilte spørsmålet ”Kan vi stole på vitenskap?”

 

Konferansen var det største arrangementet i Vitenskapsåret fra Kunnskapsdepartementets side, og den trakk fulle hus, både unge og gamle, og ikke minst, mange som ikke pleier å møtes på konferanser om vitenskap. I mitt eget innlegg brukte jeg lobotomi som eksempel på hvor galt det kan gå og hvor vanskelig det kan være for politikere å vurdere hvordan det er riktig å forholde seg forskningsfronten og når det er riktig å legge om kursen.

Her trakk jeg veksler på medisin-historiker Per Haaves arbeid. Vi hadde også invitert Kristin Asdal, en annen humanist, som holdt et glitrende innlegg om hva som skjer med naturen når den kommer inn i politikken på miljøfeltet. En tredje HF’er, Nina Kristiansen, redaktøren i forskning.no, bidro med et tankevekkende innlegg om debattklimaet på nettet. En fjerde HF’er drøftet forholdet mellom politiske verdier og resultater i historieforskningen.

Den ene av våre to store internasjonale hovedinnledere var vitenskapshistoriker Naomi Oreskes. Hun holdt et virkelig viktig og tankevekkende foredrag om en del konservative trekk som følger av vitenskapens egenart og hvorfor disse trekkene gjør det lite sannsynlig å tro at verdens klimaforskere overdramatiserer og roper ulv ulv når de uttrykker alvorlig bekymring over klimaendringene. 

Jeg sier ikke dette for å hoppe over at vi naturligvis hadde invitert en rekke fremtredende naturvitenskapelig forskere også eller for å antyde at deres innlegg var noe mindre viktige eller mindre gode.

Jeg sier det for å illustrere hvilken selvskreven plass gode humanister har og hvilken selvsagt verdi humaniora har for samfunnets evne til å reflektere over seg selv. 

Jeg kan også legge til tallene over studenter i Norge og på universitetene i Danmark. Som dere ser utdanner vi hvert år en rekke humanistiske kandidater, som så langt jeg har erfart, fungerer som gode ambassadører for humanistisk innsikt på de samfunnsområdene der de begynner å jobbe. Ettersom vi praktiserer prinsippet om forskningsbasert undervisning i Norge, følger det av disse tallene at vi også har en god del stillinger på våre høyere læresteder i humanistiske fag.

 

Hvordan kan det da ha seg at i den forskningspolitiske debatten er det ofte et bilde á lá dette som fremholdes av en del universitetshumanister? Jeg har lånt dette lysbildet fra en av våre folk som tidligere jobbet i Forskningsrådet. Bildet er flere år gammelt, og dere forstår selvsagt at det er humoristisk ment. Men under ligger det en kjerne av alvor.

 

Svaret jeg ofte har fått når jeg har stilt dette spørsmålet, er at bevilgningene til humaniora gjennom Forskningsrådet utgjør bare tre prosent. Av et slikt svar er det nesten så man må utlede at en del humanister ser ut til å mene at den eneste måten vi kan måle hvilken verdi samfunnet tilskriver forskjellige typer forskning på, er ved å se på fagområdenes prosentmessige finansiering gjennom Forskningsrådet.

 

Dette er jeg uenig i. Når den rød-grønne regjeringen satser tungt på forskning, er det fordi vi investerer i en samfunnsvisjon som er oppsummert i vårt målbilde for norsk forskning.

 

Vi investerer ikke først og fremst i et prosenttall for finansiering av fagfelter gjennom Forskningsrådet. Vi investerer heller ikke i et prosenttall for innvilgede søknader i Forskningsrådet. Og vi investerer ikke primært i et prosenttall av BNP. Vi investerer i en samfunnsvisjon.

 

Det er ikke bare det som kan telles og måles og veies og øremerkes vi holder for verdifullt. Ser vi på innretningen av den offentlige forskningsfinansieringen i Norge, går det klart fram at det tvert imot er det motsatte som er tilfellet. 

 

Den norske staten bruker mye penger på forskning. Og UH-sektoren er veldig viktig i Norge, deres andel av totale FoU-utgifter står for mer enn 30 prosent. Det er en høyere andel enn i noen av våre nordiske naboland.

 

Staten bruker også mye penger på FoU-støtte til bedrifter i næringslivet. Støtten er betydelig styrket de siste ti årene, og ligger på et forholdsvis høyt nivå sammenlignet med andre land.

 

Denne figuren er fra KDs eget Forskningsbarometer og viser doblingen i bevilgningene til næringslivet gjennom Forskningsrådet fra 2005-2009.

 

Mer enn 90 prosent av FoU-utgiftene i UH-sektoren blir finansiert av staten. Det er også den høyeste andelen av alle de nordiske landene. Og i 2009 kom to tredjedeler via bevilgninger over lærestedenes grunnbudsjetter. (Indikatorrapporten s 107, grunnbudsjettene omfatter grunnbevilgninger både fra KD og HOD).

 

Jeg vil gjerne understreke dette fordi det er et sterkt uttrykk for tilliten til UH-sektoren i Norge. Det er et uttrykk for den tunge betydningen og verdien vi tilskriver den forskningen som lærestedene selv bestemmer over i stor grad, gjennom budsjetter de selv kan prege innretningen av. 

 

Jeg sier ikke at forskningsfinansieringen i Norge er perfekt skrudd sammen eller at den bør være som i dag i all framtid. Jeg sier at jeg ser fram til å diskutere innretningen på finansieringen også ut fra andre kriterier enn størrelse og prosenttall – fordi et minst like viktig spørsmål er hvordan finansieringen best kan innrettes for at forskningsvilkårene skal bli best mulige – og jeg vil legge til: for forskjellige typer fag og for forskjellige typer forskning.

 

La meg fortsette å bruke den humanistiske forskningen som eksempel.

 

Her ser dere et utdrag fra Forskningspolitikk nr. 1, 2011, der temaet publisering og forskningsproduktivitet stod på dagsordenen. Det er fra Universitetet i Oslos egen publiseringsanalyse, og med hensyn til humanistisk forskning merket jeg meg særlig to momenter, jeg siterer:

 

”Vi finner en tydelig positiv sammenheng mellom publisering og veiledning av ph.d.-kandidater innenfor MedNat. Tilsvarende sammenheng kan ikke observeres ved HumSam. Nøyaktig samme tendens gjør seg gjeldende også når vi ser på eksterne prosjektmidler fra Forskningsrådet og publikasjonspoeng. Det er en tydelig positiv sammenheng innenfor MedNat, men ikke innenfor HumSam.”

 

Universitetet i Oslo er ikke hele Norge, og publisering er ikke alt, men UiO er vårt største breddeuniversitet og publisering er tross alt et viktig resultat av forskning, om enn langt fra det eneste. Funnene fra UiO antyder med andre ord – så vidt jeg kan bedømme – at det ikke er noen entydig grunn til å regne med at samfunnet vil få økt sin innsikt i form av tilgang til flere humanistiske publikasjoner dersom andelen NFR-finansiert humanistisk forskning øker. Et annet spørsmål er om vi kunne tenkes å få økt vår innsikt gjennom tilgang til bedre humanistiske publikasjoner dersom mer av den humanistiske forsknings-finansieringen ble konkurranseutsatt.

 

Dette var noe av bakgrunnen for at jeg i et svar til Toril Moi i Aftenposten tidligere i år skrev at jeg er oppriktig interessert i at humanistene utdyper for meg og andre hvorfor de anser det som viktig å øke andelen finansiering gjennom Forskningsrådet. Jeg framholdt at ut fra argumenter som fremføres av forskere på fag med høyere innslag av ekstern finansiering, kunne man like gjerne spørre om det ikke er nokså gunstig å befinne seg i humanistenes situasjon. Den ligner i hvert fall en god del på det mange av forskerne fra de nevnte fagene fremholder som sitt mål: mer midler i grunnbevilgningen, mindre i form av uforutsigbare eksterne midler.

 

Jeg fikk vel ikke egentlig noe svar på det fra humanistene, men fastholder at spørsmålet om hvorfor og hvordan vi kan skru sammen finansieringen best mulig for å stimulere til kvalitet i forskjellige typer fag og forskjellige typer forskning er et kjernespørsmål, som jeg hele tiden vurderer fortløpende og i særlig grad har tenkt å beskjeftige meg med framover.

 

Jeg har snakket om humaniora og brukt humanistisk forskning som eksempel her akkurat nå, men problemstillingen er naturligvis generell.

 

Vi bruker som sagt mye offentlige penger på FoU i Norge. Noen vil bruke litt mer, som dere sikkert vil få høre fra opposisjonen, men jeg har vanskelig for å se at opposisjonens forslag innebærer noen ny retning i forskningspolitikken.

 

Opposisjonens forslag dreier seg om små justeringer. Våre anslag viser at det foreslås å bevilge i alt 24,3 mrd. kroner til FoU i statsbudsjettet for 2012. Når man skal bruke så mye penger, er det viktig at man har legitimitet. For å få det, må man være flink til å synliggjøre hva det er man bidrar med, og da må man ha i mente at det kan være mange og kryssende målsettinger.

 

Vi har fire ulike hovedfinansieringskanaler i den offentlig finansierte forskningen:

• Grunnbevilgninger til universiteter og høyskoler, helseforetak og institutter – dvs. grunnleggende kunnskapsinfrastruktur med insentiver for kvalitet og relevans i den resultatbaserte delen
• Forskningsrådsfinansiering – dvs. en nasjonal konkurransearena for kvalitet og mot strategiske mål
• Utenlandsk finansiering – det vil i hovedsak si EU som viktig internasjonaliserings- og kvalitetsarena
• Skattefunn – dvs. en rettighetsordning for å støtte innovasjon

 

Grunnbevilgninger og penger gjennom Forskningsrådet dominerer.

 

Disse ulike finansieringskanalene har ulik begrunnelse og skal bidra til å støtte opp under ulike formål. Vi holder oss ikke med forskningssystemet utelukkende for erkjennelsens skyld, men heller ikke utelukkende for å sikre god forvaltning, innovasjonsevne og konkurransekraft. Vi har et godt utbygd system over hele landet med sykehus, universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter som skal gi oss gode tjenesteleveranser, innovasjon, gode kandidater, god forskning og ikke minst gjøre oss i stand til å bruke kunnskap utviklet i utlandet.

 

De ulike målene kan være kryssende, og det er ikke slik at det ene målet er bedre enn det andre. I en debatt om forskningsfinansiering må alle parter ta innover seg at man ofte snakker om en del av en større helhet.

 

Hele veien er det spørsmål om balanse:

- Det handler om hvordan balansen mellom drivkreftene for forskning skal være: anvendt forskning, langsiktig grunnleggende forskning og forskning for å møte samfunnsutfordringene. I dette statsbudsjettet har regjeringen foreslått å endre denne balansen litt ved å styrke den åpne konkurransearenaen.

 

- Det handler om hvordan balansen skal være mellom finansieringskanalene: Skal bevilgninger gå gjennom Norges forskningsråd eller direkte til universiteter og høyskoler? Både Arvid Hallén og Sigmund Grønmo vil være diskutere dette perspektivet.

- Det handler om hvordan balansen skal være mellom aktører: Forskningsinstituttenes finansiering dreier seg til syvende og sist om dette.

 

Debatten om langsiktig finansiering er blitt satt på spissen i dette forslaget til statsbudsjett med regjeringens forslag til å erstatte avkastingen fra forskningsfondet med ordinære bevilgninger.

 

Mitt syn er at:

·         Forskningsbevilgninger vil alltid være avhengig av politisk vilje. Det er viktigere å få hele regjeringen og hele samfunnet interessert i forskning enn å fjerne forskningen fra politikken.

·         Langsiktigheten i forskningsbevilgningene var alvorlig truet av de innebygde svakhetene i forskningsfondet. Bevilgningene var avhengig av en varierende (og fallende) rente og ble stadig mindre verdt på grunn av manglende pris- og lønnsjustering. Jeg konstaterer at regjeringens løsning løser begge disse problemene. Jeg konstaterer også at opposisjonens forslag til en ny fondskonstruksjon bare løser det ene problemet med variabel rente.

·         Jeg merker meg også at opposisjonen ikke foreslår å opprettholde dagens fondskonstruksjon – til tross for at de brukte voldsomt sterke ord da budsjettet ble lagt fram om hvor flott fondet var. Det kaller jeg en stor innrømmelse.

 

Jeg mener både den forrige regjering og denne har vist langsiktighet i forskningen. Og jeg mener denne regjeringen har satset bedre og sterkere enn det forrige. Det er verdt å minne om at forrige gang det var realnedgang i de totale forskningsbevilgningene, var i 2003!

 

Jeg ser fram til å høre opposisjonens innlegg om alternativer.

 

Vitenskapsåret 2011 er på hell, men det er ikke over. Vi har fremdeles flere  arrangementer foran oss, som konferansen på Universitetet i Bergen 29. november og kulturkonferansen i Oslo 14. desember.

 

Vitenskapsåret er som dere vet første etappe i arbeidet vårt fram mot ny forskningsmelding i 2013. Vi skal naturligvis ta med oss alt vi har fått – og får – av verdifulle innspill land og strand rundt inn i meldingsarbeidet.

 

Vi begynte så smått allerede i går, med en workshop om et godt kunnskapsgrunnlag om instituttsektoren, og framover i det nye året har jeg tenkt å reise og møte forskere, både på grunnplanet og blant lederne, for å drøfte de foregående spørsmålene og andre spørsmål jeg mener det er viktig å løfte fram.

 

Jeg ser fram til det videre samarbeidet i året som kommer.