Historisk arkiv

Kronikk: WTO opp av asken?

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Landbruks- og matdepartementet

Av: Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk

Ryktene om Doha-rundens død kan vise seg å være betydelig overdrevet. WTOs generaldirektør Pascal Lamy ønsker fortsatt å få til en avtale i 2008. En avtale er bra for Norge, men ikke på de premissene professor Karen Helene Ulltveit-Moe trekker opp i DN mandag.

Allerede i september kan forhandlinger på embetsnivå være i gang igjen. Som landbruks- og matminister finner jeg det naturlig å ønske en avtale nå, så lenge en avtale som er akseptabel for norsk landbruk er innenfor rekkevidde. Norge trenger et sterkt WTO, og norsk landbruk og matindustri trenger stabile rammevilkår. Jeg er likevel overbevist om at landbruket først og fremst står og faller med valgene vi gjør nasjonalt.

Status fra Genève
Forhandlingene stoppet opp i sommer fordi U-land med India i spissen ikke greide å bli enige med USA om en sikkerhetsmekanisme som skulle forhindre ukontrollert økning av import av matvarer. India alene forhandler på vegne av 600 millioner bønder, nesten ti prosent av verdens befolkning, og har en naturlig og selvsagt plass ved bordet i landbruksforhandlingene. Landet kjempet altså for retten til egen matproduksjon – ikke for retten til en friere handel med mat mellom land.

Matvarekrisen har synliggjort sårbarheten til importavhengige land. Verken norske tollsatser eller annen støtte som opprettholder norsk produksjon av mat, var det største hinderet for å komme til enighet. Snarere ble u-lands egne beskyttelsesbehov det avgjørende hinderet.

Økt kompleksitet
Flere land har med rette fått økt innflytelse i forhandlingene. Prisen er selvsagt økt kompleksitet. WTO med 153 medlemsland kan bare komme til enighet gjennom å ta hensyn til landenes ulike utgangspunkt for å påta seg forpliktelser. Også Norge tjener på en slik differensiering. Avtalen vi så konturene av i sommer, ville blant annet gitt Norge mulighet til å skjerme flere produkter fra de høyeste tollkuttene enn det som gjelder for andre i-land. Og Norge kunne opprettholde mer av den typen støtte distriktene våre trenger for å opprettholde et livskraftig landbruk og et åpent kulturlandskap.

Mitt inntrykk er at våre forhandlingspartnere har respekt for Norges spesielle utfordringer på landbruk. Norge har klart å skaffe seg tillit i WTO gjennom å spille med åpne kort, være konstruktive og ikke stille krav som går på bekostning av andre lands viktigste interesser. Jeg er overbevist om at alternativet til å spille denne konstruktive rollen er å gjøre Norge irrelevant i WTO. På et overordnet plan har Norge mye å tjene på like kjøreregler i det globale handelsregimet. Derfor er jeg som Landbruks- og matminister opptatt av at Norge, sammen med våre allierte i G10, skal fortsette å følge opp WTO som en viktig, aktiv og ønsket bærebjelke i det internasjonale handelsregimet. Jeg mener også dette er den beste måten å påvirke forhandlingene til beste for norsk landbruk.

Nasjonale valg
Jeg mener den avtalen som var innen rekkevidde i sommer ville gitt tilstrekkelig armslag for å føre en god nasjonal landbrukspolitikk. Selvsagt blir vi stilt overfor utfordrende krav. Men la det være krystallklart: Verken i sommer eller i framtida kan jeg akseptere en avtale som legger ned norsk landbruk.

Heldigvis ber ingen i WTO oss om å gjøre det. De som tar til orde for en slik utvikling, møter jeg utelukkende i Norge. De snakker om å slippe bøndene fri. Politikken deres avslører at de helst vil slippe bøndene. Det handlingsrommet vi jobber for i WTO gir ingen garantier for en nødvendig inntektsutvikling i landbruket og matindustrien - det avhenger, både nå og i fremtiden, av tydelige prioriteringer og politisk vilje nasjonalt.

Uansett når en WTO-avtale kommer på plass, vil vi ikke kunne fortsette med en uendret landbrukspolitikk. Men jeg er overbevist om at vi kan fortsette på en måte som sikrer norsk landbruk, gitt tre viktige forutsetninger: For det første trenger vi en offensiv og framtidsrettet næring og verdikjede som produserer trygg mat av høy kvalitet til det norske markedet. Den næringen møter jeg ansikt til ansikt over hele landet, og den næringen trenger stabile rammevilkår for å kunne møte framtida. For det andre trenger vi en WTO-avtale som gir handlingsrom for å sikre egen matproduksjon til egen befolkning, og med det opprettholde et levende landbruk i hele landet. En slik avtale skal vi fortsatt kjempe for å få til. Sist, men ikke minst, trenger vi en regjering som tør å prioritere landbruk og distrikter, og utnytte det handlingsrommet vi har nasjonalt og internasjonalt. Med eller uten en WTO-avtale vil det fortsatt være slik at det er valgene vi gjør her hjemme som avgjør norsk landbruks fremtid – ikke minst ved neste års stortingsvalg.