Tale: Landbrukssamvirkets rolle for å sikre landbruk i hele landet

Takk for invitasjonen til årets Temakonferanse for landbrukssamvirket.

Jeg vil starte med å slå fast at både norsk jordbruk og regjeringa er avhengig av landbrukssamvirket, dersom vi ønsker å oppnå de måla vi har satt for den næringa vi sammen er opptatt av.

Et hovedmål for regjeringens landbrukspolitikk er å sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet gjennom en klar distriktsprofil. Skal vi lykkes med dette, er vi helt avhengig av at landbrukssamvirket lykkes i sitt arbeid.

Hver for seg har jordbruksforetakene liten innflytelse på markedet. Men gjennom organiseringen i samvirke har primærprodusentene oppnådd en posisjon i markedet, markedsmakt, som har vært viktig for å oppnå sikkerhet for avsetning av varer og dermed et sikkert inntektsgrunnlag.

Samvirket har gitt mulighet til å se hele matvarekjeden under ett. Det har gitt en nødvendig oversikt som er avgjørende for å kunne gjennomføre en effektiv produksjons- og markedsregulering. Samvirket har med det bidratt til at landbruket har oppnådd målprisene fastsatt ved jordbruksoppgjørene. Samvirkeorganisasjonene har også bidratt til at vi stor grad har like priser til produsent, uavhengig av driftsenhetens produksjonsomfang. Dette har vært vesentlig for at vi i dag har en variert bruksstruktur over hele landet, som er regjeringens målsetting for landbruket.

Landbrukssamvirkets store betydning er grunnlaget for at regjerings-partiene nå var enige om å videreføre følgende målsetting i den nye Soria Moria-plattformen for 2009-2013:

”Samvirkets rolle som markedsregulator og avtaker av norske råvarer fra hele landet skal sikres.”

En videreføring av landbrukssamvirkets ansvar gjennom mottaks- og forsyningsplikten, var også et utgangspunkt for arbeidsgruppa som skulle vurdere nye markedsordninger for kjøtt og egg før jordbruksoppgjøret i 2009. Ved fjorårets jordbruksforhandlinger ble det fastsatt at storfekjøtt fra 1. juli 2009 skulle overføres til den nye ”Volummodellen” til erstatning for den tidligere markedsordningen. Den nye modellen forutsetter at Nortura fortsatt er markedsregulator med mottaksplikt, og forsynings- og informasjonsplikten videreføres overfor andre markedsaktører. 

Det er av stor betydning at det finnes andre markedsaktører enn samvirket innen omsetning og foredling for å oppnå konkurranse og mulighet for korrektiv på dette leddet i varekjeden. Men jeg vil samtidig understreke at det er viktig med stor oppslutning blant primærprodusentene om samvirket. Uten at landbrukssamvirket har en stor del av førstehåndsomsetningen, vil evnen til reguleringsansvar, og dermed muligheten til å bidra til å oppnå priser i samsvar med Stortingets forutsetninger, bli vesentlig svekket.

Konkurranseevne for norsk næringsmiddelindustri
Landbrukssamvirket er en viktig del av norsk næringsmiddelindustri, som er en helt nødvendig del av en komplett verdikjede for produksjon av næringsmidler i Norge. Bedriftene er spredt over hele landet og er en del av en verdikjede med bredt samfunnsansvar. Jeg er opptatt av å sikre næringsmiddelindustrien rammevilkår som gjør det mulig for den å være konkurransedyktig i forhold til uten¬landske aktører. Det blir behov for å øke norsk matproduksjon framover. Blant annet av hensyn til matsikkerheten skal vi i Norge produsere den maten vi har naturlig grunnlag for. Forbrukerkravene til kvalitet og mangfold øker og konkurransen øker. Skal vi lykkes med å møte denne situasjonen er en oppegående og innovativ næringsmiddelindustri nødvendig.

Importvernet er en avgjørende offentlig gitt rammebetingelse. Det gjør det mulig å ha er prisnivå på råvarene som er tilpasset norsk kostnadsnivå, klima og topografi og dermed legge grunnlag for at vi kan bruke våre begrensede arealressurser til råvare¬produksjon. Importvernet beskytter både primærproduksjonen og matindustrien, som er i et skjebnefellesskap. Likevel hører det med til bildet at norske forbrukere, pga. høy kjøpekraft, er blant forbrukerne i verden som bruker den laveste andelen av sin inntekt på mat.

I jordbruksoppgjørene har både jeg og avtalepartene vært opptatt av at industriens konkurransevilkår skal opprettholdes som følge av avtalene. Dette vil jeg ha oppmerksomhet om også i de kommende oppgjørene.

Også matindustrien er konjunkturavhengig, men i mindre grad enn annen industri, fordi etterspørselen er mer stabil. Men en økonomisk politikk som bidrar til et fornuftig rentenivå og stabil valutakurs er viktig også for næringsmiddelindustrien. En økonomisk politikk som bidrar til forutsigbarhet, er den enkeltfaktoren industrien oftest peker på, når det er snakk om rammebetingelser gitt av det offentlige. Norge har så langt klart seg godt gjennom finans- og økonomikrisen og norske matbedrifter har vært mindre påvirket av de sterke internasjonale svingningene i prisene på råvarer til mat enn de fleste andre land.

Utviklingen i internasjonale råvarepriser, med stor variasjon, gjør at vi følger den tett i vurderingen av tollvernet, og spesielt i forhold til RÅK-industrien. Men det er ikke bare rammebetingelsene som det offentlige gir - eller påvirker i sterk grad - som avgjør industriens konkurranseevne. Den har selvsagt også selv et stort ansvar for å sikre sin konkurranse¬kraft, gjennom innovasjon, omstilling og en sunn kostnadsutvikling.

Internasjonale rammebetingelser
Internasjonale rammevilkår er som dere vet også helt avgjørende. Det pågår for tiden forhandlinger knyttet til handel med jordbruksvarer i ulike internasjonale fora. WTO-forhandlingene har pågått siden 2001, vi fører forhandlinger med EU gjennom artikkel 19 fra EØS-avtalen og vi har andre handelsforhandlinger med store land som Ukraina, India og Kina. Det er viktig at disse forhandlingene føres slik at vi også i fremtida kan ha et sterkt importvern for å opprettholde landbruksproduk¬sjonen og en innovativ og offensiv norsk næringsmiddelindustri. Ved en eventuell WTO-avtale skal Regjeringen ta i bruk alle de virkemidler avtalen gir til å sikre norsk landbruksproduksjon og norsk næringsmiddelindustri. Ved en avtale må det også gis kompensasjon til råvareprodusentene for tap av inntekt, slik at vi kan sikre konkurransedyktige leveranser av norske råvarer til næringsmiddel¬industrien.

Siden jeg ble landbruksminister har jeg prøvd å løfte disse internasjonale temaene høyt på dagsordenen. Jeg har prøvd å sette fokus på sammenhengene mellom matsikkerhet og klima, og behovet for en nasjonal matproduksjon. I alle sammenhenger gjentar jeg budskapet om at det er den nasjonale matproduksjonen som er bærebjelken i matsikkerheten. At alle land har en rett og en plikt til å produsere mat til egen befolkning. Handel kan ikke løse disse grunnleggende utfordringene. Selv om slett ikke alle er enige, mener jeg budskapet er enklere å forfekte nå enn for noen år siden. I går kom jeg tilbake fra et besøk i Verdensbanken i Washington. Jeg var invitert til å holde innlegg og delta i debatt om mat, klima og skog. Verdensbanken er opptatt av hva vi gjør på området. De har de siste årene lagt mer vekt på landbrukets betydning, både for utvikling i sør og som en del av løsningen for klimatrusselen. De ønsker å samarbeide tett med Norge om disse spørsmålene. Det er positivt. Også på landbruksministermøtet jeg deltok på i Berlin i forrige uke sto landbrukets viktige rolle i bistanden og som løsning på klimautfordringene i sentrum. Sentrale landbruksland som Frankrike snakker om behovet for regulering av landbruksvaremarkedet.  Etter matvarekrisa har det skjedd en holdningsendring som gjør det enklere å få forståelse for den norske modellen. Og i den modellen har samvirket en helt sentral plass.

Landbrukssamvirket og markedsregulatorrollen
I følge oppslag i Bondebladet og Nationen på slutten av 2009 vil Norturas konsernsjef ikke lenger ta regningen for mottaksplikt og distriktspolitiske oppgaver. Jeg vil understreke at samvirkets formål er å maksimere medlemsnytte for alle medlemmer, bl.a. ved å gi markedstilgang og maksimere utbetaling av pris. Samvirket er basert på åpent og frivillig medlemskap. Mye av dette er grunnlaget for den rollen Nortura har som markeds¬regulator i viktige råvaremarkeder i gjennom¬føringen av landbrukspolitikken.

Det innebærer rettigheter og plikter. Nortura får betalt for jobben som markedsregulator fra omsetningsavgiften, som betales av bøndene, også de som leverer sine dyr til Norturas konkurrenter. Det er riktig at mottaksplikten er en av pliktene knyttet til rollen som markedsregulator, men den stadfester egentlig bare et samvirkeprinsipp.

Likevel er det lett å forstå at økende konkurranse i husdyrtette områder og sterke dagligvarekjeder, som integrerer bakover i verdikjeden, gir nye utfordringer. Over tid rasjonaliseres mottaksleddet i kjøttmarkedet for å få ned kostnadene. Det skjer både i samvirket og hos de uavhengige. Da øker avstands¬ulempene for en del kjøttprodusenter. Det er derfor etablert en arbeidsgruppe med deltakelse fra bransjen for å gjennomgå innfraktordningene, med sikte på å gjøre det mer interessant for alle slakterier å hente dyr langt borte fra slakteanlegg. En viktig hensikt er å styrke konkurransen om distriktsbøndenes leveranser.

Jeg vil videreføre markedsordningene, og jeg vet at det også er Norturas holdning, bekreftet av styreleder Svebestad i Nationen. Men markedsordningene må spille sammen med andre virkemidler over Jordbruksavtalen for å opprettholde jordbruk over hele landet.

Vi forbereder årets jordbruksforhandlinger. Fra mange hold rasles det med sablene. Min ambisjon er å følge opp Soria Moria 2. Vi skal videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken fra forrige periode. Det er ikke bare enkelt i en periode der vi skal tilbake til handlingsregelen. Vi må derfor være villige til å se på virkemidlene, vi skal prioritere grasproduksjoner, og vi må også være villige til omprioriteringer.

Vertikal konkurranse
Matindustrien møter i økende grad også konkurransen vertikalt i verdikjeden i fra fire sterke dagligvarekjeder.

Jeg vil vise til at Rema 1000 i august 2009 kjøpte seg inn i Hugaas Rugeri. Dette oppkjøpet og andre tiltak knyttet til etableringen av såkalte EMV, egne merkevarer, viser økt grad av vertikal integrering i matkjeden initiert fra dagligvarekjedene. Jeg mener en slik utvikling vil gi redusert markedsmakt for primærprodusentene. Som eiere av og leverandører til landbrukssamvirket har norske bønder mulighet til innflytelse på markedstilpasningen og markedsmakten til samvirkeforetakene.  Dere har sterke merkevarer som dere ikke må gi slipp på.
Det er viktig at landbrukssamvirket klarer å markere særpreget med samvirkeformen overfor sine eiere. Dersom det kun blir fokus på nivået på avregningspris, vil samvirke¬foretakene over tid kunne miste mye av sin oppslutning blant norske bønder. Samtidig er det viktig at bøndene er seg bevisst betydningen av et konkurransedyktig landbruks-samvirke, og bidrar aktivt som råvare-leverandører og eiere.

Turbulens, slik som vi har hatt i Nortura, kan friste til redusert oppslutning om nytten av å stå sammen i samvirkefellesskapet. Tapene ved en forvitring av solidariteten innen samvirket i landbruket vil imidlertid på sikt kunne gi tap av markedsmakt og forhandlingsstyrke overfor andre aktører i matvarekjeden. Jeg mener derfor at det er avgjørende viktig at norske bønder slutter opp om landbrukssamvirket.

Styrkeforholdene i matvarekjedene
Jeg har i Regjeringens nye politiske plattform tatt initiativ til at det skal settes ned et offentlig utvalg som skal utrede styrkeforholdene i matvarekjedene. Dersom vi skal ha en treffsikker landbruks- og matpolitikk, må vi også forstå maktforholdene i matkjeden. Utredningen skal bidra til åpenhet om innsyn, samt sikre forbrukerinteressene og en tilfredsstillende kontroll. Dette er ikke noe vi er alene om å ville undersøke. I en rekke land i EU er det økt oppmerksomhet om fordelingen av marginer mellom dagligvarehandel, industri og primærproduksjon.
Hovedmålet med en offentlig utredning vil være å beskrive hvilke konsekvenser utviklingen innen matvarekjeden har hatt og vil kunne ha framover. Utvalget som skal stå for utredningen, vil bli presentert i nærmeste framtid. Da vil jeg også komme tilbake med mandat og innhold i utredningen.

Stortingsmeldinga
Vi er i startfasen med å utrede grunnlaget for den nye stortingsmeldingen.  Jeg ønsker at en gjennomgang av landbruks- og matpolitikken skal påvise og styrke landbrukets positive samfunnsbidrag, og medvirke til å sette norsk landbruk i stand til å møte globale og nasjonale utfordringer. Landbrukspolitikken skal legge til rette for produksjon av trygg mat for egen befolkning på en effektiv og bærekraftig måte. Jeg mener derfor at det nå er på tide med en ny bred debatt i Stortinget om landbruks- og matpolitikken.

Siden Stortingsmelding nr 19 ”Om norsk landbruk og matproduksjon” ble lagt fram i 1999, har norsk landbruk gjennomgått store endringer. Nedgangen i antall jordbruksforetak og årsverk har gått ned med ca. 30 prosent, selv om vi ser at denne trenden med Sp i regjering har snudd. Totalt og fulldyrket jordbruksareal er redusert med henholdsvis 2 og 5 prosent fra et historisk toppnivå rundt århundreskiftet. Investeringsvolumet er om lag 20 prosent høyere enn for 10 år siden. Importen av jordbruksvarer er 5 ganger så høy som eksporten, og i realverdi er importen nesten fordoblet på 10 år. Jordbrukets inntekt i prosent av andre grupper har vært fallende, men på grunn av denne regjeringen har dette økt mot slutten av perioden.

Forbrukerne blir stadig mer opptatt av mat; hvor den kommer fra og hvordan den tilberedes på best mulig måte. TV-ruta er full av kokker som utfolder seg med fokus på gode råvarer. Forbrukeren er mer kravstor til kvalitet og opprinnelse. Dette er bra for næringa!

Samtidig gir de globale utfordringene knyttet til mangel på mat, behovet for økt matproduksjon, økt handel med mat, og klima og miljøspørsmålene andre rammevilkår og nye utfordringer for det norske landbruket. Jeg mener derfor det er et sterkt behov for en gjennomgang av landbruks- og matpolitikken. En stortingsmelding vil kunne legge et nytt grunnlag for bred politisk aksept og legitimitet for politikken, gjøre landbrukssektorens samfunnsansvar tydeligere og legge til rette for å videreutvikle de positive samfunnsbidragene fra landbruket.  

Det er viktig for meg å si at med en ny stortingsmelding, vil vi ikke endre hovedkursen for norsk landbrukspolitikk - den kursendringen vi startet med Soria-Moria 1 vil vi forsterke og videreutvikle. Politikken vi ønsker å føre er godt forankret i Soria-Moria 2, og vil legge grunnlaget for ny stortingsmelding. Jeg er opptatt av konkurranse¬forholdene og utviklingen i hele den norske matsektoren og det vil bli tema i den kommende stortingsmeldinga.

Avslutning
Jeg vil til slutt igjen understreke betydningen av at vi har et konkurransedyktig landbrukssamvirke til beste for norske bønder. Landbrukssamvirket er avgjørende for at vi skal klare å ha et aktivt og variert landbruk spredt over hele landet. For at denne målsettingen for norsk landbruk skal oppnås, er derfor regjeringen helt avhengig av et godt fungerende landbrukssamvirke !