Historisk arkiv

Høyesterett styrker allemannsretten i strandsonen

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Miljøverndepartementet

Retten til å merke turstier for allmennheten langs kysten er nå styrket gjennom en ny høyesterettsdom. Høyesterett slår fast at strandområder er så viktige for allmennhetens friluftsliv at grunneiere må finne seg i å få folk tettere på seg her enn andre steder.

Dommen er fra 6. juni i år og innebærer en ytterligere styrking av allmennhetens ferdselsrett generelt, og i strandsonen spesielt.

Saken gjelder gyldigheten av et vedtak fra Miljøverndepartementet som gir Nesodden kommune rett til å merke en kyststi over to eiendommer på Nesoddens vestside. Den aktuelle stien skal inngå i en ca. ti km lang kyststi. Høyesterett kom, i likhet med tingretten og lagmannsretten, til at vedtaket er gyldig. Anførsler om at stien gikk i innmark, fordi allmennhetens ferdsel på stien ville være til utilbørlig fortrengsel for grunneier, førte ikke frem.

- Jeg er svært glad for denne dommen. I kystsonen er presset på arealene stort, samtidig som disse områdene har stor rekreasjonsverdi og er mye brukt. Det er derfor svært viktig å få gjennomslag for allmennhetens rett til ferdsel i de deler av kystsonen som er nedbygd og privatisert, sier miljøvernminister Bård Vegar Solhjell.

I dommen viser Høyesterett til at strandområdene er av stor betydning for allmennhetens friluftsliv, og at grunneiere i strandområdene derfor må finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn i områder hvor allmennhetens ferdselsbehov er mindre.

Høyesterett uttaler seg også om betydningen av alternative stier. For en kyststi, der det er ferdselen på stien i seg selv som er det sentrale – den særegne opplevelsen av å bevege seg langs sjøen og i miljøet ved strandkanten – bør alternative stier gjennomgående tillegges mindre vekt.

I saken hadde grunneieren, selv om han var kjent med kommunens planer for å sikre allmennhetens turmuligheter, utført omfattende arbeider i strandkanten slik at strandsonen fremsto som klart mer privat enn før arbeidene ble utført.  Høyesterett fant at denne privatiseringen av området var uten betydning ved vurderingen av om allmennhetens ferdsel ville være til utilbørlig fortrengsel for eieren – tvert i mot fant Høyesterett at privatiseringen økte behovet for merking.