Statssekretær Karin Yrvin

Globaliseringens utfordringer – mennesket og kapitalen

Innlegg i Morgenbladet 9. juni 2006

Norge er i følge FN landet i verden med best levekår. Den nordiske modellen viser i praksis at det er mulig å ha god konkurranseevne, samtidig som vi har en god og effektiv offentlig sektor. Det har vi grunn til å være stolte av, men det er ingen grunn til å være fornøyde. Det er fortsatt uløste oppgaver. En av fremtidens mange utfordringer, er hvordan vi skal klare å bevare velferdssamfunnet og fellesgodene samtidig som vi møter økt konkurranse. Dette er også en del av det mer overordnede spørsmålet om hvordan vi kan være med på å skape et mer rettferdig samfunn, nasjonalt og globalt.

Globaliseringens utfordringer kan illustreres gjennom Kinas integrasjon i internasjonal økonomi. Den enorme økonomiske veksten landet har opplevd de siste 25 år er først og fremst positiv. Takket være denne utviklingen er et hundretalls millioner mennesker løftet ut av fattigdom. Videre har denne utviklingen hatt positive konsekvenser for verdensøkonomien som helhet. Strømmen av billige forbruksvarer fra Kina til store deler av verden har bidratt vesentlig til at verdensøkonomien har sett betydelig vekst med lav inflasjon de siste årene. Dermed har også mange mennesker med lav og middels kjøpekraft, fått økt sin realinntekt.

Det er samtidig ingen tvil om at Kina fortsatt har store utfordringer foran seg, kanskje spesielt knyttet til demokrati, miljø, menneskerettigheter, arbeidsvilkår, bekjempelse av forskjeller og integrering av Innlands-Kina i kystområdenes økonomiske vekst. Hvordan myndighetene velger å håndtere disse utfordringene, vil være avgjørende for både Kinas utvikling og utviklingen i internasjonal økonomi.

I Regjeringens kontakter og samarbeid med Kina vil disse forholdene derfor stå i fokus. Spesielt vil miljøutfordringer, samt arbeidstakeres rettigheter og bedrifters samfunnsansvar bli tillagt økende vekt. Denne vektleggingen bør følges opp av næringslivets årvåkenhet. Financial Times beskrev i fjor hvordan enkelte kinesiske tilbydere skjuler sine brudd på grunnleggende helse, miljø og sikkerhetsstandarder (”Laying av false trail: how Chinese factories dupe western buyers and cheat their staff”, Financial Times, 22.04.05). Slik praksis gir grunnlag for bekymring. At både kinesisk og andre lands næringsliv tar samfunnsansvar, uansett hvor de opererer, vil være en sentral faktor i å avgjøre om man over tid skal lykkes i å utvikle et rettferdig, humant og bærekraftig arbeids- og næringsliv i alle deler av verden.

Det er en klar sammenheng mellom ansvarlig bedriftsadferd og muligheten for å skape en globalisering som er til gode for alle. Det å ta ansvar handler om å etablere et fundament for menneskelig verdighet i forholdet mellom mennesket og kapitalen. Ved at bedriftene følger universelle normer og prinsipper, som FNs og OECD sine retningslinjer for multinasjonale selskaper, kan dette oppnås. Da er det imidlertid avgjørende at næringslivet forholder seg på en positiv måte til, og tar medansvar for utviklingen av, de samfunn de er del av.

Intensivert arbeid med bedrifters samfunnsansvar er også en forutsetning for å skape og opprettholde aksept for fortsatt globalisering. Der er dermed et virkemiddel også for å legge til rette for at handel fortsatt kan spille en rolle som motoren i en økonomisk vekst som ikke minst de aller fattigste trenger. Mange bedrifter har allerede anerkjent viktigheten av sosialt ansvar, og ser ikke på dette kun som en kortsiktig kostnad, men som en langsiktig investering. Flere lands myndigheter innser at for å skape utvikling må næringslivet også engasjeres, ikke bare som arbeidsgiver i en tradisjonell forstand, men som bidragsyter til gode arbeidsvilkår, gode standarder, menneskerettigheter, transparens og et godt miljø. Dette må ikke brukes som proteksjonistiske instrumenter, men som virkemiddeler for å skape en plattform som gir grunnlag for en globalisering som vi alle tjener på.

I et globalt samfunn må vi arbeide for globale standarder. Arbeidsvilkår som går på helse, miljø og sikkerhet løs, skal ikke benyttes som konkurransevilkår i det globaliserte samfunn. Samtidig pågår debatten om hvor disse standardene skal legges, kontinuerlig, blant annet gjennom internasjonale organisasjoner som IMO, ILO og frivillige organisasjoner. LO og NHO har også engasjert seg i dette arbeidet Dette er ikke noen enkel debatt, og argumentene er verdt å lytte til. Jeg har for eksempel lest med interesse hvordan økonomen og fattigdomsbekjemperen Jeffrey Sachs i boken "The end of poverty" skildrer hvor viktig det er for kvinner i utviklingsland å ha en jobb å gå til, selv med standarder som ikke ville vært godkjent i vårt land, i forhold til det å ikke ha arbeide. Samtidig er erfaringen fra Norge at arbeidet for gode standarder er lang, men gjennomførbar. Her må vi finne en hensiktsmessig balanse, som først og fremst må ivareta interessene til dem som har det vanskeligst.

Like viktig som bedrifters samfunnsansvar, er godt utbygde sikkerhetsnett. Den indiskfødte økonomen Jagdash Bhagwati tar i boken "In Defence of Globalization" til orde for at det internasjonale samfunn gjennom egnede institusjoner bør ta ansvar for støtteordninger for arbeidere i utviklingsland som rammes av arbeidsløshet som skyldes internasjonal konkurranse. Dette er i tråd med den politikken vi fører i Norge. Dersom en mister jobben, så skal samfunnet tilrettelegge for nye muligheter, gjennom sikkerhetsnett, omskolering og utdanning. Å få til en ordning som den Bhagwati skisserer er ambisiøst, men er en av mange ideer som er lansert for å håndtere globaliseringens utfordringer.

Samtidig som vi søker å bidra til å håndtere de internasjonale utfordringene knyttet til globaliseringen, må vi være bevisste på hvordan vi håndterer utfordringene en globalisert økonomi stiller Norge overfor, ikke minst konkurranse fra lavkostland. Norge kan aldri konkurrere med Kina på lønns- og arbeidsvilkår, og vi skal det heller ikke. Derimot må vi satse på de områdene der vi skal og kan konkurrere, nemlig kvalitet, erfaring, kunnskap og nyskapning. Derfor har Regjeringen blant annet bevilget mer midler til næringsrettet forskning, og derfor satses det på utdanning og på å videreutvikle en sterk offentlig sektor . Gjennom effektivt å levere fellesgoder, infrastruktur og rammevilkår, og gjennom effektiv forvaltning av lover og regler, er offentlig sektor et konkurransefortrinn for norsk næringsliv. Samtidig som vi på denne måten skal bli mer konkurransedyktige, gir land som Kinas vekst store muligheter for norske bedrifter, som vi må vite å utnytte. Regjeringen arbeider derfor aktivt for et godt samarbeid med Kina. Våre økonomiske og handelspolitiske forbindelser er gode, og i stadig og dynamisk utvikling. Blant annet arbeider vi gjennom EFTA aktivt for å få til en frihandelsavtale med Kina, og med andre land i tilsvarende utvikling.

Få saksfelt illustrerer så godt som internasjonal økonomi behovet for å ha flere tanker i hodet samtidig. Kinas utvikling er for eksempel først og fremst positiv, men illustrerer også globaliseringens og utviklingens skyggesider og utfordringer. Dette er utfordringer som må håndteres, både av solidariske årsaker og fordi det er en forutsetning for at globaliseringens positive sider skal få utvikle seg uten massiv folkelig motstand.