Regjeringen vil neste år bruke 500 millioner kroner på vaksinering av barn i den fattige delen av verden. Begrunnelsen for det er enkel: Vaksiner hindrer ikke bare sykdom. Vaksiner virker også mot fattigdom.

I 2000 vedtok FN åtte tusenårsmål for utviklingen i verden fram mot år 2015. Ambisjonene verdenssamfunnet har satt for seg selv er høye. Et av tusenårsmålene er å redusere barnedødeligheten for barn under 5 år med to tredeler innen 2015. Denne uken reiser jeg til Pakistan og India. Reisen har to viktige formål: Å besøke vaksineprosjekter og å delta på partnermøtet i Vaksinealliansen.

Vaksinealliansen har høye ambisjoner. Der er målsettingen å redde millioner av barn i årene som kommer. Det er et realistisk mål fordi vi har viljen og virkemidlene.

Det er fem år siden Vaksinealliansen ble opprettet med Nelson Mandela i spissen. På disse fem årene har alliansen bidratt til å redde over 1.000 000 liv gjennom vaksinering. Over åtte millioner flere barn er blitt vaksinert med tradisjonelle vaksiner enn det som ville vært nådd med nasjonale program uten Vaksinealliansens hjelp. Over 65 millioner barn er vaksinert med nyere vaksiner, som vaksiner mot hepatitt B, hjernehinnebetennelse og gulfeber. Målet er å sikre alle barn tilgang til vaksiner innen 2015. Norge er et av de landene som har gitt mest til og engasjert seg mest for dette arbeidet. Det skal vi fortsette å gjøre. Vi ser at det virker.

I kampen mot fattigdom er det få enkle svar fordi det finnes så mange strukturer i samfunn lokalt og internasjonalt som opprettholder skillene mellom rik og fattig og som hindrer utvikling.

Det komplekse må likevel ikke stå i veien for at vi kan begynne et sted og gjøre det enkle. Vaksiner er et enkelt tiltak. I dag blir et av fire barn ikke vaksinert mot vanlige sykdommer. Hver dag dør mellom 30 000 og 50 000 barn. De fleste dør av sykdommer som enkelt lar seg forebygge eller behandle, som kikhoste, stivkrampe og meslinger. For 200 kroner kan et barn bli vaksinert mot vanlige sykdommer som i dag dreper om lag halvannen million mennesker i året.

Vaksiner er ikke det eneste virkemiddel for å redusere barnedødeligheten i verden, men det er et av de mest effektive virkemidlene. Det er forholdsvis rimelig, og det er mulig å organisere hjelpen slik at vi oppnår gode resultater og når de aller fleste. Derfor reiser jeg til konferansen i India – for å kunngjøre at Norge vil ta dette særlige ansvar. Denne saken er viktig, for meg og for mange, mange andre. Derfor vil denne regjeringen følge opp arbeidet med vaksiner framover. I budsjettet for neste år har vi økt bidraget til dette arbeidet med 200 millioner kroner, slik at den samlede norske innsatsen for vaksineringsarbeid blir på en halv milliard kroner. Slik er vi med på å gjøre tusenårsmål nummer fire om å redusere dødelighet blant barn nærmere innen rekkevidde.

Vaksinering om mye mer enn en injeksjon eller dråper som sikrer det enkelte barn immunitet mot sykdommer som kan ta fra barnet helsen - eller i verste fall livet. Redusert barnedødelighet og fravær av sykdom hos barn gir store ringvirkninger for samfunnet rundt:

For det første kan friske barn gjennomføre skolegang og friske barn lærer mer på skolen når de er der. Utdanning er det viktigste redskap vi har for å komme vekk fra liv i fattigdom. Utdanning gir enkeltmennesker muligheter og løfter lokalsamfunn.

For det andre vil redusert barnedødelighet etter hvert gi fallende fødselstall. Dette er viktig i land der barnefødsler er blant de største truslene mot kvinners helse. Færre barn gir familiene mulighet til å bruke større ressurser på et mindre antall barn og dermed forbedre barnas utsikter til å leve gode liv.

For det tredje betyr friske barn at foreldre og søsken kan arbeide framfor å pleie den syke, og dermed i større grad kan de klare å forsørge familien. Vaksineringen av barn reduserer dessuten risikoen for at familien smittes, fordi en viktig smittekilde fjernes.

For det fjerde er vaksinering økonomisk lønnsomt. En ny studie fra Harvard School of Public Health viser at investeringer i vaksiner gir en årlig ”rentegevinst” på hele 12 til 18 prosent. Barn som vokser opp uten sykdommer gjør det bedre på skolen, de blir mer produktive som voksne og de sparer mer. I følge forskerne gir derfor vaksinering både stor effekt for det enkelte individ og for samfunnsøkonomien – til overraskende lave utgifter. I dette regnestykket er faktorer som innsparingene som følger av redusert behov for medisinsk behandling eller produktivitetsøkning ikke tatt med.

Vaksiner som sørger for at barn overlever og er friske øker samtidig fattige samfunns robusthet og dermed evnen til å møte vanskelige tider. Med den dramatiske økningen i naturkatastrofer vi har sett de siste ti årene blir det desto viktigere å øke lokalsamfunnenes motstandskraft og evne til å håndtere kriser. Det samme gjelder de mer stille katastrofene, som lange tørkeperioder som svekker mattilgang. Friske mennesker kan på en helt annen måte klare å bygge opp igjen eller å komme gjennom en periode med dårligere mattilgang enn familier som er svekket av sykdom i tillegg.

For å styrke lokalsamfunn og for å redusere verdens fattigdom er det mye som må gjøres. Det betyr ikke at alt må skje samtidig. Nå satser vi stort på et område vi har stor tro på, nemlig vaksinering. Samtidig vil vi bygge videre på de lange tradisjoner dette landet har for langsiktig bistand.

Vi har kommet langt i den medisinske kunnskapen som kan hindre smittsomme sykdommer. Det er nær 30 år siden det siste tilfellet av kopper ble observert. Polio er nesten utryddet og vi er nær å halvere antallet som dør av meslinger. Samtidig er det mye som står igjen. I dag er det 27 millioner barn som ikke får tilgang til grunnleggende vaksiner. Tre land har mer enn halvparten av disse barna: India, Nigeria og Pakistan. Det er viktig at den norske innsatsen målrettes slik at den når de som trenger det mest. Dette er grunnleggende for hele vår innsats for nødhjelp og utviklingshjelp, inkludert vaksinearbeidet.

Det neste tiåret forventes det en revolusjon for hvordan vaksiner produseres, finansieres og distribueres. Vi kan også forvente store framskritt for nye vaksiner. Arbeidet er kommet langt med vaksinering mot lungebetennelse og virusdiare. I tillegg anslår ekspertene at de nærmeste årene vil gi over 10 nye eller forbedrede vaksiner. Forhåpentligvis vil vi få vaksiner mot kreft i livmorhalsen, malaria og nye vaksiner som kan stoppe økningen av tuberkulose i vårt naboland.

Dette gir oss flere store utfordringer: Vi må bidra til forskning som gir nye og bedre vaksiner, vi må sørge for at vaksinene blir produsert og at de blir tilgjengelige for de som i dag ikke har tilgang til vaksineringsprogram. Norge skal være i front i dette arbeidet.

Det er mitt løfte til velgerne i Norge, til deltakerne på vaksinemøtet i India, men først og fremst til de barna som ennå ikke er vaksinert.