På mandag vil fagforeningene igjen hente fram fanene og mange vil delta i demonstrasjoner over hele landet for å markere arbeidernes internasjonale solidaritetsdag. ”Arbeid til alle” er fortsatt en av våre viktigste kampsaker. Samtidig ser vi en ny trussel mot veksten i Norge: Mangel på arbeidskraft.

Vår-tallene fra Aetat er både oppmuntrende og bekymrende. Det er bra at stadig flere jobber. Samtidig blinker varsellampene nå stadig sterkere om mangel på arbeidskraft. I sin siste inflasjonsrapport melder Norges Banks regionale nettverk om et strammere arbeidsmarked. I følge denne oppgir 49 prosent av bedriftene at de vil ha noen eller betydelige vanskeligheter med å møte en vekst i etterspørselen og at mangelen på fagfolk og prosjektledere ser ut til å være den viktigste begrensningen. Framskrivninger viser at vi i 2010 vil mangle 220 000 personer for å dekke behovet for arbeidskraft. Dette er en stor utfordring for oss. Tilfang av arbeidskraft styrer hva næringslivet kan produsere og hva vi kan få til av prioriterte politiske prosjekter.

De siste oversiktene over sysselsettingstall er god lesning for oss som var bekymret for at den høye ledigheten under forrige regjering skulle bite seg fast. Arbeidsledigheten går nå kraftig ned og Aetat venter at nedgangen vil fortsette. Aldri før har det vært flere sysselsatte i Norge enn nå. Det er bra. Det er godt for enkeltmennesket og bra for landet at folk er i arbeid.

Vår utfordring nå er at det ikke er nok folk til å fylle arbeidsgivernes behov. Beregninger Bergens Tidende har gjort på bakgrunn av Aetats tall anslår at det er 60 000 ubesatte stillinger i landet - 12 500 ubesatte jobber innen bygg og anlegg alene. Varselmeldingene begynner å strømme inn fra stadig flere bransjer. Det mangler folk generelt og det mangler folk med bestemte kvalifikasjoner.

Regjeringen vil sette i gang en systematisk jakt etter virkemidler som kan bedre situasjonen. I første omgang er det tre områder som peker seg ut.

1. Uthenting av restarbeidsarbeidsevnen

Grovt opptalt består arbeidsstyrken vår av 2,4 millioner. Statistisk er 100 000 personer fraværende på grunn av sykdom hver dag. I tillegg er det 750 000 personer som er utenfor arbeidslivet av ulike grunner, som uførhet, trygd og ledighet. Det er en systemfeil vi ikke kan leve med – folks arbeidsevne må tas i bruk. Vi bruker i gjennomsnitt 140 000 kroner i året på å betale folk for å ikke jobbe. Vi må se på hva vi kan gjøre for å bruke disse pengene til å betale folk for å jobbe isteden. De som er syke skal selvsagt ikke ut i arbeid, men vi må bruke innsatsevnene hos de som kan bidra.

To politiske strategier er lagt for dette. For det første har regjeringen fulgt opp arbeidet med inkludering i arbeidslivet. Det er i dag flere yrkeshemmede enn helt ledige ordinære arbeidssøkere og denne trenden vil fortsette. Prognosen for 2006 er at vi vil ha 94 000 yrkeshemmede i tillegg til de som er arbeidsledige. Framtidens arbeidskraftreserve vil med andre ord bestå av mennesker som har en eller annen form for redusert funksjonsevne. Truls Frogner, direktøren i Manpower, gir et godt bilde av når han sier at: ”Arbeidslivet har ikke et A og B-lag, men mange lag fra A til Å”. Det er det arbeidslivet vi må lage – det som strekker seg fra A til Å. For det andre setter vi alt inn på å lykkes med reformen av sosial og trygdeetaten som skal sikre bedre oppfølging av den enkelte. Gjennom individuelle velferdskontrakter er målet å få folk i gang med utdanning, opplæring eller jobb. Vi trenger en aktiv arbeidsmarkedspolitikk som greier å koble de ledige hendene med de ledige jobbene.

2. Import av arbeidskraft

På kort sikt kan deler av behovet for arbeidskraft dekkes inn gjennom arbeidsinnvandring. I fjor økte antallet arbeidstillatelser med 30 prosent. Svensker og polakker gir viktige bidrag til verdiskapingen i Norge. Vi ønsker disse hjertelig velkommen og håper det kommer flere.

Arbeidskraft utenfra vil likevel ikke være tilstrekkelig. Forskjeller i språk og kulturell bakgrunn setter grenser for hvor raskt utenlandsk arbeidskraft kan settes inn. Flaskehalsene for mange bedrifter er mangel på ulik kvalifisert arbeidskraft, som ingeniører og arbeidsledere. Så langt er det lite som tyder på at de som kommer hit fra andre EØS og EU-land kan dekke dette behovet.

3. Kvalifisering av arbeidskraft

Utdanning og kompetanseutvikling er i særklasse det viktigste virkemiddelet for å sørge for at arbeidslivet har tilgang på relevant kompetanse av høy kvalitet. Regjeringen bruker allerede store ressurser på kvalifisering av den framtidige arbeidskraften – fra barnehage til doktorgrad. Bare to OECD-land investerer mer offentlige midler i utdanning enn Norge, målt i andel av BNP. Kunnskapsdepartementet samarbeider med arbeidslivet om å øke rekrutteringen til teknologi- og realfag, der det i dag utdannes for få. Disse fagene er avgjørende for næringslivets evne til å øke produktiviteten og utvikle fremtidens produkter og tjenester.

Det stigende behovet for kvalifisert arbeidskraft på svært mange områder tilsier at antall studieplasser i høyere utdanning holdes oppe. En viktig utfordring er at ungdommens utdanningsvalg ikke er i samsvar med behovene i arbeidslivet. Faren for mismatch øker, og det er behov for å styrke arbeidet med utdannings- og karriereveiledning.

En aldrende arbeidsstyrke gjør også at ikke alle kompetansebehov kan løses ved å fylle på med nyutdannet ungdom. Styrking av etter- og videreutdanningsaktiviteten er sentralt, og det er også en utfordring for arbeids- og næringslivet selv å styrke arbeidet med kompetanseutvikling og god bruk og utvikling av den kompetansen som allerede finnes.

Norge er et mulighetenes land, med de naturressurser vi er gitt og det kunnskapsnivået som er bygget opp i befolkningen. Vi kan ikke se på at veksten stoppes opp og at oppgaver blir stående uløst fordi vi mangler folk. Regjeringen skal være ustoppelige i vår jakt på løsninger som skal få folk i jobb og arbeidskraft til å løse uløste oppgaver.