De tematiske prioriteringene

Forvaltning, bruk og bevaring av biologisk mangfold

Norge vil bidra til:

• vern og bærekraftig forvaltning av globalt viktige naturområder og økosystemer,
• at en økosystemtilnærming legges til grunn for naturressursforvaltning
• at lokalbefolkning inkludert urfolksgrupper sikres tilgang til ressursene, samt en rettferdig fordeling av inntektene fra bruk av genressurser
• implementering av konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) og andre relevante konvensjoner og internasjonale avtaler - rettet mot bl.a. vannressurser, havmiljø og marine ressurser.
• bidra til implementering av konvensjonen for bekjempelse av forørkning.

Arbeid med biologisk mangfold og bevaring av naturressurser vil være hovedprioritet i norsk miljøbistand. Det biologiske mangfoldet er helt nødvendig for jordens videre eksistens og også for å forhindre at enda flere faller ut i fattigdom som følge av manglende rettigheter og tilgang på naturressurser. Norge vil derfor styrke innsatsen på dette feltet betydelig både multilateralt og bilateralt. Denne styrkingen vil gjelde alle aktører fra lokalsamfunn og frivillige organisasjoner til internasjonale organer.

I det multilaterale samarbeidet er UNEP en viktig partner, spesielt i arbeidet med å ta vare på det biologiske mangfoldet. UNDP vil være viktig mht. å bistå samarbeidsland med å integrere miljøaspektene i nasjonale utviklingsplaner, i koordinering av miljøarbeidet og i gjennomføring av konkrete utviklingstiltak. FAO er en viktig samarbeidspartner mht. forvaltning av bl.a. fiskeri- og skogressurser, samt genressurser til mat og landbruk.

I det bilaterale samarbeidet skal det legges vekt på å forebygge miljøskader og bidra til tilpasningsstrategier for å redusere skadeomfang av klimaendringer eller andre naturkatastrofer. Støtten vil gå til nasjonale programmer, regionale institusjoner og samarbeid med frivillige organisasjoner. Innsatsen settes i hovedsak inn i samarbeidslandene i Afrika og delvis i Asia. Land som i dag ikke er samarbeidsland, men som besitter særlig viktige områder for verdens biologiske mangfold vil bli behandlet spesielt. Et eksempel på et slikt land er Brasil. Mottagerlandenes nasjonale strategier og handlingsplaner for CBD vil være sentrale verktøy for å identifisere aktiviteter for implementering av konvensjonen.

Det skal legges vekt på å bidra til samarbeid og synergi mellom biomangfold-, forørknings- og klimakonvensjonen.

Forvaltning av vannressurser

Norge vil:

• støtte utarbeidelse og gjennomføring av integrerte vannressursplaner, inklusive grenseoverskridende vassdrag. Det legges særlig vekt på en økosystemtilnærming og å støtte institusjoner som er gitt i oppgave å sikre bærekraftig forvaltning og bruk av vannressursene.
• bidra til effektiv bruk av vann, spesielt i landbruket
• bidra til bedre integrering av vann og sanitær i andre sektorer, for eksempel gjennom å bidra til at skoler og helseinstitusjoner utstyres med tilfredsstillende vannforsyning og sanitær- og hygienefasiliteter.
• fremme en lokalbasert vannressursforvaltning.
• arbeide for at alle skal sikres retten til vann og for forståelsen av vannressurser som fellesgode.

Multilateralt vil regjeringen prioritere samarbeid med UNDP, UNICEF, UN-HABITAT og de multilaterale finansieringsinstitusjonene, inkludert GEF hva gjelder grenseoverskridende vannproblemer. Støtten til disse organisasjonenes sentrale programmer innen vann og sanitær skal videreføres. Bilateralt vil frivillige organisasjoner være en sentral kanal for gjennomføring av vann- og sanitærtiltak i utvalgte land.

Energi og klima

Norge vil øke de fattiges tilgang til ren energi ved å:

• støtte tiltak for økt energieffektivitet og renere bruk av fossilt brensel.
• støtte ressurskartlegging, forbruksanalyser, regelverksutvikling og systemplanlegging for de fornybare kildene som er mest aktuelle.
• støtte utvikling og bruk av fornybar energi, herunder vind- og solenergi og miljøvennlig utbygging av vannkraft.
• fremme multilaterale tiltak for fornybar energi.

Norge vil bidra til bedre klima ved å:

• støtte nasjonale eller regionale forskningsprogram om regionale effekter av klimaendringer.
• bidra til kapasitetsbygging med vekt på faglig samarbeid på området klima og luftforurensning. Prioritet skal gis til samarbeid med de store utslippslandene.
• støtte utarbeidelse av strategier for tilpasninger til klimaendringer og tilpasningstiltak, spesielt i de fattigste og mest sårbare landene.
• støtte studier av sårbarhet for klimaendringer, særlig i Afrika sør for Sahara og for små øystater.
• vektlegge samarbeid og synergier mellom klimatiltak og forøkningskonvensjonen.

Viktige kanaler på energiområdet vil være UNDP og samfinansiering med GEF og Verdensbanken. Bilateral støtte kan gis til bl.a. miljøvennlig produksjon, distribusjon og bruk av fornybar energi.

Viktige kanaler i klimasammenheng er støtte til klimasekretariatet og til klimafondene under Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen, samt tilrettelegging i utviklingsland for utnyttelse av Den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Økt faglig samarbeid med store utslippsland og raskt voksende økonomier vil stå sentralt, herunder spesielt Kina, India og Brasil.

Det viktigste bidraget til reduserte klimautslipp vil være den politiske innsatsen som settes inn internasjonalt, spesielt for å få den industrialiserte verden til å redusere sine utslipp. På tiltakssiden vil Asia bli prioritert i form av faglig samarbeid, mens innsatsen i Afrika og små øystater vil bli prioritert med tiltak for miljøeffektiv forsyning samt til utvikling av klimatilpasningsstrategier.

Når det gjelder bærekraftig arealforvaltning og forørkning vises det til innsats for avbøtende tiltak og tilpasning ifm. klimasatsing, samt Landbruksstrategien og innsats innen vannsektoren.

Helse- og miljøfarlige kjemikalier

Norge vil:

• støtte samarbeidslandenes oppbygging av kompetanse, kapasitet og institusjoner på kjemikalieområdet, basert på den nylig vedtatte globale kjemikaliestrategien (SAICM), herunder målrettet kompetanseoppbygging under kjemikaliekonvensjonene
• prioritere faglig samarbeid knyttet til sektorer som bruker og slipper ut miljøgifter med store negative effekter regionalt og globalt
• bidra til utvikling av nødvendig nasjonal lovgivning og effektiv kontroll med gjennomføringen av regelverk i samarbeidsland
• støtte tiltak for bruk av renere teknologi i samarbeidsland
• arbeide for økt prioritet av kjemikaliefeltet i GEF og i andre internasjonale finansieringsinstitusjoner.

Støtte til kjemikaliekontroll kan kanaliseres gjennom UNEP, WHO, UNDP, WB, ILO, FAO og UNITAR. I støtten til disse blir det viktig å se hen til den enkelte organisasjons styrke og sikre et nært samarbeid mellom dem. På landnivå vil koordinering gjennom UNDP stå sentralt.