Historisk arkiv

Svar på spørsmål om Norge og en resolusjon i FNs menneskerettighetsråd

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Utenriksminister Espen Barth Eide har svart på et spørsmål fra Morten Ørsal Johansen (Frp) om Norge og utkastet til en resolusjon i FNs menneskerettighetsråd.

Skriftlig spørsmål nr. 17 (2012-2013)

Fra representanten Morten Ørsal Johansen (Frp) til utenriksministeren: 
Et utkast til resolusjon i FNs menneskerettighetsråd 24. september lansert av Sør-Afrika og støttet av Cuba fordømmer bruk av ytringsfrihet når denne bidrar til å diskriminere religion. Den endelige resolusjonen ble endret noe, men Norge stemte for teksten til tross for at de andre vestlige land avsto fra å stemme. Mener statsråden at noen av områdene i den endelige teksten er problematiske, spesielt i et ytringsfrihetsperspektiv, og er statsråden enig i at menneskerettighetene beskytter mennesker og ikke religioner? 

Utenriksministerens svar:
Bekjempelse av rasisme, diskriminering og intoleranse er viktig, både globalt og nasjonalt. Kampen mot rasisme er avgjørende for menneskets verdighet, og FN er den eneste globale arena hvor denne kampen kan føres. Det er derfor viktig å støtte opp om dette arbeidet. 

Resolusjonen fra FNs menneskerettighetsråd med tittelen «From rhetoric to reality: a global call for concrete action against racism, racial discrimination, xenophobia and related intolerance», som ble vedtatt 28. september 2012, inneholder ingen svekkelser av ytringsfriheten slik den er fastlagt i internasjonal rett. Sammen med blant andre Sveits, fant vi derfor at vi kunne stemme for resolusjonen. 

Resolusjonen henviser flere steder til oppfølging av sluttdokumentet fra Verdenskonferansen mot rasisme i Durban i 2001 («Durban I»). Flere EU-land boikottet Tilsynskonferansen i 2009 («Durban II») og FNs 10-årsmarkering for Verdenskonferansen mot rasisme («Durban III») som ble avholdt i fjor. De samme land har tilkjennegitt at de ikke kan støtte et dokument som refererer seg til Durban I eller oppfølgingen av denne konferansen uavhengig av resolusjonstekstenes øvrige innhold. Et samlet EU hadde derfor problemer med å vise til dette oppfølgingsarbeidet. Slike referanser er imidlertid ikke et problem for Norge. 

Når denne og liknende saker behandles i FNs ulike organer, arbeider vi etter følgende premisser: 

For det første: Norge ønsker sterke og klare vedtak mot rasisme. 

For det andre: Norge kan ikke akseptere språk om ærekrenking (defamation) av religioner. Dette er et svært kontroversielt tema som har vært opp i flere sammenhenger hvor man diskuterer arbeidet mot rasisme og diskriminering. Norsk holdning er veldig klar på dette punktet: Kun mennesker - og ikke religioner - har rettigheter etter menneskerettighetene. 

For det tredje: Norge kan ikke akseptere språk som svekker ytringsfriheten slik den er fastlagt i den internasjonale konvensjonen for sivile og politiske rettigheter artikkel 19 og 20. Denne konvensjonen har mer enn 155 tilsluttede stater, og er fulgt opp av regionale menneskerettighetsinstrumenter. For Norge er ytringsfriheten en av de mest sentrale menneskerettighetene. Uten den kan vi ikke avdekke menneskerettighetsbrudd. 

For det fjerde: Det er viktig å anerkjenne medienes positive rolle for å styrke global dialog og forståelse og på den måten motvirke rasisme. Samtidig må vi erkjenne at internett og sosiale medier også kan misbrukes for å spre rasistiske holdninger. 

I forhandlingene om denne resolusjonen fikk vi gjennomslag for å fjerne alle referanser til ærekrenking av religion. Sluttresultatet inneholder ingen svekkelser av ytringsfriheten slik den er fastlagt i internasjonal rett. Samtidig utgjør vedtaket en stadfesting av det viktige arbeidet mot rasisme. Det var derfor naturlig for Norge å støtte resolusjonen. 

Når det gjelder Durban-prosessen, kan det for øvrig vises til utenriksministerens svar på skriftlig spørsmål nr. 1886 (2010-2011).