Debatt i Stortinget 24.10.06 om Afghanistan og norsk styrkebidrag

Stortinget 24. oktober 2006.

Midlertidig referat fra utenriksministerens Støres innlegg, utviklingsminister Solheims innlegg og replikkvekslinger etter deres innlegg.

For hele debatten, se Stortingets websider.

Se Støres redegjørelse

***

Utenriksminister Jonas Gahr Støres innlegg senere i debatten:
Ordet ”ærlighet” er blitt flittig brukt i denne debatten. Jeg har bidratt med mitt i mitt innlegg, og det er kommet fra flere andre hold.

Det forundrer meg at spørsmålet om helhetsvurdering stadig kommer opp. Det er en ærlig sak å være uenig i den beslutningen Regjeringen har tatt, men jeg mener den er ganske grundig argumentert. La meg gjenta – andre representanter har forsøkt å gjøre det: Når vi vurderer dette spørsmålet, vurderer vi det opp mot andre forpliktelser i Afghanistan, særlig i nord, hvor vi er strukket internasjonalt med andre operasjoner, andre lands bidrag, situasjonen i sør, som i dag er noe annerledes enn den var for et par måneder siden, og dette elementet om at spesialstyrkene nå er vår eneste fleksibilitet i forhold til hva vi kan sende ut i internasjonale operasjoner. Jeg respekterer at folk ikke deler den oppfatningen, men jeg kan ikke se at vi ikke har gitt en god forklaring på det.

Men la meg si: Når det blir fremstilt slik at Regjeringens beslutning her truer vår lojalitet til NATO – særlig fra Høyre og Fremskrittspartiet kommer det igjen og igjen – vil jeg bare gjøre det veldig klart for Arbeiderpartiets del at hvis vi hadde ment at denne beslutningen var av en slik karakter, ville vi aldri tatt den. Vi mener at denne beslutningen står godt, den er saklig begrunnet, og den er på linje med den mange andre NATO-land har truffet i liknende sak.

Så terpes det på SVs rolle. Jeg mener at en regjerings ansvar er å ta en beslutning etter interne vurderinger. Det finnes representanter i denne sal som har sittet i flerpartiregjeringer og vet noe om det. Denne regjeringen har økt styrkebidraget til Afghanistan siden den overtok, den har i forrige ukes pressemelding presisert at vi er åpne for å delta i hele Afghanistan, også med spesialstyrker. Og vi har gjort klart for at vi ønsker å bidra dersom det blir en FN-operasjon i Sudan. Det land som er sterkest i å oppfordre FNs nasjoner til å gjøre en slik styrke mulig, er, for ordens skyld, USA – for dem som er opptatt av hva de måtte mene. Så jeg vil si at hvis dette er så utålelig i forhold til NATO, er det jo da et problem at Spania, Frankrike, Italia og Tyskland har tatt samme beslutning, og de har ikke SV i regjering! Likevel har det altså tatt beslutningen. Hva er det da som rir disse landene? Jo, det er en selvstendig vurdering.

Det ble oppfattet at Lars Sponheim var forsonende. Det er mulig. Men jeg merket meg at han snakket nesten ikke ett ord om Afghanistan. Han var opptatt av det interne spillet fram og tilbake, og han gikk så langt som til å si at dersom vi hadde vært i den utvidede utenrikskomite, ville han altså kunnet gitt støtte til Regjeringens holdning etter en viss diskusjon. Han sa i det siste replikkinnlegget at han ikke mener at dette er en beslutning som truer vårt forhold til NATO. Det mener jeg er en god avklaring, og det viser at her har opposisjonen ulike syn på realiteten i den beslutningen som er tatt.

Så til representanten Jensen, som ikke er her i salen nå. Hun var også dypt sjokkert over at vi bruker formuleringen «pr. innbygger» i mye av det vi driver med. Det synes jeg Norge har veldig god grunn til å gjøre, fordi vi pr. innbygger bidrar mye militært, mye humanitært og mye når det gjelder bistand. Jeg mener også det er et veldig godt eksempel hva vi har av størrelse på offentlig sektor, bidrag til helse og andre ting. Det illustrerer Norges totale bidrag til å støtte utvikling i land som kommer ut av konflikt, som er i konflikt.

Men jeg mener, når vi snakker om ærlighet, at vi også må ha rom for, i denne sal, i utenrikskomiteen og i samfunnsdebatten, å stille spørsmålet: Er vi på riktig vei i Afghanistan? Er NATO i ferd med å lykkes eller feile i Afghanistan? Er Afghanistan i ferd med å lykkes eller feile? Det er ikke slik i Norge at det er en blind automatikk om at vi svarer ja på NATOs henvendelser, på FNs henvendelser, eller på EUs henvendelser, som også kommer noen ganger.

I forrige uke var det er sterkt argument, også fra representanten Petersen, om at dette var en artikkel 5-operasjon, og det ble argumentert ganske kraftig. Det er blitt borte fra debatten nå, men det illustrerer litt av det skismaet som fortsatt er i den norske debatten, nemlig at vi er i Afghanistan i en artikkel 5-operasjon nærmest for å forsvare USA etter 11. september 2001. Det er ikke tilfellet. Vi er i Afghanistan etter en FN-resolusjon, som har et veldig bredt mandat, der det militære er én del av problemstillingen. Jeg mener, som representanten Høybråten sa, at her står det om et bredt bilde av politikk, økonomi, sivil oppbygging og det militære.

Denne nærmest automatikken som jeg tror sitter igjen i ryggmargen fra mange år i vårt forhold til NATO, forhindrer at vi kan ha en realistisk debatt om NATOs utfordringer, Norges bidrag til at de utfordringene løses, og ikke minst den utfordringen Afghanistan står overfor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP):
Når det gjelder hvordan denne helhetsvurderingen oppstod, vet jeg ikke om vi kommer så veldig mye lenger. Jeg skal heller ta den oppfordringen som utenriksministeren kom med, nemlig: la oss snakke om Afghanistan, la oss snakke om veien fremover.

Totalt fraværende i utenriksministerens og forsvarsministerens redegjørelse, var den nære regionen. Med unntak av skoler i Pakistan, ble ikke Pakistan nevnt. Når det gjelder Pakistan, Iran, Usbekistan og Tadsjikistan, hvordan får vi de destruktive kreftene i disse landene til for så vidt å forsvinne? Hvordan får vi disse landene til å ta tak i sine egne militante grupper, som nå jobber aktivt i Afghanistan, gjennom FN, OSSE, NATO og gjennom helhetsbildet? Hvilken politikk og strategi har vi for dette? Dette er antakelig ett av de grepene som må til, i tillegg til den militære og humanitære innsatsen, for å få en sikker fremtid for Afghanistan.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg hilser velkommen at Fremskrittspartiet nå reiser et substansielt spørsmål om Afghanistan. Jeg sa i min redegjørelse at et vesentlig problem er at grensen til Pakistan ikke er tett, og at det er fri tilgang på Taliban derfra. Jeg sa at en av grunnene til at vi må være i Afghanistan også militært, er at vi må forhindre at denne regionen utvikler seg i negativ retning.

Det er ikke enkelt å gi et ett minutts svar på dette. Det er i hvert fall helt klart at skal man klare å håndtere nabolandenes deltakelse, så er ikke, igjen, NATOs militære deltakelse svaret på det, men det er en bred politisk løsning, hvor en altså har FN og regionale organer og evnen til dialog for å engasjere disse kompliserte maktstrukturene i regionen som ikke bare går på nasjonalstater og statlige myndigheter, men også stammer og grupper som går på tvers av grensene. Det er et komplisert spill, som jeg sa, som krever et fokus av politisk karakter, og som vi trenger mer diskusjon om. Jeg hilser velkommen at Fremskrittspartiet er med og tar initiativ til det.

Erna Solberg (H):
Jeg registrerer at utenriksministeren forsøker å si hva helhetsvurderingen består i. Det er jo et fremskritt at man greier å konsentrere det ned til å si hva det var som var avveiningene.

Da vil jeg spørre utenriksministeren: Hva skal til for at man revurderer standpunktet? Er det slik at situasjonen må forverre seg i Sør-Afghanistan? Er det slik at andre land må bidra? Er det slik at vi må redusere deltakelsen vår andre steder? Eller er det slik at vi må vite at vi ikke skal inn med spesialstyrker i Sudan? Jeg har for øvrig aldri hørt at det noen gang har vært planlagt, det har aldri vært planlagt at det skal være spesialstyrker i Sudan, det er i det hele tatt ikke en del av den type oppdrag som er i Darfur, så det synes jeg kanskje var å trekke argumentenes betydning noe langt. Så da blir spørsmålet: Er det disse tingene som må endre seg?

Det andre spørsmålet jeg har, er: Hva sier utenriksministeren og forsvarsministeren i NATO når de nå skal sitte og diskutere behovet for styrkeintegrering i Afghanistan for å gjennomføre vår utenlandsoperasjon nr. 1 med høyeste prioritet? Sier de at de andre skal delta, men at vi ikke skal delta?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Hvis alle land hadde bidratt pr. innbygger som Norge gjør i Afghanistan, hadde ikke dette vært et tema. Det er ett godt svar.

Sudan er et uaktuelt tema i forhold til spesialstyrker, men det er en del av bildet som forsvarsministeren, utenriksministeren og Regjeringen ser for seg når det gjelder hvor langt vi er strukket. Jeg understreket i mitt innlegg at spesialstyrkene nå nærmest er den eneste fleksibiliteten vi har.

Jeg mener det er vanskelig i dag, den 24. oktober, å gi hypotetiske vurderinger av hva som er situasjonen neste gang spørsmålet om økte norske styrkebidrag kommer, hvis det kommer. Jeg er overbevist om at Norge kommer til å være engasjert i Afghanistan i mange år framover. Det betyr at det er en helhetsvurdering som må være løpende, og jeg har understreket betydningen av at vi nå har en nær dialog mellom Stortinget og Regjeringen når vi gjør de vurderingene. Det skal jeg gi mitt bidrag til. Men jeg synes det er vanskelig å ta ut de enkelte faktorene som sier at kommer det på den måten, så sier vi ja. Det er ikke riktig måte å forskuttere slike beslutninger på. Men at analysen må være grundig, og at den bør være delt mellom Regjeringen og dette hus, skal jeg stå inne for.

Lars Sponheim (V):
Jeg hørte hva utenriksministeren repliserte til undertegnede. Jeg vil vel replisere tilbake og si at i forhold til resten av debatten i dag har det vært en smule tilbakefall å kalle det spill å peke på den betydning som de formelle forhold mellom regjering og storting har i disse spørsmålene – den utvidede utenrikskomite, konsultasjoner og en opposisjon som er villig til å strekke seg langt for å stille opp for en regjering i disse spørsmålene.

Så til det som ble etterlyst. Jeg må også være så ærlig å si at innlegget mitt var nok enda mer forsonende enn slik jeg framstilte det, hvor mye av det vi er enige om i denne debatten, hadde blitt gjentatt. Men jeg synes det var noe som manglet i denne debatten, nemlig den forståelse og betydning den utvidede utenrikskomite har til å etablere et flertall som kanskje ikke er der i utgangspunktet.

Men la meg da spørre: Er utenriksministeren enig i at sikkerhetssituasjonen på bakken i Sør-Afghanistan er så dårlig nå at det ikke har vært mulig å komme godt nok i gang med den humanitære innsatsen, og at NATOs ønske om å øke styrkene der med et norsk bidrag er et betimelig og nødvendig ønske?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg mener at når ISAF i noen uker nå har overtatt ansvaret i hele Afghanistan, er det viktig at vi er i stand til å ha styrker til å løse oppgavene der. Derfor har NATO, generalsekretæren og vi alle en oppgave i å sørge for at de målene nås. Det er også riktig – og jeg er helt enig – at sikkerhet er viktig for å kunne levere bistand.

Jeg mener også at vi må ha en diskusjon – som den mange fagpersoner som har greie på Afghanistan i dag, bringer ut i de norske mediene og i offentligheten – om karakteren av den måten vi driver vårt militære oppdrag for å gi sikkerhet og motvirke store sivile tap, for å motvirke rekruttering til Taliban og opprørsgrupper. Det er en fin og vanskelig balanse. Men jeg er helt enig i det som er NATOs oppgave nå, nemlig å stabilisere også sør og øst og være med og gi et bidrag til at det kan komme utvikling også i de områdene av Afghanistan.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

***

Statsråd Erik Solheim:
Jeg har den største respekt for at det er mulig å komme fram til ulik konklusjon med hensyn til om det er riktig å sende en norsk spesialstyrke til Sør-Afghanistan. Det jeg ikke har respekt for, er det manglende alvor knyttet til en slik beslutning som jeg synes å se hos deler av opposisjonen, og helt spesielt Fremskrittspartiet.

Det å sende styrker inn i et at de områdene i verden som i dag trolig er farligst, hvor det nettopp har vært harde kamper, kan være riktig, og det kan være galt, men under enhver omstendighet er det i alle fall den største, viktigste og vanskeligste beslutning en regjering og en nasjonalforsamling kan ta, og den må behandles med det fornødne alvor. Det alvor er ikke til stede når opposisjonens statsministerkandidat og leder her holder et innlegg og gjør hele spørsmålet til en innenrikspolitisk pingpong. Det var et ord som nærmest var fraværende i innlegget, og det var ordet «Afghanistan». Innlegget til opposisjonens leder inneholdt iallfall ikke et eneste element av analyse av hva det er rett å gjøre i Afghanistan, hva som er situasjonen nå, og hvordan det vi gjør, kan tenkes å lede til seier i betydningen stabilisering av et akseptabelt regime i Afghanistan som kan hindre nye terrorangrep mot verden.

Det blir for lettvint nå å si at man vil sende en spesialstyrke til Sør-Afghanistan når det ennå ikke er klart hva Fremskrittspartiet mener om spesialstyrken de ville sende til Irak. Det er jo den samme spesialstyrken de for et par–tre år siden ville sende til Irak, som nå skal sendes til Sør-Afghanistan. Jeg går ut fra at Fremskrittspartiet er veldig glad for at de nåværende regjeringspartiene, sammen med Kristelig Folkeparti og deler av opposisjonen, forhindret at en norsk spesialstyrke ble satt inn i Irak med alle de vanskeligheter vi alle nå kan se det ville medført. Hvis det ikke er tilfellet, er det av interesse å få vite om Fremskrittspartiet fortsatt ønsker å sende en norsk spesialstyrke til Irak.

Så sier Fremskrittspartiet, opposisjonens leder, at vi er jo enige når det gjelder den økonomiske og sosiale gjenoppbyggingen i Afghanistan. Nei, vi er ikke enige om det, for på fjorårets budsjett ønsket Fremskrittspartiet å kutte 9 200 mill. kr på bistandsbudsjettet. Det er veldig hyggelig at Morten Høglund nå vil revidere dette – det setter jeg pris på – men det er iallfall Fremskrittspartiets politikk til nå. Man ville kutte med 9 200 mill. kr, og nå vil de plusse på med 155 mill. kr. Etter hva jeg og mine medarbeidere har klart å finne ut, står det ikke et eneste sted med liten skrift at man kutter 9 200 mill. kr, men at Afghanistan er unntatt, for der skal vi satse. Vi må jo da formode at de samme kuttene skulle gjort seg gjeldende også for Afghanistan. Det ville vært en strategi som hinket på ett bein – bare det militære, uten at det økonomiske og sosiale var med. Det er mulig man da sier at man ville tatt fra alle andre steder. Men la oss da minne om at for amerikanerne er Sudan et like viktig anliggende som Afghanistan. Robert B. Zollick, som var nummer to i det amerikanske utenriksdepartementet inntil nylig, var på meg gang på gang. Han hadde all verdens tid. Det var ikke noen tidsbegrensninger da jeg kom til US State Departement for å snakke om Sudan, for det var så viktig for dem – like viktig som Afghanistan. Grunnen er helt opplagt: bin Laden tilbrakte 1990-tallet i Sudan, 2000-tallet i Afghanistan, og hvis man ikke stabiliserer flere steder på kloden, men bare tar ett og ett sted ad gangen, får man ingen stabilitet.

Så vil jeg si: Det overordnede i Afghanistan er ikke det militære, men det er heller ikke det bistandsmessige, for verken militær innsats alene eller økonomisk og sosial framgang alene kan bidra til en stabilisering av Afghanistan i betydningen av et anstendig regime med kontroll over sitt territorium, som ikke kan være arnested for internasjonal terrorisme, og med en gradvis økonomisk og sosial forbedring. Det avgjørende er politikken. Militær innsats og bistand kan understøtte politikk. Militær innsats kan være nødvendig for å sikre at politikken kan virke, og bistand kan være viktig for at folk skal se framgang. Men med mindre man får til en stabilisering av politikken, dvs. underbygge dagens Karzai-regime – gi det mulighet til å knytte de regionale alliansene det måtte være med krigsherrer eller andre som kan sikre en varig stabilitet – vil man ikke få det hele til å virke.

Så vil jeg til slutt si at vi skal satse vesentlig mer på bistand i Afghanistan, men vi skal bidra til den helt fornødne debatten som nå kommer i NATO om hvordan dette kan underbygge en politisk løsning i Afghanistan. Noen land går helt utenom de afghanske myndighetene i sin bistand. Det bidrar ikke til langsiktig stabilisering. Vi må se på noen av de dilemmaene som er vanskelige. Det er f.eks. ikke opplagt at den nødvendige stabiliseringen av Afghanistan mellom det nåværende regimet og tradisjonelle ledere i Afghanistan lett lar seg forene med denne forsamlings syn på kvinnefrigjøring.

Så til utdanningspolitikken. Jeg sier ikke at jeg har noe klart svar på det, men det er av den typen dilemmaer som vi er nødt til å ta innover oss hvis vi skal være villige til å se videre mot en løsning i Afghanistan.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (FrP):

At Erik Solheim og SV, som i hele forrige periode var i opposisjon til alt som skjedde i denne sal knyttet til Afghanistan, nå hever stemmen sin så totalt og går til angrep på meg, synes jeg er undrende. Erik Solheim kan ikke ha hørt på noe av det jeg sa i mitt innlegg. For det første understreket jeg betydningen av både humanitær og sivil gjenoppbygging i Afghanistan. Men samtidig gjorde jeg det helt klart at den innenrikspolitiske pingpongen, som statsråden selv omtalte det som, er det ikke Fremskrittspartiet som har stått for. Det har Regjeringen selv gjort gjennom å ha skapt usikkerhet med hensyn til hva som er deres politikk.

Jeg synes Erik Solheim skal svare på følgende: Er det sant, eller er det ikke sant, at SV har presset på i regjering for at Norge ikke skal sende spesialstyrker til Sør-Afghanistan?

Statsråd Erik Solheim:
Jeg merker meg at Fremskrittspartiets leder heller ikke nå benytter anledningen til å svare på de to tydelige utfordringene jeg kom med. Fremskrittspartiet sier at de er enig med Regjeringen om at man skal bidra til å få to bein i Afghanistan, et militært og et økonomisk og sosialt. Men de bidrar altså ikke med noen av de pengene som skal til for å få det økonomiske og sosiale beinet opp å stå. Dere kuttet bistandsbudsjettet for verden ned til det halve, uten – så vidt jeg har kunnet registrere – å si noe om at Afghanistan var et unntak. Det ville ikke gitt noen penger til den økonomiske og sosiale gjenoppbyggingen.

Fremskrittspartiets leder benytter heller ikke anledningen til å klargjøre Fremskrittspartiets lettvinte forhold til bruk av spesialstyrker i noen av de farligste områdene på kloden. Dere gikk inn for å sende en norsk spesialstyrke til Irak. Så vidt jeg vet, var det ingen andre partier i denne sal som gjorde det. Det er mulig at Høyre var litt uklare på det tidspunktet. Men i alle fall bidro Kristelig Folkeparti og Kjell Magne Bondevik – sammen med det som da var opposisjonen – til å hindre at noe som hadde vært så skadelig for Norge, skjedde.

Det kunne vært interessant å vite om Fremskrittspartiet er villig til å ta selvkritikk på noe som var et så åpenbart galt standpunkt.

Jan Petersen (H):
Det tør være kjent at jeg ikke er av dem som oftest stiller opp til forsvar for Fremskrittspartiet, men jeg må si at det innlegget statsråden holdt i forhold til Fremskrittspartiet, synes jeg var helt på siden av det denne saken dreier seg om.

Saken er meget tydelig, det dreier seg om styrkebidrag til Afghanistan. Det var det eneste statsråden ikke svarte på. Nå var Siv Jensen innom et spørsmål om hva SV mener om spesialstyrker til Afghanistan, som er innenfor sakens kjerne. Jeg vet ikke om han kanskje kunne klargjøre litt om hva han egentlig mener om det.

Statsråd Erik Solheim:
Dette spørsmålet er blitt klarlagt av utenriksministeren i et kjempegodt innlegg, videre i forsvarsministerens innlegg og av en rekke talspersoner for SV i hele debatten.

Vi står helt klart fast på Regjeringens politikk, som er en tydelig satsing i Nord-Afghanistan. Vi bidrar mer pr. innbygger enn jeg tror noe land i NATO gjør. Jeg skjønner at det er noe som Fremskrittspartiet og muligens også Høyre reagerer mot, men det er vel ingen som kan mene at vi skal bidra like mye, verken økonomisk eller militært, som USA eller andre stormakter gjør. Så den eneste reelle målestokken er hva Norge gjør pr. innbygger. Vi har et stort og tungt bidrag i Nord-Afghanistan. Men vi, og Regjeringen som helhet, har kommet til den konklusjon at vi ikke vil sende spesialstyrker til Sør-Afghanistan nå.

Det må være lov til å peke på at Fremskrittspartiet på to helt avgjørende punkter svikter. De har, når det kommer til stykket, når det gjelder sine budsjetter, ikke vært villig til å stille opp med de pengene som gjør økonomisk og sosial framgang i Afghanistan mulig. Og de har dette lettvinte forholdet til å sende spesialstyrker, med mulige norske døde som resultat, selv til Irak.

Siv Jensen (FrP):
Jeg registrerer at statsråden ikke vil svare på spørsmål – det er åpenbart ubehagelig. Ågot Valle sa i denne debatten at SV har nådd igjennom i Regjeringen med gode argumenter. Hva mente hun med det at «SV har nådd igjennom med gode argumenter»? Det må nettopp være et bevis for at SV har presset på for å få et annet standpunkt enn det Regjeringen ellers ville tatt – i tråd med det som et flertall i denne salen egentlig mener. Det synes jeg statsråden skal være redelig nok til å redegjøre for.

Så er det ikke riktig at Fremskrittspartiet ikke har stilt opp. Vi gikk i bresjen da Afghanistan-krisen var et faktum for noen år siden, og vi var det partiet som fremmet forslag om å bevilge mest penger på den humanitære siden i Afghanistan. Vi kommer til å følge det opp også i vårt alternative statsbudsjett for 2007. – Så la den tvilen være borte.

Når det gjelder utsending av spesialstyrker, må det være bedre for Norge å sende spesialtrente styrker med erfaring fra denne typen meget farlige operasjoner enn å gjøre det som ser ut til å være Regjeringens politikk, nemlig å sende ut folk som har fire måneders erfaring gjennom verneplikten i meget farlige operasjoner.

Statsråd Erik Solheim:
Nå har opposisjonen brukt hele denne debatten til å stille spørsmål til Regjeringen. Utenriksministeren har svart på dette på en forbilledlig måte, som vi i SV deler 100 pst. Det samme er jeg sikker på forsvarsministeren vil gjøre i sitt neste innlegg.

Så tillater jeg meg å stille to viktige spørsmål til lederen for det som er det viktigste opposisjonspartiet, og til en person som tar sikte på å bli statsminister i Norge. Det ene er: Hva kommer det av at det først er når dette spørsmålet om militær styrke kommer opp, at dere begynner å snakke om økonomisk og sosial gjenoppbygging? Da spørsmålet var oppe i forbindelse med fjorårets budsjett, halverte dere bevilgningene til den økonomiske og sosiale gjenoppbyggingen i verden – ikke bare i Afghanistan, men også i Sudan, som jo, som jeg sa, er like viktig for amerikanerne som Afghanistan. Dere ville ha dette ned. Dere sa ikke ett ord da om at Afghanistan var så viktig for dere at det var unntaket.

Så spør jeg: Hvordan kan dere ha et så lettvint forhold til det å sende spesialstyrker at dere ønsket å sende slike inn i en så farlig situasjon som det da var i Irak? Dere har ikke engang klargjort om dere har trukket tilbake det standpunktet og beklaget det, eller fortsatt står ved at Irak også er et aktuelt sted å sende norske spesialstyrker.

Morten Høglund (FrP):
Med statsråden har vi hatt gjentatte diskusjoner om utviklingspolitikk hvor statsråden har gått langt i å innrømme at utvikling handler om langt mer enn kroner og øre. Jeg har møtt en statsråd som har vært villig til å gå gjennom ulike elementer av utviklingspolitikken og se på det. Her har vi vært inne på en konstruktiv vei. Nå fremstilles det som om vi er på en helt annen banehalvdel. I forhold til Irak er det vi som nå skal plasseres på den sikkerhetspolitiske sidelinjen, som SV har vært på i alle år.

Det vi kan ta kritikk på, er hvordan amerikanerne har operert i store deler av Afghanistan og i Irak. De hadde trengt norske spesialstyrker med deres kompetanse nettopp i Irak. I forhold til den situasjonen som har vært i Irak, ser jeg det ikke som noe galt at vi har ønsket at Norge, med sin kompetanse, skal bidra til å hjelpe befolkningen i Irak. At vi skal stå og ta selvkritikk for det, blir svært, svært underlig.

Statsråd Erik Solheim:
Jeg så positivt på det Morten Høglund sa tidligere i debatten her i dag om at Fremskrittspartiet nå er villig til å se på nytt på sin historie på dette området og er villig til å gå inn i en konstruktiv diskusjon både om hvor mye skal vi bruke, og hvordan vi skal bruke det innenfor bistanden.

Men det er et uomtvistelig faktum at dere på fjorårets budsjett ville halvere den økonomiske innsatsen fra norsk side til internasjonal bistand. Jeg vet ikke om dere tror det ville vakt jubel i Washington. Jeg kan forsikre om at det ville det i alle fall ikke. Er det noe amerikanerne, som dere ønsker å være tett alliert med, er veldig opptatt av, så er det dette. Madeleine Albright var i Norge i går. Hun tilhører demokratene, men de kan meget vel få presidenten etter neste valg. Madeleine Albright var full av takksigelser over den svære innsatsen Norge gjør. Hun sa at Norge er en forbilledlig nasjon når det gjelder hva vi gjør internasjonalt på bistandssiden, fordi det bidrar til fred. Det er amerikanerne opptatt av.

Fremskrittspartiet har som hovedanliggende å være tett på USA i utenrikspolitikken. Vi ønsker også å ha et godt forhold til amerikanerne og være tett på dem. Men hvis det er viktig, så må dere endre syn på bistandspolitikken, for amerikanerne skjønner det samme som den norske regjering skjønner, nemlig at økonomisk og sosial oppbygging er helt avgjørende for fred.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.