Historisk arkiv

Norge som fredsnasjon

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Kronikk i Dagsavisen, 30. april 2006

- Sosialdemokratiets visjon ble meislet ut av arbeiderbevegelsens pionerer, som sto opp mot urettferdigheten hjemme og ute. Ikke det ene uten det andre, skriver utenriksministereren i en kronikk i Dagsavisen 30.04.06 (02.05.06)

Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Norge som fredsnasjon

Kronikk i Dagsavisen, 30. april 2006

I morgen feirer vi 1. mai under parolen «Internasjonalt samhold». Sosialdemokratiets visjon ble meislet ut av arbeiderbevegelsens pionerer, som sto opp mot urettferdigheten hjemme og ute. Ikke det ene uten det andre. Martin Tranmæl sa at vi skal stå med beina plantet i norsk jord, men med blikket vendt mot verden.

Fredsengasjementet har alltid stått sentralt i denne visjonen. Dette engasjementet finner vi også i store deler av de norske kirkelige organisasjonene og i de mange frivillige organisasjonene. Engasjementet for fred og forsoning er et stort felleseie, og det skal vi ta vare på, for vi kan ikke ta enigheten for gitt. Fremskrittspartiet, som vil bruke enda mer av våre etterkommeres pensjonspenger på forskudd, vil samtidig kutte i bistanden til de aller fattigste. Det må aldri bli Norges ansikt mot verden.

Den viktigste jobben Norge gjør for fred, er bidraget til en verdensorden som regulerer bruken av makt. FN er det viktigste forum for spørsmål om internasjonal sikkerhet. FN har mulighet til å spille en rolle på alle stadier i en konflikt: Fra før den bryter ut, via fredsoperasjoner og bistand i overgangen etter en fredsavtale, til langsiktig utvikling og samfunnsbygging på veien mot varig fred.

Derfor skal Norge være en pådriver for reform og styrking av FN. Kofi Annan har bedt Jens Stoltenberg om å lede en gruppe som skal foreslå forsterket innsats på hele utviklingsfeltet; hvordan FN kan bli bedre i stand til å hjelpe der nøden er størst. Dette følger opp en viktig tradisjon der sosialdemokratiets ledere i Norge tar internasjonalt ansvar.

Det er mange konflikter der FN ikke kan, eller ikke får, spille en rolle. Mange oppfatter Norges engasjement i slike situasjoner som selve kjennetegnet i det norske engasjementet for fred og forsoning: Vårt engasjement på Sri Lanka, Sudan og Midtøsten er velkjent. Vi spiller også en rolle på Filippinene og Haiti, og etter flere års stillstand er vi igjen engasjert som ledsagerland i en prosess mellom ELN og regjeringen i Colombia.

Like mye som 1. mai innbyr oss til å tenke internasjonalt, så innbyr vårt fredsengasjement til å tenke samarbeid med andre. Norsk rolle er nesten aldri et solospill. Et av våre viktigste fortrinn er våre kontakter med andre viktige aktører i det internasjonale samfunnet.

Slik er det blant annet i Midtøsten. Vår innsats for det palestinske folk, og vår innstas for en utvikling i retning av en ny fredsprosess mellom israelere og palestinere, kan ikke være bare norsk. Den må vi drive fram i samarbeid med begge parter og med de virkelig store aktørene som FN, EU, USA, Russland og landene i regionen. Det var President Abbas budskap til oss i forrige uke; ”Norge må ikke isolere seg. Det er viktig hva Norge gjør og gir, men enda viktigere hva Norge kan få andre med på.”

Vi jobber med en slik inspirasjon. Vi gjør det som leder av den internasjonale giverlandsgruppen der vi nå jobber for å mobilisere støtte til en utsatt palestinsk befolkning. Som sosialdemokrat kan jeg gjøre det som leder av Midtøsten-komiteen i Sosialistinternasjonalen. Vi planlegger å støtte vårt søsterparti Fatah i den helt nødvendige organisasjonsutvikling de må igjennom. Og vi vil fremme nye tanker og ideer til fredsprosessen, blant annet gjennom et snarlig besøk til regionen.

Jeg mener evnen til dialog er sosialdemokratiets store prosjekt for det 21. århundre. I fredsprosesser legger Norge vekt på å være upartisk. Men vi er aldri nøytrale, Norge som stat må ta sitt ansvar som politisk aktør. Politisk handling i vår tid vil utfordre vår evne til kompliserte dialoger, på tvers av meninger, tro, etnisitet og ikke minst fordommer. Karikatursaken i vinter demonstrerte dette.

Noen hevder at dialog er et ”mykt virkemiddel” for dem som mangler vilje, mot, eller evne til å møte motstand med makt. Dette er jeg helt uenig i. Vilje til å gå i dialog er ikke et tegn på svakhet. Dialog forankret i verdier og prinsipper er de modiges strategi. Da Nelson Mandela kom ut av fengselet kunne han ha valgt voldens vei. Det kunne ha mobilisert en undertrykt og rasende, svart befolkning. Men han ba folket om å ”snu ryggen til den grove fornærmelsen mot menneskelig verdighet”, som han selv kalte apartheid i sitt Nobelforedrag i 1993. Gjennom sine valg reddet han trolig Sør-Afrika ifra det som ville ha blitt en fryktelig borgerkrig. Og han satte et internasjonalt eksempel som det fortsatt lyser av.

Disse lærdommene må vi ta med oss, om vi vil at vår rolle om fredsnasjon skal være en realitet. 1. mai er også dagen for en slik visjon.

******

”Evnen til dialog er sosialdemokratiets store prosjekt for det 21. århundre”.

”I fredsprosesser legger Norge vekt på å være upartisk. Men vi er aldri nøytrale, Norge som stat må ta sitt ansvar som politisk aktør”.