Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Utenrikspolitisk redegjørelse for Stortinget 8. februar 2006

President,

Jeg vil innledningsvis i denne redegjørelsen gi en vurdering av siste ukes hendelser knyttet til angrep på norske ambassader og norsk personell i internasjonale operasjoner.

Situasjonen som oppsto i Afghanistan i går var meget alvorlig. Det oppsto en kritisk situasjon da demonstranter angrep den militære leiren knyttet til det regionale stabiliseringslaget i Meymaneh i de nordlige Afghanistan.

Leiren er en del av ISAF-styrkene og er følgelig under NATO-kommando. Den utgjør totalt 54 personer, hvorav 33 er norske. I forbindelse med at demonstrantene tok seg inn på området ble seks norske soldater lettere skadd og to av dem ble evakuert.

I samarbeid med NATO gjør vi det vi kan for å ivareta personellets sikkerhet. NATOs råd drøftet situasjonen i går og vil møtes igjen i morgentimene i dag. Generalsekretær Scheffer berømmet de norske soldatene for deres håndtering av den vanskelige situasjonen, som hadde bidratt til å roe gemyttene. Generalsekretæren hadde nye samtaler med president Karzai i oppfølgingen av den samtalen Statsministeren hadde med ham i går.

Et viktig bidrag for å vinne kontroll over situasjonen og holde demonstrantene under kontroll var, i tillegg til mannskapenes egen kloke reaksjon, den støtten det var mulig å påkalle fra andre styrker i regionen. Dette gjaldt andre ISAF-styrker og støtte fra nederlandske F16-fly som inngår i den internasjonale stabiliseringsstyrken. Angrepet viser at våre styrker opererer under krevende forhold. Samtidig hadde det militære oppsettet kapasitet til å svare på situasjonen på en bestemt og ansvarlig måte.

ISAF-styrkene spiller en viktig rolle i stabiliseringen av Afghanistan. De er en støtte til landets folkevalgte president og landets folkevalgte nasjonalforsamling.

Den politiske støtten til Afghanistans utvikling kom klart til uttrykk under konferansen i London i forrige uke som samlet deltakere fra rundt 60 land. I tillegg til vårt militære bidrag til ISAF, ga Norge her signal om å forlenge vår økonomiske støtte til Afghanistan på 200 millioner kroner årlig, til og med 2010. Vi vil også yte betydelig støtte til humanitær innsats.

Budskapet er dette, President; Norge står ved sine langsiktige forpliktelser i Afghanistan, som en del av NATOs innsats, bilateralt og gjennom ulike FN-kanaler.

Regjeringen tar skarp avstand fra angrepet på den norske ambassaden i Damaskus sist lørdag. Vi har gjort det klart overfor syriske myndigheter at vi holder dem ansvarlig for sikkerheten ved ambassaden og dens personell. Jeg fremførte denne protesten overfor min syriske kollega lørdag ettermiddag. Den norske reaksjonen ble overlevert i form av en formell note til det syriske utenriksdepartement i morgentimene i dag.

Vi har redusert vår bemanning ved ambassaden. Vi har gitt råd om at nordmenn bør forlate Syria, og de som ønsker det har fått assistanse.

Vi forventer nå en forklaring fra syriske myndigheter. Vi vil kreve erstatning for de ødeleggelsene som er påført ambassadens verdier. Vi vil bringe overgrepet inn for relevante FN-organer, og vi vil understreke at dette handler om klare brudd på Wien-konvensjonens bestemmelser om vertslandets ansvar for å gi beskyttelse til ambassader og diplomatisk personell.

Vi vil snarlig vurdere arbeidsbetingelsene for vårt fortsatte diplomatiske nærvær i Damaskus. Som kjent har denne ambassaden ansvaret for å følge opp våre diplomatiske forbindelser til Libanon.

Vil vi fortsette vår løpende kontakt med regjeringene i regionen for å forsikre oss om at de tar sitt vertslandsansvar på alvor, og vi vil holde nær kontakt spesielt med våre nordiske naboer og EU.

I lys av demonstrasjonene mot den danske ambassaden i Iran tidligere i uken hadde jeg i går en lengre samtale med Irans utenriksminister. Jeg gjorde det klart at vi holdt iranske myndigheter ansvarlig for sikkerheten ved den norske ambassaden og norsk personell. Min iranske kollega forsikret meg om at Iran tok dette ansvaret på alvor. Vi har i dag tidlig gjentatt vårt klare budskap til den iranske ambassaden her i Oslo.

I går kveld var det en demonstrasjon utenfor Norges ambassade i Teheran. Vinduer ble knust, men politiet fikk kontroll. Vårt personell er i sikkerhet. Vi følger situasjonen nøye og gjentar overfor iranske myndigheter deres ansvar.

Det foreligger, President, her jeg i dag står, ikke indikasjoner på konkrete trusler mot norske borgere eller norske utenriksstasjoner. Det rapporteres om at situasjonen har roet seg de aller fleste steder.

Men vi følger situasjonen fortløpende. Inntrykket er at reaksjoner er rettet mot nasjonale symboler, ikke mot enkeltpersoner. Vi har høynet sikkerheten ved stasjonene i en lang rekke land. Sikkerheten for ambassadenes personell har høyeste prioritet og våre reiseråd oppdateres ved behov.

Det som skjedde i Damaskus og Beirut sist helg, i Afghanistan i går og andre enkeltsteder de siste dagene, er i seg selv svært alvorlige episoder. De er også uttrykk for viktige kjennetegn ved dagens internasjonale situasjon:

Ytringer i én del av verden spres gjennom internett på sekunder til alle verdenshjørner. Ytringer som ikke vekker oppsikt i et land, kan oppleves som dypt krenkende av millioner av mennesker i et annet land. Reaksjoner på slike ytringer blandes sammen med og forsterkes av andre konfliktmønstre, store folkegruppers frustrasjoner og interne stridigheter i flere land.

Resultatet av en slik utvikling er økt konfrontasjon og overhengende fare for opptrapping og bruk av vold. Under slike omstendigheter er det ytterpunktene som setter dagsorden. Ekstreme ytringer utløser ekstreme motreaksjoner. Situasjonen utnyttes av grupper og regimer som ønsker å bruke denne type reaksjon for egne formål. Utviklingen kan få en selvforsterkende effekt.

Dagens situasjon understreker betydningen av å ta klar avstand fra bruk av vold.

Situasjonen påkaller videre moderasjon og vilje, evne og mot til dialog.

Av den grunn er vår intensjon å gjennomføre et planlagt besøk av statssekretær Johansen til Iran i neste uke. Dette vil imidlertid bli vurdert i lys av utviklingen i Teheran.

Det store flertallet ønsker ikke vold og konfrontasjon. Situasjonen i Midtøsten, og ikke minst den israelsk-palestinske konflikt, utfordrer oss til å vise politisk klokskap, vilje til forhandlinger og felles ansvar. Jeg merker meg alle de uttalelsene som nå kommer fra politiske og religiøse ledere som tar avstand fra bruk av vold og samtidig understreker betydningen av å vise respekt for religiøs tro.

Denne saken har også sine tydelige røtter til vår hjemlige situasjon. Den illustrerer hvor tett utenrikspolitikk og innenrikspolitikk er vevet sammen.

Hovedbildet her hjemme har vært at dialog og kommunikasjon har vunnet over konfrontasjon.

Dialog kan ikke oppheve interessemotsetninger. Men dialog kan sette oss bedre i stand til å forstå dem, leve med dem – og mestre dem. Kanskje er dette den viktigste utfordringen vi står overfor i Norge i dag.

Dialog forutsetter ytringsfrihet. Ytringsfrihet er et grunnleggende prinsipp for vårt samfunn og et umistelig gode i vår kultur, en rettighet vi slår ring om. Evnen til dialog og respekt for andres tro, legning og holdninger er en annen kjerneverdi i vår kultur. Denne evnen må vi nå ta til fulle ta i bruk.

Jeg vil berømme religiøse ledere i mange leire som tidlig la vekt på nettopp betydningen av dialog og gjensidig respekt. Lederen av Islamsk Råd sa det godt da han understreket at den norske ambassaden også var hans ambassade og at det norske flagget også var hans flagg.

President,

Jeg vil senere komme nærmere tilbake til situasjonen i Midtøsten. Hendelsene de siste dagene kunne lede til at vi la andre utenrikspolitiske spørsmål til side i denne årlige utenrikspolitiske redegjørelsen. Det ville etter min mening være feil. Vi må vise evne til å håndtere en kritisk situasjon samtidig som vi holder fokus på et samlet utenrikspolitisk bilde som krever vår oppmerksomhet. Derfor ber jeg om forståelse for at jeg vil bruke den tiden det kreves for å holde denne redegjørelsen.

Siden dette er regjeringens første utenrikspolitiske redegjørelse, ønsker jeg å gå gjennom vår bredere tilnærming til våre utenrikspolitiske oppgaver. Jeg ønsker så å framheve noen områder som bør påkalle særlig oppmerksomhet nå ved starten av 2006. Det blir ingen katalog over alle aktuelle saker – for vi har mange anledninger til debatter over bestemte temaer i denne sal – men snarere en omtale av hovedprinsipper og saksområder som må oppta oss.

President,

I sentrum for utenrikspolitikken – som for all annen politikk – står menneskets verd og velferd. Regjeringens utenrikspolitikk er forankret i det verdigrunnlaget som er framhevet i Soria Moria-erklæringen; troen på fellesskap, rettferdighet og fordeling.

I vår verden kan vi ikke trekke et skarpt skille mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk, noe de siste dagers hendelser så klart viser.

Nordmenn er engasjert i internasjonale spørsmål. Mange har stor kunnskap.

Regjeringen ønsker debatt og engasjement velkommen. For lenge har utenrikspolitikken vært et saksområde for de lukkede rom. Mange av disse rommene må åpnes. Flere må slippe til. Flere må bli hørt.

I utenrikspolitikken legger regjeringen vekt på å ordne sin tilnærming langs tre hovedspor, og jeg vil gjengi dem her, fordi de legger føringer for hvordan vi griper an enkeltsaker:

Det første sporet handler om å støtte videreutviklingen av en internasjonal rettsorden, der maktbruk er regulert og uten at den sterkestes rett gjelder, der verdens land og folk ser seg tjent med å finne løsninger på vår tids store saker gjennom samarbeid.

Arbeid for menneskerettighetene, for nedrustning, mot spredning av kjernevåpen, for bedre internasjonale miljøavtaler, felles regler for å motvirke overfiske, avtaler for mer rettferdig handel, forpliktende regelverk mot menneskehandel og kvinnemishandling, sikring av human fangebehandling i alle situasjoner, styrking av arbeidstakeres rettigheter i WTO-regelverket: Alt dette danner bærebjelkene i det internasjonale samfunn.

Vi bygget vårt samfunn på rettstaten, på et politisk system som har evne til omfordeling, som bekjempet fattigdom gjennom å investere i helse, utdanning og like muligheter for alle. Regjeringen mener den samme visjonen må ligge til grunn for det internasjonale samfunnet.

Norge skal være en pådriver for en mer rettferdig og solidarisk verden.

Vårt viktigste redskap er å arbeide for et styrket FN, et reformert og velfungerende FN og sterkere multilaterale institusjoner. FN-toppmøtet i fjor høst la føringer på viktige områder, innen fredsbygging, menneskerettigheter, sikkerhet og ansvaret for å beskytte utsatte grupper. Vi skal lede an i oppfølgingen. Vi vil ha et FN med høy troverdighet utad, med evne til reform og selvkritikk innad.

Det andre hovedsporet handler om å ta vare på og videreutvikle forholdet til venner og allierte; om å være våre venners venn. Vi har vår forankring i NATO som er en hovedlinje i norsk utenrikspolitikk, våre nære bånd til nordiske land og europeiske land gjennom EØS-avtalen og andre ordninger, og et nært vennskap og samarbeid med USA.

Fremme av norske interesser krever at de som står oss nær lytter, forstår og støtter våre syn. Norge har sin selvstendige stemme og vi vil bruke den med tydelighet. Men Norges sikkerhet er fortsatt basert på vår solidariske deltakelse i en allianse og styrken i de transatlantiske forbindelsene. Denne tilhørigheten er det vår oppgave å videreutvikle blant annet ved å fordype forholdet til nye land utenfor vår egen verdensdel.

Utenrikspolitikken må legge vekt på å pleie slike vennskap. Vennskap handler om å kjenne igjen. Det handler om tillit, åpenhet, rom for å være uenige og muligheten til å si ifra om det. Like fullt er Norge avhengig av å ha venner som står ved sine forpliktelser til Norge, i visshet om at vi står ved våre forpliktelser til dem.

På denne måten skal vi ta del i debatten om den videre utviklingen av NATO fram mot toppmøtet i høst. Det er viktig å forankre den politiske dialogen i NATO, der vi sammen med europeiske og amerikanske allierte kan drøfte nye sikkerhetsutfordringer og ivareta den solidaritet som er helt nødvendig for Norge.

Det tredje hovedspor i vår utenrikspolitikk handler om å utnytte de mulighetene vi har for å fremme fred, forsoning og utvikling. Med vårt gode utgangspunkt har vi et historisk ansvar for å bidra til at medmennesker som lever i konflikt og nød kan møte en framtid i fred og med utsikt til utvikling.

Vi skal arbeide langsiktig for en mer rettferdig verdensorden, som kan sikre omfordeling, teknologioverføring og utviklingslandenes egne utviklingsmuligheter. Samtidig skal vi gripe mulighetene der vi har en posisjon til å gjøre en forskjell.

La meg illustrere: På utviklingsområdet tok Stoltenberg I - regjeringen tak i det gryende initiativet til å sikre vaksiner til alle verdens barn. Den norske støtten ble en kraftfull start på den globale alliansen fordi vi så muligheten, var rede til å satse og klare til å stå ved over tid, både under Bondevik-regjeringen og med ytterligere opptrapping nå under flertalls-regjeringen. Det avtegner seg en visjon om at vi kan lede an i arbeidet for å nå utviklingsmål nummer fire; å redusere dødeligheten blant verdens barn under fem år med to tredjedeler innen 2015.

Innen fred og forsoning så nordmenn med et strategisk blikk den muligheten Norge hadde til å spille en rolle som tredjepart mellom partene på Sri Lanka. Det har gitt resultater. Vi har sagt oss rede til å fortsette i den rollen så lenge begge parter ønsker vårt engasjement og så lenge vi ser vi kan spille en konstruktiv rolle. Utviklingsministeren har lyktes med å få enighet om nye forhandlinger. Møter skal nå finne sted i Genève 22.-23. februar for å drøfte hvordan implementering av våpenhvileavtalen kan styrkes – og dermed bedre sikkerhetssituasjonen. Det er første gang på tre år at partene møtes på et så høyt nivå som nå.

Dette skal være vår linje:

Vi skal ha det strategiske blikket, til å se mulighetene som åpner seg til å bidra til fred, forsoning og utvikling. Ikke spre oss for vidt, men være tydelige og gjenkjennelige når vi satser.

Disse tre sporene, disse tre tilnærmingene henger sammen:

Norge i en tryggere verden bygget på lov og rett, Norge forankret hos venner vi kan stole på og som stoler på oss, Norge som pådriver for fred, forsoning og utvikling.

Vår evne til å lykkes langs det ene sporet avhenger i stor grad av vår evne til å samkjøre våre posisjoner og handlinger langs de to andre spor.

Denne tilnærmingen vil vi anvende for å ordne våre prioriteringer og vår strategi for å ta vare på Norges sikkerhet, Norges interesser og Norges bidrag til en mer rettferdig verden.

President,

Jeg vil så omtale noen sentrale saker på vår utenrikspolitiske dagsorden, hovedsaker i regjeringens program og noen saker av særlig aktualitet.

Og først til nordområdene, som regjeringen har definert som Norges viktigste strategiske satsningsområde i årene som kommer.

Det handler om ivaretakelsen av norske interesser og Norges sikkerhet. Det handler om verdiskaping, arbeid, levekår og bosetting i nord, om ressursene i havet, om kunnskapsutvikling og kultursamarbeid i et internasjonalt miljø. Det handler om vårt forhold til Russland. Det handler om miljø og klima i sårbare arktiske områder. Det handler om urfolkenes rettigheter. Det handler om viktige sider av vårt forhold til naboer og partnere.

Derfor er nordområdepolitikken en viktig del av norsk europapolitikk og norsk sikkerhetspolitikk.

Regjeringens visjon er at Barentshavet skal bli et samarbeidets hav, en ambisjon om samarbeid i felles stabile omgivelser, med klare grenser, klare rettsregler for økonomisk aktivitet, høye standarder for miljø, der Norge møter naboer og omgivelser med kjente kvaliteter:

Som en gjenkjennelig, forutsigbar og langsiktig forvalter av vårt ansvar som kyststat.

Satsingen i nord er inspirert av visjonen bak Barentssamarbeidet fra starten av 1990-tallet. Den kalde krigen er bak oss. Vi fortsetter med å hente fram samarbeidsmønstre fra før 1917. Samtidig vet vi at stabilitet bygger på at vi har partnere og allierte. Ingen skal oppleve at man kan ta seg til rette i disse områdene.

Regjeringen bygger på Stortingets behandling av den forrige regjeringens melding om nordområdene. Samtidig ønsker vi å gå noen skritt lengre, utvide perspektivet ytterligere, framheve det felles ansvar vi bærer og stake ut kursen videre.

Skuer vi mot våre nærområder ser vi at det er i nord at mest er i forandring. Det er her perspektivene endres, det er her at vi og andre redefinerer oppfatninger og interesser.

Regjeringen vil møte utfordringene med en omfattende og sektorovergripende politikk der økonomiske muligheter, miljømessige utfordringer, forvaltningsansvar og forvaltningsforpliktelser ses i sammenheng.

Kunnskap, nærvær og aktivitet er stikkord for satsingen i nordområdene.

Vi skal ha som ambisjon å besitte ledende kunnskap på alle deler av utfordringene og mulighetene i nord; innen fiskeri, energi, miljø, klima, havrett, ressursforvaltning, urfolks rettigheter og kultursamarbeid.

Vi ligger godt an – men vi vil videre. Teknologi kan være en bro mellom miljøutfordringer og næringsaktivitet. Gjennom satsningen Barents 2020 vil regjeringen stimulere til forskning og utvikling, til å fylle påviste kunnskapshull, særlig innen energi og miljø.

Så skal vi ha vilje og evne til nærvær. Det er vårt nærvær på havet og på land som gir oss kunnskap og som gjør at vi kan sette standarder. Nå kan vi forvente økt aktivitet fra andre, ikke minst på energi- og transportområdet. Da må vi ha kapasitet til å være til stede for å håndheve vårt ansvar som kyststat. Kystvakten har fått økte ressurser. Orion-flyene kan fly mer. Forsvaret skal være tydelig til stede. Vi må fortløpende vurdere behov og kapasitet.

Og så til sist: Aktivitet bygger opp under suverenitet, nærvær og kunnskap. Vi ivaretar vårt ansvar som kyststat ved å være i front innen alle de ledende ressursaktivitetene i regionen. Vi er ledende innen fiske. Vi må være ledende innen energi, innen de strenge rammene for miljø og sikkerhet som vi fastsetter. Vi vil være ledende innen forskning og utvikling i polare strøk.

Vi vil markere oss i de regionale fora der vi deltar; Nordisk Råd og Ministerråd, Arktisk Råd, Barentssamarbeidet, Østersjøsamarbeidet. Og vi vil arbeide målrettet for å påvirke utviklingen av EUs nordlige dimensjon, med særlige muligheter under det finske EU-formannskapet annet halvår 2006.

President,

Energidimensjonen endrer perspektivet i nordområdene, hos oss, hos våre russiske naboer og hos alle som er opptatt av energiproduksjon, forsyningssikkerhet og globale klima- og miljøutfordringer. Gasskrisen mellom Russland og Ukraina var en påminnelse om sårbarheten i de europeiske energiforsyningssystemene. Også amerikanerne har etter høstens orkaner og reduksjoner i petroleumsproduksjonen blitt minnet om betydningen av stabile ressurser og alternative leverandører.

I dette perspektivet ser omverdenen mot nord. Barentshavet kan bli den viktigste petroleumsregionen i Europa. Vi er forberedt på å møte økt oppmerksomhet fra regjeringer og selskaper. LNG-teknologi gjør det mulig å transportere gass uavhengig av rørledninger. Om ett år går det første LNG-skip fra Snøhvit til den amerikanske østkysten. For det planlagte Shtokman-prosjektet på russisk side er økt etterspørsel i det amerikanske markedet for LNG, en avgjørende forutsetning.

Dette har også et europeisk perspektiv. Når gassproduksjonen lenger sør i Norge avtar, vil det bli ledig kapasitet i rørledningsnettet. Det kan forlenges nordover dersom ressursgrunnlaget er til stede. Vi ønsker dialog med våre europeiske partnere om nordområdene. De ønsker dialog med oss fordi de har åpenbare interesser i utviklingen av det nye europeiske energikapitlet.

Derfor er nordområdepolitikk en del av regjeringens europapolitikk.

Vi må være med på å legge premissene for utviklingen av petroleumsressursene. Når Snøhvit settes i produksjon som første felt i Barentshavet, er vi i forkant.

Like avgjørende vil det være at Norge kommer i tettest mulig inngrep med utviklingen på russisk side. President Putin har invitert Norge til et strategisk energipartnerskap med Russland i nord. Invitasjonen tar vi gledelig i mot, og vi vil møte den med tilsvarende åpenhet overfor russerne. Norske selskaper bør være i fremste rekke til å komme med i utbyggingsprosjekter på russisk side og russiske selskaper bør se mot en framtid også på norsk side. Samarbeid med norske selskaper gir russerne adgang til verdensledende teknologi fra veldrevne selskaper med hovedsete i et naboland de kjenner godt.

Statoil og Hydro er med blant fem selskaper i siste runde før russerne velger sine samarbeidspartnere til utviklingen av Shtokman-feltet. Regjeringen støtter selskapenes kandidatur, og vi gjør dette tydelig i den løpende kontakten med russiske myndigheter: Olje- og energiministeren i slutten av januar, jeg i Moskva nå i neste uke, og Statsministeren i sitt møte med sin russiske kollega i mars.

Regjeringen ønsker å sette standarden for petroleumsvirksomheten i Barentshavet. Det gjelder ikke bare for den norske delen. Vår visjon må være at miljø- og forvaltningsstandardene i mulighetenes hav lever opp til de kravene naturen setter.

Vi må forsikre oss om at Barentshavet forblir et av verdens mest uberørte naturområder, et av verdens reneste hav, med noen av verdens rikeste fiskeressurser. Derfor må petroleumsvirksomheten i Barentshavet følge verdens høyeste miljø- og sikkerhetsstandarder.

Den norske forvaltningsplanen blir i så måte et referansedokument, ikke minst ved at den blir sektorovergripende og vil trekke opp gode rammer for aktiviteter knyttet til fiske, energi og transport. Dette kan bli et viktig utenrikspolitisk dokument som kan få betydning også i andre regioner.

Våre kontakter med Russland bekrefter at vi sammen ønsker et bredt samarbeid for å sikre utsatt havmiljø og verdifulle fiskebestander. Flere hendelser har vist at miljøkriminalitet utgjør en stor utfordring, både for norsk jurisdiksjonshåndhevelse og for det bilaterale samarbeidsregimet innen fiskeriforvaltningssiden.

Hovedoppgaven er å styrke samarbeidet for å bekjempe det omfattende uregulerte, urapporterte og ulovlige fisket i Barentshavet. Norge og Russland har felles interesse i å hindre overfiske og tyvfiske. Vi vil samarbeide nært med Russland, men også forfølge uregistrert omsetning fra ulovlig fiske i europeiske havner. Vi inviterer også til dialog med EU om dette. EU er ikke interessert i å bistå kriminelle i å få avsetning for sine varer.

President,

Norges forhold til Russland har utviklet seg og er mer omfattende enn noen gang. Jeg er glad for den gode politiske dialogen. Besøksutvekslingen er aktiv på de fleste samfunnsområder. Regjeringen utarbeider nå en handlingsplan for vårt forhold til Russland, og målet er å legge den fram under statsminister Fradkovs besøk til Norge i neste måned.

Vi har et godt naboforhold og vi ser fruktene av det ikke minst i våre nordlige landsdeler. Men episodene med oppbringelse av russiske fartøyer i vernesonen ved Svalbard og det russiske importforbudet for norsk ferskfisk fra 1. januar i år, viser tydelig at det også er utfordringer.

Vi ser også utfordringer i Russland blant annet når det gjelder arbeidsvilkårene for frivillige organisasjoner og for mediene – som er viktige forutsetninger for en pluralistisk, demokratisk utvikling av et land. Mye gjenstår på Russlands vei mot en forutsigbar og demokratisk rettsstat.

Importforbudet mot fersk fisk er et alvorlig anslag mot vår samhandel. Etterspørselen er stor og verdien av den totale eksporten av fersk og fryst fisk økte til 3,7 milliarder kroner i 2005. Å engasjere seg på det russiske markedet innebærer store muligheter og komplekse problemer. For å møte utfordringene kreves et langsiktig arbeid både fra norsk næringsliv og fra myndighetshold. Regjeringen jobber langs flere kanaler, veterinærfaglige og politiske, for å få importforbudet opphevet. Samtidig ser vi at flere andre land opplever liknende utfordringer i handelen med Russland. En løsning vil kreve tålmodighet, tydelig tale og at vi forholder oss ryddig til alle våre russiske motparter.

Drøftelsene med Russland om en avtale om avgrensningen av kontinentalsokkel og 200 mils soner i Barentshavet er gjenopptatt. En embetsrunde ble avholdt i desember i fjor og kontaktene videreføres i år. Her har det i realiteten vært pause i drøftelsene siden 2003, siden vi har ventet på nødvendige avklaringer på russisk side.

Tonen er konstruktiv. Det gjøres verdifullt arbeid. Jeg har selv en god og direkte dialog med min russiske kollega om disse spørsmålene, og vi vil under mitt besøk til Moskva i neste uke fortsette samtalene både om mulighetene og de komplekse utfordringene i det bilaterale forholdet.

La meg avslutte, President, gjennomgangen av nordområdene ved å vise til mine innledende merknader om hovedsporene for norsk utenrikspolitikk:

I nord ser vi klart betydningen av en systematisk tilnærming til en orden bygget på anerkjente regler, kyststatens håndhevelse av sitt ansvar og sin suverenitet, og vilje og evne til å løse utestående spørsmål på en ryddig måte.

Vi er trygge på vårt ansvar som kyststat. Vi har solid folkerettslig forankring for vår suverenitetshevdelse i Barentshavet og rundt Svalbard. Vi håndhever vårt forvaltningsansvar på en konsekvent måte. Vi deltar i kartleggingen av kontinentalsokkelens rekkevidde mot nord.

Samtidig ser vi betydningen av å holde nær kontakt med våre naboer, venner og andre interesserte. Mens vi opplever at flere nå ser mot nord, vil vi være i forkant og gjennomføre nordområdedialoger med våre naboer og europeiske og amerikanske partnere.

Andre er i tenkefasen i sitt syn på nordområdene. Vårt perspektiv må være at enhver tanke, enhver strategi, som ikke er ferdig tenkt, det gir en mulighet for Norge. Vi kan sette dagsorden på en måte som er til å kjenne igjen; som en langsiktig tenkende og ansvarlig kyststat.

President,

For regjeringens europapolitikk er dette ambisjonen: Norge skal være en aktiv bidragsyter for å skape et mer rettferdig, et tryggere og bedre organisert Europa.

Regjeringen vil ikke søke om medlemskap i EU. Vi skal samarbeide med EU basert på vårt eksisterende avtaleverk gjennom EØS, deltakelse i byråer og tilsyn, gjennom Schengenavtalen, samarbeidet på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området, og på en rekke andre avtaler knyttet til blant annet forskning og kultur. Regjeringen foretar nå en gjennomgang av erfaringene med EØS-avtalen og Schengen-avtalens virkemåte. Vi skal også ha en aktiv profil i OSSE og Europarådet og vi vil arbeide aktivt innen rammene av Nordisk Råd og Ministerråd der vi i år har formannskapet.

Vi er tjent med felles regler og standarder for det europeiske marked. Vi vil slå ring rundt det avtaleverket som sikrer norske bedrifter og arbeidsplasser like vilkår.

Regjeringen ønsker en mer aktiv europapolitikk. Vi må bli mer fokusert på hva som er viktig for oss, hvor vi kan gjøre en forskjell, hvor vi kan fremme bidrag, ta medansvar og så arbeide for våre nasjonale interesser og synspunkter. Mange av de utfordringer EU står overfor er også våre utfordringer.

Regjeringen vil i løpet av våren utarbeide en handlingsplan for en aktiv, tydelig og åpen europapolitikk. Det er tre hovedkomponenter i denne strategien:

Den skal inneholde klare og tidlige politiske prioriteringer. Den skal bidra til at vi opptrer konsentrert, samordnet og utnytter de mulighetene til innflytelse vi har. Den skal vektlegge at vi forvalter våre forpliktelser på en konstruktiv måte.

Vi vil styrke vårt informasjonsarbeid, bedre rapporteringen om europasakene og arbeide for et kunnskapsløft i forvaltningsapparatet om EU/EØS-sakene. Vi vil gjennom dialog med Stortinget legge til rette for at aktuelle europasaker kan komme tidligere til Stortinget enn før.

Gjennom EØS-finansieringsordningene tar Norge et medansvar for den sosiale og økonomiske utviklingen i Baltikum og Sentral-Europa. Over femårsperioden fra 2004 til 2009 vil over 9 milliarder kroner bli stilt til disposisjon for utviklingsprosjekter. – Det meste til Polen. Det er en betydelig satsing som vil gi nye, viktige dimensjoner i vårt samarbeid med disse landene. Det må vi vite å utnytte i vår europapolitikk og i de bilaterale relasjonene.

Vi ser også at det kommer saker på EUs dagsorden der Norge har særskilt kompetanse. Energipolitikk og egen forsyningssikkerhet er en sak av største betydning. EU importerer om lag halvparten av sin energi. Norge leverte om lag en fjerdedel av EUs naturgass i 2003. EUs avhengighet av import er beregnet til å øke til opp mot 70 prosent i 2030.

Vi vil prioritere å videreutvikle den energipolitiske dialogen med EU. Blant annet vil vi holde nær kontakt med EU og det russiske G8-formannskapet i oppløpet til sommerens G8-møte i St. Petersburg. I dette perspektiv er regjeringens nordområdepolitikk og europapolitikk igjen knyttet nært sammen.

EU er Norges desidert største eksportmarked for fisk, men vi har gang på gang erfart at det rammeverk som danner grunnlaget for vår eksport til EU, ikke er godt nok. I mer enn 15 år har vi måttet leve med restriksjoner eller trusler om restriksjoner på vår eksport av laks til EU. For knappe to uker siden besluttet EU å iverksette varige antidumpingtiltak mot norsk laks. Vi mener det ikke er grunnlag i WTOs regelverk for slike tiltak. Vi har derfor besluttet at vi, om nødvendig, vil forfølge saken i WTO. Først vil vi imidlertid snu alle stener for å prøve å finne en akseptabel minnelig løsning. Målet er langsiktige, stabile rammevilkår for norsk opprettsnæring.

Laksesaken viser at vi er sårbare i dagens handelspolitiske virkelighet. Vi har vår strid med EU. Vi er stengt ute fra det amerikanske markedet. Det viser betydningen av å lykkes med en skjerpelse av regelverket som kan hindre lettvint bruk av såkalte antidumpingtiltak. Ikke uventet har dette norsk prioritet i de pågående WTO-forhandlingene.

President,

WTO-ministermøtet i Hong Kong i desember viste at det er framdrift i forhandlingene. Det ble gjort beskjedne framskritt. Men like viktig var det at ministre fra 149 land ble enige. Dermed er dette multilaterale forhandlingssystemet fortsatt intakt. Alternativet til brede avtaler framforhandlet gjennom WTO, er et mangfold av bilaterale avtaler eller mangel på avtaler. Felles for slike ordninger er gjerne at de sterkestes rett får råde, og utviklingslandene får ingen bedret adgang til de rike landenes markeder.

I Hong Kong ble det enighet om avvikling av alle eksportsubsidier før utgangen av 2013. Det ble oppnådd enighet om at industriland og de utviklingsland som ser seg i stand til det, skal gi toll- og kvotefri markedsadgang for de fleste varer fra de minst utviklede land. Norge gir som kjent allerede slik adgang.

Utviklingslandene fikk også gjennomslag for at bedret markedsadgang for deres landbruks- og industrivarer skal stå sentralt i utviklingsrunden, og at det derfor må være en sammenheng mellom ambisjonsnivået for landbruk og ambisjonene for industrivarer, inkludert fisk. I tillegg ble det gitt løfter om mer handelsrelatert bistand fra en rekke land.

Ministerkonferansen bekreftet inntrykket av at utviklingslandene, til tross for at de ikke er en ensartet gruppe, ved viktige korsveier er i stand til å samle seg bak felles krav. Dette er et nytt tegn i det internasjonale forhandlingsbildet. De gjør krav på å få sin rettmessige del av verdenshandelen, spesielt på landbruksområdet. Utviklingslandene sitter i dag med nøkkelen til enighet på stadig flere områder.

Dette er en positiv og rettferdig utvikling, en utvikling regjeringen hilser velkommen og en utvikling vi ønsker å bidra til, slik vi gjorde i Hong Kong. I kampen mot fattigdom er adgang til handel og adgang til markeder en hovedvei til utvikling. De fattige lands adgang til handel er et viktig bidrag til at verdens goder deles på en annen måte.

Samtidig skal vi være åpen for at dette vil utfordre oss og andre rike land, særlig når det kreves markedsadgang på det ene området der vi tradisjonelt har hatt høye tollsatser og høy intern støtte; nemlig landbruk.

Situasjonen er slik jeg beskrev den i min redegjørelse for Stortinget 9. desember i fjor. Om forhandlingene når fram til enighet, vil dette bli krevende for norsk landbruk. Det blir behov for betydelige omstillinger. Regjeringen arbeider for å sikre ordninger som gjør det mulig å drive landbruk i hele landet, slik ambisjonen er i Soria Moria-erklæringen. Vi står ikke alene og vi vil bruke all energi for å sikre et best mulig resultat for oss.

Regjeringens mål er å bidra til en vellykket avslutning av Doha-runden. Vi vil også arbeide aktivt for å sikre ambisiøse resultater i forhandlingene om tjenester og industrivarer, inkludert fisk, og bedring av antidumpingregelverket.

Tidsplanen framover er knapp. Viktige spørsmål innen landbruk og industrivarer, inkludert fisk, skal være løst innen utgangen av april. Runden skal være i mål innen utgangen av 2006. Vi skal gjøre vårt. Men det er en meget krevende oppgave WTOs medlemmer står overfor.

President,

Norge har i de senere årene fokusert innsatsen i Afrika gjennom bilateralt samarbeid med en rekke land. Nå er det også tid for å tenke nytt og strategisk om holdningen til hele kontinentet. Norge trenger en fornyet Afrika-politikk som kan se utviklingspolitikk og utenrikspolitikk i sammenheng.

Til tross for mange positive utviklingstrekk i Afrika står dette kontinentet overfor store utfordringer som vil kreve betydelig innsats både på afrikansk side og av det internasjonale samfunn. Den største fattigdomskrisen står i Afrika. Afrika har store utviklingsutfordringer, men også muligheter. Det er Afrikas ansvar. Men det er også vårt ansvar. Dette er retningsgivende for norsk utviklingspolitikk. Det bør også bli det for norsk utenrikspolitikk.

Stilt overfor Afrikas utfordringer og muligheter blir selv stormakter små. Lenge dominerte de tidligere kolonimaktene og under den kalde krigen flyttet rivaliteten mellom de to stormaktene seg også til Afrika. Nå tegnes nye mønstre. Mange definerer sin politikk på nytt. Kina's sterke engasjement, ikke minst på energiområdet, er et talende eksempel.

Innsatsen for å løse Afrikas problemer krever et bedre organisert og mer sammensveiset internasjonalt samarbeid. G8-landene satte Afrika øverst på sin dagsorden under toppmøtet i Gleneagles i fjor. Initiativet førte blant annet til en plan for gjeldslette for en rekke fattige afrikanske land som også Norge støttet. Det er oppmuntrende at de afrikanske land gjennom Den afrikanske union (AU) og NEPAD, New Partnership for African Development, har utviklet egne strategier for hvordan kontinentets utfordringer skal møtes.

Det er lyspunkter i Afrika. Antallet væpnede konflikter er gått ned. Flere demokratiske valg blir gjennomført og i flere regioner skjer det en økonomisk vekst.

Afrika er i ferd med å bli en viktig leverandør av råolje. Det er anslått at 25 prosent av den amerikanske importen vil komme fra Vest-Afrika innen 2010. Kina og India viser økende interesse for denne del av verden. Det stiller Afrika og de enkelte afrikanske råvareproduserende land i en ny sikkerhetspolitisk situasjon.

Den afrikanske union er et eksempel på at afrikanske nasjoner vil søke afrikanske løsninger på sine egne problemer. Selv om AU ennå har en lang vei å gå før samarbeidet har funnet sin form, har innsatsen for styrket afrikansk kriseløsning vist seg å være et viktig tiltak.

Særlig har vi sett dette i den innsatsen AU har gjort i Darfur og gjennom ledelsen av forhandlingene for en politisk løsning på denne tragiske konflikten. Dette vil Norge støtte. Norge har ytet bistand til begge disse tiltakene og vurderer nå å klargjøre en norsk kapasitet til innsats i en FN-styrke.

Vi vil samarbeide tett med berørte land og institusjoner for å bidra til å sikre en fredelig løsning i Darfur og til å videreføre arbeidet med fredsavtalen for Sudan. Gjennom felles innsats i Darfur har organisasjoner som FN, NATO, EU og AU funnet fram til et samarbeid som det vil være viktig å holde fast ved. Norges ambassade i Addis Abeba har siden i fjor sommer fungert som kontaktpunkt mellom NATO og AU og dermed bidratt til et smidigere samarbeid om situasjonen i Darfur.

Det er viktig å videreføre dette samarbeidet om andre spørsmål. Vi må søke et utenrikspolitisk samarbeid med afrikanske land og institusjoner både om afrikanske og andre internasjonale spørsmål. Vi møter afrikanske land i nye, sentrale roller i internasjonalt samarbeid som WTO-forhandlingene, som sentrale oljeeksportører og som bidragsytere i innsatsen for å løse alvorlige konflikter. Vi ønsker nær kontakt med afrikanske land om disse og andre spørsmål.

Vi vil være aktive overfor FN, Verdensbanken og andre givere for å sikre en helhetlig tilnærming og koordinering slik at den internasjonale innsatsen til Afrika blir best mulig utnyttet. Vi ser også stor betydning av programmet Olje-for-utvikling som er i ferd med å finne sin form, der norsk oljeekspertise kan komme afrikanske og andre land til gode i deres anstrengelser for å sikre at inntektene fra oljevirksomhet blir utnyttet til beste for hele samfunnet.

Vårt mål er et Afrika uten konflikter, der mennesker kan bygge sin framtid i fred. Regjeringen ønsker i månedene som kommer å invitere norske kunnskapsmiljøer til en idédugnad om norske utenrikspolitiske prioriteringer i afrikapolitikken. Her som ellers trenger vi å fokusere, prioritere og sette inn kreftene der vår innsats kan utgjøre en tilleggsverdi for den samlede internasjonale innsatsen.

President,

Etter den annen verdenskrig ble store deler av det internasjonale systemet fornyet. FN og FNs Charter, Menneskerettighetserklæringen og de fire Genève-konvensjonene satte universelle standarder. Etableringen av NATO og senere EF fikk store føringer for samarbeid og sikkerhet i vår verdensdel, det samme gjorde KSSE og senere OSSE.

Vi må se etter nye måter å ordne internasjonalt samarbeid.

Vi trenger sterkere samarbeidsmønstre globalt – og regionalt som for eksempel i den større Midtøsten-regionen.

Vi trenger å styrke dialogene.

Vi må håndtere enkeltsaker, mange av dem blir akutte og preget av krisehåndtering.

Vi må også skaffe rom til å drøfte nye samarbeidsordninger som kan gi land og regioner rammer for sikkerhet, handel og utveksling.

Det blir ikke fred og sikkerhet i Midtøsten om vi ikke tar et bredere perspektiv. I dag råder en logikk der enes sikkerhet er kilde til den andres usikkerhet. Denne logikken må brytes, slik Europa maktet å bryte en liknende logikk i tidligere tider.

Vi skal være en pådriver for FN-reform. Vi skal støtte FNs organisasjoner. Vi skal arbeide for at disse organisasjonene, der alle verdens land er inkludert, står sentralt i den måten vi møter verdenssamfunnets utfordringer, enten det er kampen mot menneskehandel, mot spredning av kjernevåpen, arbeidet for å sikre helse og utdanning til alle, eller beredskap til å møte en global trussel som fra fugleinfluensa.

Samtidig må vi slå ring rundt internasjonal rett og normer som er hardt tilkjempede globale fellesgoder. Forsøk på å si at internasjonal humanitær rett og FN-paktens bestemmelser om maktbruk ikke dekker behovene i møte med nye sikkerhetstrusler – som kampen mot terrorisme – er en farlig vei.

FN-toppmøtet i september i fjor var krystallklar her: Det ble slått fast at “bestemmelsene i Charteret er tilstrekkelig til å møte hele bredden av trusler mot internasjonal fred og sikkerhet”.

Kampen mot terrorisme må føres med besluttsomhet og den må føres på grunnlag av folkerettens bestemmelser. De som begår terrorhandlinger må pågripes og stilles til ansvar. Berørte myndigheter i landene må samarbeide tett, og Norge tar del i dette samarbeidet.

Spørsmålet om sider ved den amerikanske fangebehandlingen har gitt grunn til uro og det har vi tatt opp med amerikanske myndigheter. Dette er ikke noe som bare gjelder i forhold til amerikansk praksis, men det er grunn til uro for behandlingen av fanger i en lang rekke sammenhenger.

Ingen konflikt, nasjonal eller internasjonal, kan forsvare å frata en fange beskyttelse og grunnleggende rettigheter. Enhver som holdes fanget skal som et minimum bli behandlet humant, hele tiden, uavhengig av hans eller hennes status. Om det kan være uklart hvilken status en fange har, så kan ikke det anvendes som grunn til å frata vedkommende grunnleggende rettigheter til beskyttelse. Selve ideen om at grunnleggende rettigheter kan settes til side i kampen mot terror vil, på lengre sikt, bare ha den motsatte effekt, nemlig at dette undergraver nettopp den kampen den er ment å føre.

Noe av det farligste ved terroren er at den bidrar til å polarisere, skape fronter og motsetninger. Kriminelle handlinger må bekjempes med forsvar og rettsvesen. Ekstremistiske holdninger må bekjempes på andre måter. Først og fremst gjennom økonomisk og sosial utvikling, og gjennom demokrati, dialog og forhandlinger – slik vi ser det illustrert i disse dager.

Norge skal gripe de mulighetene vi har til å fremme fred og forsoning. Vi kan ikke ha som ambisjon å ha for mange prosesser, men vi skal være rede til å følge opp der vi engasjerer oss.

Det er dette som er skissert, President, innen det tredje hovedsporet som jeg omtalte innledningsvis. Norsk engasjement er aldri noe solospill. En styrke for Norge er våre nære bånd til USA, Kanada, EU og til andre sentrale aktører, og vår posisjon i FN.

Mange av sikkerhetstruslene vi står overfor i dag – terrorisme, grenseoverskridende kriminalitet, ødeleggelse av miljø eller spredning av sykdommer – har sitt opphav i konfliktområder langt fra oss. ”Langt fra oss” er et sted som ikke lenger finnes på dagens verdenskart over kommunikasjonslinjene. Frykt spres via videobånd på TV. Selvmordere tar T-banen. Ytringer sprer seg verden over i samme sekund. Heroin på gata i våre byer kommer fra landsbygda i Afghanistan.

En målrettet, systematisk innsats fra norsk side for å bidra til å løse noen av disse konfliktene er derfor et spørsmål om solidaritet, menneskeverd og sikkerhet. For å gjøre en slik innsats må vi ha handlefrihet til å snakke med partene. Det er på denne bakgrunn at regjeringen før nyttår besluttet at vi vil forholde oss til FNs terrorliste og ikke automatisk slutte opp om EUs liste.

Vårt arbeid for å styrke menneskerettighetene har mange former:

Vi vil se et sterkere FN, hvor menneskerettighetsarbeidet er blant kjerneoppgavene.

Vi arbeider i forhold til en rekke enkeltland, om mulig med dialog som utgangspunkt og sikte.

Vi har menneskerettighetsdialoger med Kina, Indonesia og Vietnam, og vi vil se positivt på en liknende dialog med Iran.

Erfaringene viser at det å markere uenighet i grunnleggende spørsmål ved å avstenge seg fra kontakt med slike lands myndigheter, har begrenset effekt. Dette er hovedgrunnen for at regjeringen har valgt å legge om politikken og engasjere seg i en dialog med myndighetene på Cuba. I lengre tid har vi vært avskåret fra dialog, som eneste europeiske land. Nå kommer vi i posisjon til å føre en kritisk dialog og til å engasjere oss med hele det sivile samfunn på Cuba.

President,

Siste dagers hendelser er tett vevet sammen med det bredere bildet av konflikten i Midtøsten. Det kan derfor passe med å avslutte der jeg begynte, med situasjonen i en region der så mange av dagens konfliktmønstre samles.

Regjeringen vil være sitt ansvar bevisst og utnytte de mulighetene vi har til å bidra til en fredelig og ikke-voldelig utvikling. Nettopp derfor er det viktig å understreke at stemningen i disse dagene ikke skal få oss til å trekke oss tilbake. Det store flertall ønsker ikke vold og konfrontasjon, de ønsker en utvikling som kan sikre fred, sikkerhet og rettferdighet. Vi skal stå på dette flertallets side.

Den politiske virkeligheten i Midtøsten og rammene rundt konflikten mellom Israel og palestinerne er radikalt forandret etter Hamas’ seier ved det palestinske valget og i lys av det forestående valget i Israel i mars.

Regjeringen respekterer resultatet av demokratiske prosesser. Sammen med det internasjonale samfunnet var vi en pådriver for et demokratisk valg. Da må vi respektere et demokratisk resultat. Fortsatt er det for tidlig å si hva slags regjering palestinerne kan vente seg, og det er fortsatt uklart hva slags politikk en slik regjering vil føre.

Derfor skal ikke verdenssamfunnet nå uttale seg slik at man driver fram kompromissløse holdninger ved å stille detaljerte og absolutte krav. Det er naturlig at man vil trenge tid til å områ seg på palestinsk side.

Likevel gjentar vi det som er norsk hovedsyn: En løsning på konflikten mellom israelere og palestinere må skje gjennom forhandlinger og ikke gjennom vold. Partene må akseptere tidligere inngåtte avtaler og forpliktelser, inkludert FNs resolusjoner og Veikartet for fred. Målet må være en to-stat-løsning der Israel og en palestinsk stat kan leve i sikkerhet innen internasjonalt anerkjente grenser. Vårt budskap til begge parter må være at demokratisk valgte regjeringer følger denne kursen. Da kan de påregne vår og verdenssamfunnets støtte.

I denne sammenheng er det av stor betydning at veien til løsninger går gjennom forhandlinger og at partene ikke går til ensidige tiltak. Israels bygging av separasjonsmuren er et slikt ensidig tiltak. Fra norsk side opprettholder vi vår protest mot byggingen av denne barrieren på palestinsk område som vi mener bryter med folkeretten.

Israel har fortsatt utbyggingen av bosettinger rundt Øst-Jerusalem og på Vestbredden, i strid med prinsippene i Veikartet for fred og med folkeretten. Det tegner seg et bilde av at Israel systematisk fester grepet om Øst-Jerusalem og splitter opp palestinsk område. Dette er uakseptabelt og undergraver i praksis en tostatsløsning.

Samtidig har Israel et krav på å leve i sikkerhet og trygghet. Derfor har palestinske selvstyremyndigheter og Israels naboer et ansvar for å forhindre og bekjempe bruken av vold og terror.

Fram til en ny regjering er dannet vil den avtroppende bli sittende som forretningsministerium under ledelse av president Mahmoud Abbas. Denne situasjonen kan komme til å vare i flere måneder. I den tiden må vi opprettholde støtten for å hindre at de palestinske institusjonene kollapser.

Norge er i tett dialog med de andre giverlandene for å samordne vår giverinnsats nettopp for å hindre at dette skjer. Mine samtaler med utenlandske kolleger har vist stor samstemmighet om at det internasjonale samfunn ikke må svikte president Abbas og forretningsministeriet i overgangsperioden.

En viktig rolle for oss er vervet som koordinator for giverlandene til de palestinske myndighetene (AHLC). Framover vil vi intensivere vårt arbeid med å styrke forståelsen i giverlandenes hovedsteder om fortsatt samordnet internasjonal støtte til den palestinske nasjonsbyggingen. Det er samtidig nødvendig at det bringes orden i de interne palestinske forhold som har medvirket til denne dårlige økonomiske situasjonen.

President ,

Utviklingen i Midtøsten henger nøye sammen med utviklingen i resten av regionen. Derfor er den iranske presidentens utspill mot Israel, og hans uttalte støtte til palestinernes væpnede motstand, alvorlig og bidrar til å undergrave fredsbestrebelsene i området.

Det iranske atomprogrammet gir også grunn til uro. Arbeidet med å hindre at nye land får tilgang til kjernevåpen er viktigere enn noensinne. Iran har sin fulle rett til å utvikle kjernekraft til fredelige formål. Men berettiget mistanke om at Iran har planer om å anrike uran for et militært atomvåpenprogram, vekker uro i mange land og står i direkte strid til Irans forpliktelser under avtalen om ikkespredning av kjernevåpen.

Dette er bakgrunnen for det økte politiske presset mot Iran slik dette kom til uttrykk i vedtaket fra Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA 4. februar. Kravet fra det internasjonale samfunn er at Iran stopper all virksomhet knyttet til anrikningen av uran og gir IAEA full tilgang til sine anlegg. Det gjelder også forskning og utvikling.

Regjeringen legger vekt på at det er bred oppslutning bak vedtaket i IAEAs styre om rapportere Irans atomaktiviteter til FNs sikkerhetsråd. De fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet står nå samlet. Jeg vil også fremheve at denne resolusjonen nettopp tok et bredere perspektiv da den understreket behovet for å motvirke atomvåpen i hele regionen, altså utenfor Irans grenser.

For regjeringen har det vært av avgjørende betydning å bidra til å styrke IAEAs kontrolloppgaver i Iran. Uten en slik medvirkning fra Sikkerhetsrådet ville ikke dette være mulig. I vedtaket fra det ekstraordinære styremøtet er det ingen føringer på at Sikkerhetsrådet behandler dette spørsmålet nå. Det er fortsatt IAEA som skal ha ledelsen i denne saken. Jeg er tilfreds med at også de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet ser det slik.

Det er nå viktig at Iran forstår alvoret i situasjonen og stanser de delene av sitt program som det har vært reist tvil om. Neste skritt vil være at generaldirektør ElBaradei framlegger en ny vurdering av Irans kjernefysiske programmer på IAEAs styremøte 6. mars.

Vi vil vektlegge betydningen av dialog. Vi har stor respekt for det iranske folk. Vi ønsker Iran aktivt med i det internasjonale samfunn. Vi ønsker ikke isolasjon. Vedtaket åpner for forhandlingssporet. Det må vi arbeide for å utnytte.

President,

I møte med en verden i endring kan man bli slått av at så mange av sakene vi bruker tid på er blant de små. Samtidig strever vi med å få til konkret handling på de aller største, som handler om vår tids virkelige eksistensutfordringer.

Våre største utfordringer handler trolig om endringer i jordas klima, endringer som med all sannsynlighet er menneskeskapte, og kampen mot global fattigdom. Konsekvensene av klimaendringene vil vise seg tiår for tiår på en måte som kan ha stor effekt på livsgrunnlag og levekår i alle deler av verden. Mest merkbare synes endringene å bli rundt klodens poler – særlig den nordligste.

Men erfaringene viser oss nå, som før, at de som rammes aller hardest er de fattigste i sør.

Verden er på vei mot å nå flere av de globale utviklingsmålene om å halvere antall mennesker som lever i fattigdom. Likevel lever hundrevis av millioner i dyp fornedrelse. Flere sulter i dag enn for 10 år siden. Mange nektes adgang til utdanning. HIV/AIDS-epidemien brer om seg. Og millioner lever på flukt.

Mot disse utfordringene strever verden med å komme opp med effektive mottiltak. Vi mangler gode nok mekanismer og grep til å svare på disse største av alle utfordringer. Og ikke minst mangler det politisk vilje. Det henger sammen med en krevende kobling mellom utfordringenes natur og løsningenes karakter.

Dagens globale styresett mangler tilstrekkelig evne til å ta felles ansvar, til å fordele byrder rettferdig og til å påse at alle gjør sitt.

Jeg nevner dette for å understreke den overordnede betydningen av å utvikle det globale styringssystemet videre; at vi må jobbe med våre egne holdninger og engasjere oss med andre, for at internasjonalt samarbeid skal styrkes, målrettes og gjøres handlekraftig.

Også det må være en del av vår utenrikspolitiske ambisjon og vår vilje til forandring.

• Statsministerens redegjørelse etter aksjoner mot norske interesser
• linkdoc183232#docSe også debatten etter utenriksministerens redegjørelse.