En ny strategi

Mens bistanden for 20-40 år siden kanskje var den mest sentrale enkeltfaktor for utviklingen av fattige land, er situasjonen i dag en annen. Bistand er fortsatt viktig, men for utvikling er forhold som handel, naturressurser, råvarepriser og pengestrømmer fra migranter til hjemlandene langt viktigere. Vi skal ha en dynamisk utviklingspolitikk som spiller på mulighetene som ligger i disse faktorene. Sjansen må ikke skusles bort. Samtidig må vår politikk rettes inn mot motkreftene til utvikling – krig, aids, skatteparadiser og klimaendringer som årlig stjeler formidable summer fra utviklingsformål. Vi skal styre ufortrødent i retning tusenårsmålene – offensivt og strategisk. Bare slik kan vi komme i mål.

En strategisk tilnærming til bistanden kritiseres av flere. En av dem er KrFUs leder Kjell I. Ropstad i Dagbladet 21.11.07. Det virker som om enkelte debattanter har liten vilje til nytenkning og samtidig for store ambisjoner for bistanden. Vi har akseptert at bistanden har sine begrensninger. Samtidig har den store muligheter som må utnyttes. Vi vil føre en politikk som rettes inn mot felt der Norge har stor kompetanse og den norske innsatsen gir merverdi. Norge har fortrinn blant annet når det gjelder ressursforvaltning, når det gjelder kvinners rettigheter og likestilling, når det gjelder miljø. Vi har troverdighet i freds- og forsoningsprosesser. Vi har lang erfaring med effektivt humanitært arbeid. Offensiv innsats for å nå tusenårsmålene om helse er forankret hos statsministeren selv. Dette er områder der vi har noe å fare med og vårt bidrag vil monne.

På andre områder er de norske fortrinnene ikke tilsvarende åpenbare. Det innebærer ikke at disse feltene ikke er viktige. I tråd med den utviklingspolitiske arbeidsdeling som er avtalt internasjonalt, kan det være mer nærliggende at andre land og aktører engasjerer seg på disse sektorene. Å ville mye betyr ikke at vi vil alt. Tvert imot. Vi må ha evnen til å prioritere etter der vi kan gjøre størst forskjell. Kritikerne liker ikke dette. Tilsynelatende er det viktigere at Norge er på banen, enn at de fattige landene får best mulig støtte. Som ett av verdens rikeste land har vi plikt til å bidra. Vår bistand er tuftet på solidaritet. Men vi har ikke plikt til å bidra med alt – overalt. Det må vi innse. Potensialet i norsk utviklingspolitikk nyttiggjøres først i sin fulle bredde der det norske bidraget gir merverdi. Bare slik får fattige land den støtten de trenger. Bare slik får norske skattebetalere full valuta for sin solidaritet med de fattige.

Fleksibilitet og forutsigbarhet skal forenes i politikken. Vi skal ikke kaste alt det gamle over bord. Romslige budsjettrammer tillater at vi kan beholde vårt tradisjonelle grunnfjell i bistanden – helse, utdanning, landbruk – og samtidig svare på nye trender og muligheter for å skape utvikling. Dette gjør at vi kan støtte opp under viktige politiske prosesser i steder som Liberia og Sierra Leone, samtidig som Øst-Afrika og andre tradisjonelle bistandsregioner fortsatt vil ha en sentral plass. Til tross for hva kritikerne måtte hevde – helse og utdanning er fortsatt de sektorene som får mest bistand.

Norge er forpliktet på tusenårsdagsordenen. Tusenårsmålene står som fyrtårn for norsk utviklingspolitikk. Men vi vil ikke nå fram dersom vi fokuserer isolert på de enkelte målsettingene. FN, målenes eier, framhever nødvendigheten av å se bakenfor tusenårsmålene for å forklare manglende framdrift. Sterkere søkelys må settes på klima og fred. Et overforenklet fokus på tusenårsmål blir irrelevant når kostnadene med ekstremvær er beregnet til å bli 10 prosent av utviklingslandenes BNP, og rammer de fattigste mest, eller når samfunnsmessige kostnader av en konflikt er beregnet til å være NOK 350 milliarder. Derfor er strategisk norsk innsats for bidra til utviklingslandenes evne til tilpasning til klimaendringer kanskje den beste landbruksbistanden vi kan drive og grunnleggende for å nå tusenårsmål nr 1 om å utrydde fattigdommen. På samme måte er norsk innsats for fred og forsoning en strategisk grunninvestering i å skape betingelser som gjør det mulig å oppnå tusenårsmålene. Penger som ikke går til krig, kan brukes til utdanning.

I Afghanistan bidrar norske militære styrker til økt sikkerhet. Men landet trenger bedre styresett, mindre korrupsjon og mer strategisk satsing på blant annet utdanning, administrasjon og energi. Her gir Norge viktige bidrag.

I vår utviklingspolitikk er vi opptatt av å styrke landenes evne til å finansiere egen utvikling. Det fordrer strategisk nytenkning. La oss ta noen eksempler:

Langs store deler av den afrikanske kysten har man funnet olje eller gass, eller det foregår leteboring. Norge har et av verdens beste systemer for forvaltning av oljerikdom. Vel anvendt vil vår kompetanse kunne bidra til at afrikanske land får økonomiske ressurser for å fremme utvikling til fellesskapets beste, i stedet for å risikere at rikdommen blir misligholdt eller tatt ut av landet. Det såkalte olje-for-utviklingsprogrammet kan representerte et solid bidrag til at utviklingslandene får store og langsiktige inntekter som kan finansiere kampen mot fattigdom. Oljeprisen var nylig USD 100 fatet. Vi kan vanskelig tenke oss en mer strategisk bruk av norske ressurser i kampen mot fattigdom.

Zambia har noen av verdens største kopperreserver. Kopperinntektene er enorme, men på grunn av en dårlig forhandlet privatisering på 1990-tallet og salg til utenlandske selskaper, får staten kun tre til fem prosent av verdien av koppereksporten. Prisen har gått opp fra USD 1500 per tonn på slutten av 1990-tallet til USD 7000 i dag. Norge har bred erfaring fra utnytting av natur- og mineralressurser. Vi er ikke i tvil om at det er en strategisk riktig prioritering å støtte zambiske myndigheter i deres arbeid for å reforhandle avtalene. Klarer man å få en bedre fordeling av inntektene fra kopperindustrien, har zambiske myndigheter finansiell styrke til å ta et langt sterkere grep om egen utvikling.

Leilighet skaper tyv, heter det. Parallelt med en strategisk innsats for sikre landene inntekter, retter vi blikket mot uheldige strukturer i de internasjonale kapitalstrømmene. Skal vi komme korrupsjon og mislighold til livs må sørge for at mulighetene for å stikke penger unna begrenses. Vår offensiv mot skatteparadiser må sees på som en kamp for at de fattiges landenes inntekter kommer folket selv til gode.

Fra første dag i Utenriksdepartementet har vi oppfordret til debatt. Internt og eksternt. Dette har vi lykkes godt med. Debatten er bred. Det er spesielt gledelig at utviklingspolitikk fenger utenfor de gruppene som tradisjonelt er opptatt av bistand. Standpunktene er nyanserte. Arenaen rommer flere enn de ekstremt negative eller de ukritisk positive.

Utviklingspolitikk er et følelsesladet felt. Ikke overraskende, bistanden er jo tuftet på verdier som nestekjærlighet og solidaritet. Vi er imidlertid overrasket over at viljen til å se på alternative tilnærminger til utviklingspolitikk er så begrenset. Det blir fiktivt å lage et skille mellom denne regjeringens hovedinnsatsområder og kampen mot fattigdom. Våre prioriteringer er i høyeste grad et solid bidrag for å nå tusenårsmålene, men tilnærmingen er annerledes og mer strategisk enn tidligere.

Vi må flytte søkelyset og bistandsdebatten ut av pengesekken og inn i politikken. Vi må se etter framtidens muligheter, ikke styre etter fortidens oppskrift og krav.