Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Det nye norske vi

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Kronikk i Aftenposten, 29. april 2007

En endret sammensetning av Norges befolkning virker inn på hvem det norske vi er i en globalisert verden. Vi kan ikke bare vedta et nytt stort vi. Men vi kan avvise enhver tendens til forenkling. Mennesker er ikke endimensjonale, skriver utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Som utenriksminister har jeg ønsket å reise like mye i Norge som til utlandet. Det har brakt meg til mange steder, til ulike fora og til møte med mange mennesker. Ingen enkeltsak dominerer. Det slående er det brede engasjementet for det som skjer i verden og hvordan Norge møtes og utfordres.  

En ny dimensjon er hvordan nye grupper nordmenn melder seg på i debatten. 

Jeg har vært invitert til World Islamic Missions moské i Åkebergveien, til Det mosaiske trossamfunns synagoge i Bergstien i Oslo, og jeg har møtt religiøse og politiske ledere i Afghanistan, Egypt, Israel, Libanon, Pakistan, Saudi Arabia og andre land. Jeg har møtt religiøse ledere på mitt kontor.  

I utenrikspolitikken merkes det at Norge er annerledes sammensatt enn for bare 20-30 år siden. Som en kvinne på Holmlia sa til meg; ’Når det er flom i Somalia når bølgene helt til Holmlia’. Når konfliktnivået øker i Kashmir sender pakistanske studenter tekstmeldinger og ber om at Norge involverer seg.  

En burmesisk opposisjonell radiostasjon sender fra Oslo. Gateskilt i Kirkenes er også på russisk. Nesten en femtedel av befolkningen i Drammen har innvandrerbakgrunn.  

Alt dette har en innvirkning på innenrikspolitikken. Men hva med utenrikspolitikken? 

Berøringspunktene er mange. Internasjonalisering av norske interesser, fra næringsliv og forskning, til andre reisende, når frem til nye land, nye kulturer.  

Freds- og forsoningsarbeid har prioritet. Helseutfordringer krever internasjonalt samarbeid. Likestilling er en global sak. Internasjonalt etterspurt kompetanse om Sudan befinner seg i forskningsmiljøer i Norge. For å nevne noen eksempler. 

Alt dette må vi reflektere i vårt utenrikspolitiske fokus, i tillegg til det som følger av interesser knyttet til geografi og ressurser som er gjenspeilet i nordområdepolitikken, Nato-medlemskapet og bånd til Norden og EU. 

Endret sammensetning av Norges befolkning virker inn på hvem det norske vi er i en globalisert verden. Når vi snakker om vi eller oss, når vi snakker om å fremme norske interesser, så må det handle om alle oss, også de av oss som har røtter i Pakistan eller Russland.  

Hvis ikke vil uttrykket ”norske interesser” bare romme noen nordmenns interesser, og norsk kultur blir bare noen nordmenns kultur. Derfor må ikke bare politikken på hjemmebane være inkluderende. Også utenrikspolitikken må være inkluderende, representativ og oppdatert.  

En innsnevret forståelse av vi svekker betydningen av det norske. Vi kan ikke bare være de av oss som ser ut som nordmenn gjorde for 50 år siden. Et begrensende vi reduserer det norske og hindrer det norske fra den naturlige endring og vekst som skjer for at begrepet norsk skal høre til Norge.  

Dette berører også utenrikspolitisk arbeid. Et representativt vi vil også være en ressurs i arbeidet med å sikre norske interesser i områder der vi fra før har svake bånd. 

Religion blir en viktigere dimensjon i mange internasjonale forhold. Mange mennesker i verden, også i Norge, søker mot religiøs tro også for å bekrefte egen identitet. Dette er uvant for de deler av Norges befolkning som opplever at religion ikke har betydning for annet enn tvil og tro.  

Dagens norske vi rommer i dag to-tre prosent muslimer og en noe mindre andel jøder, buddhister, bahá'íer og flere andre trosretninger og livssyn. Det bredere norske vi må være stort nok til å lytte til både dem som søker til moskéen, synagogen, kirken – og de som går søndagstur i skogen for den del.  

Med andre ord: Det norske vi i utenrikspolitikken må kunne innbefatte alle som bor her. Hvordan skal vi ellers fungere som demokrati? Alle grupper i Norge må kunne fremme synspunkter, møte motstand, møte respekt, vinne gehør. Vi trenger felles arenaer for å kunne skape noe sammen – og for å ivareta rettigheter og plikter sammen.  

Så er det dette: I vårt fellesskap ligger en historisk kulturarv til grunn – verdier, normer og regler av universell karakter: Menneskerettigheter, rettsstat, demokrati, ytringsfrihet, fri religionsutøvelse, likestilling mellom kvinner og menn. Det er bjelker i vårt samfunn – rettigheter og friheter – bygd opp gjennom generasjoner, det er verdier som ikke er og ikke skal gjøres relative.  

Å klare å leve med et favnende vi i Norge er ikke enkelt. Mange opplever at deres barndoms gater forandres – av nye lukter, lyder og skikker. Barn leker på et uforståelig språk. Følelsen av å være fremmed i egen by. Slik kan noen kjenne det. 

Men det finnes også en annen side. Norske jøder opplevde at det ble skutt mot synagogen sist høst. Etter skuddene sa noen av dem at de kjente seg så utrygge at de ikke lenger ville bære kipha. De fjernet smykker og symboler for ikke å bli identifisert som jøder. 

Unge norske muslimer forteller om opplevelsen av å kjenne seg mistenkeliggjort. Får de lov å kalle seg nordmenn? Også her føler mange seg fremmede og sliter med å finne sine plasser i det norske vi. Mange av dem har bodd her i hele sitt liv. Likevel er det vanskelig å få jobb fordi navnet klinger fremmed. De er slitne av å bli holdt ansvarlig for alt hva enhver med samme tro verden over måtte foreta seg. 

Vi kan ikke bare vedta et stort vi. Likevel er det spor å følge. Ett er å avvise tendensen til forenkling. Mennesker er ikke endimensjonale. To mødre på samme alder kan arbeide på samme sted, bo i samme område, ha felles interesser. Likevel fokuser vi ofte på de synlige forskjellene og ikke på likhetene. 

Men verden er ikke – og vil aldri bli – så enkel. Vår lojalitet går i mange retninger, vår tilhørighet er kompleks. En type identitet utelukker ikke en annen. Man må ikke velge mellom å være muslim og norsk, like lite som man velger mellom å være kvinne og ung, barn og elev, småbarnsfar og utenriksminister. ”Hvorfor må alt være enten – eller?” sa Kadra Yusuf til Where2Go. Vår identitet er sammensatt.  

Filosof og professor i islamologi Tariq Ramadan skriver om The Evolution of Fear, fryktens utvikling, om denne endimensjonaliseringen, om fiendebildene som følger. Vi kan gjenkjenne denne frykten i egne dagligliv, men også i samfunnsdebatten.  

Men vi kan ikke la frykt som følger av slike forenklinger utforme utenrikspolitikken. 

Vi ser i kampen mot terror at det å spille på frykt lett fører til at allmenne fundamentale prinsipper viker. Menneskerettighetene svekkes, fordi kampen mot terror overordnes universelle normer. Humanitærretten skyves til side. Noen påberoper seg rett til å stå over og utenfor loven.  

Dette må vi stå i mot. Også i utenrikspolitikken må vi bruke mangfoldet i det norske vi som en ressurs til å forstå en verden i endring, snarere enn en kilde til frykt for det som er annerledes.  

Til toppen