Historisk arkiv

Utenrikspolitisk debatt etter Afghanistan-redegjørelse

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Stortinget, 5. februar 2008

Det var utenrikspolitisk debatt i Stortinget etter utenriksminister Jonas Gahr Støres redegjørelse om en samordnet plan for Norges bidrag i Afghanistan. Her følger innlegg og replikker fra debatten.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Det har vært interessant å lytte til alle innleggene fra partiene. De kan vel egentlig oppsummeres i at det er et samlet storting som står bak den politikken Regjeringen her har trukket opp.

Det har for øvrig vært slik ved alle de beslutningene om både sivil og militær deltakelse som har skjedd i denne regjeringsperioden, og det var vel også slik i den forrige. Norge har dermed en solid tradisjon med å ha en bred oppslutning om politikken i Afghanistan.

Det er ikke slik i alle land. La oss merke oss det. Jeg tror det kan gå som et sterkt budskap til de kvinner og menn som nå tjener Norge og ISAF der ute. Det er hovedpoenget ved denne debatten.

Det ble en lang redegjørelse, og la meg også si til representanten Sponheim, med en viss grad av munterhet, at selvfølgelig står hele Regjeringen bak denne redegjørelsen – bak alle komma og punktum, særlig punktum! Selvsagt er det slik nå, som ellers.

Men det jeg vil diskutere litt, er respekten for at det er debatt, respekten for at det er ulike syn, respekten for at det er en del mennesker i vårt land – ganske mange – for hvem dette er et krevende tema med vanskelige problemstillinger og ukjente kulturer. Det er et oppdrag som det er krevende både i substans og tid å kommunisere. Derfor må vi alle jobbe med det.

Men jeg mener at det er de politiske partienes oppgave i vårt demokrati å være kanaler for de debattene, å være ombudsmenn og -kvinner for ulike syn og å tilby kunnskaper. Jeg vil få lov til å si: Det er feil at jeg ikke er påvirket i denne redegjørelsen av det seminaret som SV hadde, for det var et kunnskapsseminar hvor det blant annet var representanter fra ISAF, representanter fra akademia og representanter med ulike syn. Mange av de innleggene var det verdt å lytte til.

Jeg mener altså at vi i tiden som kommer bør ha respekt for og åpne kanaler for debatt om disse temaene. Men der det ikke kan være et fnugg av tvil, er om de avgjørelsene en regjering tar, om den politikken den legger fram for Stortinget, og det Stortinget så tar stilling til. Denne debatten har klargjort at det ikke er slik tvil, og da mener jeg at vi også skal ha respekt for den meningsdannelsen og -ytringen som skjer der ute.

Til representanten Gitmark vil jeg si at det er et høyt spill å si at denne debatten setter norske soldaters liv i fare. Jeg mener at å bruke slike ord i en sånn situasjon er å påta seg et stort ansvar. Det er nå viktig at våre folk ute vet at de har et samlet storting bak seg. Jeg tror at hvis vi i en situasjon sier at det er å svikte våre folk å ha debatt om et så krevende oppdrag, svikter vi samtidig noe av den demokratiske forutsetningen det er å samle så bred støtte, nemlig at slik debatt finner sted.

Det gjenstår ennå noen innlegg som jeg skal lytte til med interesse. For meg er det viktig å si at vi kan sende et signal i dag om at det er bred støtte til vårt militære engasjement som er viktig for sikkerheten, og det er bred støtte til den opptrappingen vi gjør på sivil side. Jeg har den oppfatningen at vi kan tape Afghanistan militært, og at vi kan bare vinne Afghanistan gjennom sivil satsing og utvikling av styresett.

Jeg tror at vi med den strategien vi nå har lagt og har støtte for, er på vei til å gi vårt bidrag til det. Men det er klart at Norges bidrag her er et lite bidrag i en stor sammenheng. Vi skal ikke overdrive den betydningen. Men vi har i hvert fall nå en veldig god og avklart plattform for det arbeidet vi skal gjøre videre.  

Presidenten: Det blir replikkordskifte.  

Morten Høglund (Frp):

Forutsatt at utenriksministeren er enig med oss i at mange krevende og sprikende begrensninger i det militære engasjementet gjør sikkerhetsarbeidet vanskeligere i Afghanistan, vil utenriksministeren og Regjeringen arbeide i en NATO-setting for å begrense disse begrensningene og gjøre arbeidet til NATO operasjonelt mer effektivt? 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg tror det er viktig å ha få begrensninger og stor grad av planleggingsfrihet for dem som skal gjennomføre denne vanskelige operasjonen. Samtidig tror jeg vi må erkjenne at når 40 land deltar, og de fleste av dem er demokratier som vårt, så kommer det føringer som gjenspeiler seg i vedtak som parlamenter treffer når det gjelder nærvær. Vi er altså ikke blant dem som har flest begrensninger rundt vårt engasjement.

Vårt engasjement kan også meget godt forklares med at vi konsentrerer oss der vi i den tidligere regjeringen og i den nåværende regjeringen har bygget opp lokalkunnskap. Som representanten Petersen sa: Vi må konsentrere oss om nærvær der vi har erfaring. Det er det vi nå gjør. Vi styrkekonsentrerer oss rundt Kabul og oppe i Meymaneh-provinsen, og der gjør vi en innsats som jeg tror er tilstrekkelig krevende som den er.

Så reiser det seg helt klart spørsmål som er krevende innad i alliansen, for dem som akkurat nå er utsatt for de mest krevende oppdrag, særlig i sør. Dette bildet kan også endre seg over tid, og derfor må den debatten gå internt i Nato. 

Jan Tore Sanner (H):

Høyre er tilfreds med at utenriksministeren gir en entydig beskjed til våre styrker, til det afghanske folk og til Taliban om at det norske engasjementet i Afghanistan er langsiktig.

En problemstilling utenriksministeren ikke kommenterte i sin redegjørelse, er at Canada har gjort det klart at de vurderer å trekke ut sine styrker neste år dersom ikke flere allierte solidarisk stiller opp i Sør-Afghanistan. Det vil kunne være en ganske alvorlig situasjon for hele operasjonen, dersom Canada og eventuelt andre land gjør alvor av sine trusler om å trekke seg ut av Afghanistan. Jeg vil derfor be utenriksministeren gi sin vurdering av konsekvensene for operasjonene i Afghanistan, dersom Canada og eventuelt andre gjør alvor av sine trusler.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg mener det vil være svært alvorlig hvis enkeltland føler at situasjonen blir slik at de må trekke seg ut ensidig. Derfor må NATO ta denne debatten grundig, og det gjør man også. Man hadde en tilsvarende debatt rundt Nederland, hvor situasjonen nå har endret seg ved at andre land også deltar i operasjonen der Nederland er ansvarlig – så den diskusjonen pågår. Vi må arbeide for at det blir mulig for Canada å stå i operasjonen.

Jeg tror også vi skal holde fast ved afghaniseringsstrategien, altså at vi gradvis og systematisk styrker afghanernes mulighet til å drive sin egen hær og sitt eget politi, og slik sett ta vare på sikkerheten. Det er jo slik, som det ble sagt i debatten her, at vi må ha en strategi for å kunne gjøre oss gradvis overflødige, og at det er den strategien som etter hvert kan løsne trykket som ligger der.

Jeg er enig i at det vil være negativt om det skulle skje at enkelte land sier at de nå unilateralt må trekke seg ut. Det må alliansen gjøre det den kan for å unngå. 

Dagfinn Høybråten (KrF):

Det er ikke vanskelig å si seg enig i utenriksministerens oppsummering når det gjelder enigheten her i salen. Det som jeg undrer meg litt over, er hans hyllest til debatten. Det å ha en åpen debatt er så sin sak, men synes utenriksministeren det er greit at det ikke bare er en folkelig debatt og opplysende seminarer, men at ledere og talspersoner for et av regjeringspartiene på dette området også tar til orde for å endre Natos Isaf-strategi for å få slutt på den offensive krigføringen, sier at man vil ha en stopp på angrepskrigen, at det er for mange vestlige soldater i landet og at dette ikke kan fortsette? Er dette uttalelser som er greie når de kommer fra ansvarlige ledere i et av regjeringspartiene? 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Det er veldig klart at mitt standpunkt ikke faller sammen med det som representanten nå gjengav. Jeg er uenig i den analysen, og jeg er uenig i perspektivet. Og så er det viktig å konstatere at det ikke er det perspektivet Regjeringen har. Regjeringen har tatt sine beslutninger, og jeg har redegjort for dem nå.

Som sagt er det enighet om hvert punktum og komma i den redegjørelsen, slik at det er Regjeringens avklarte standpunkt. Men at det er ulike syn ute i partier, er jeg forberedt på å leve med. At vi skulle ha en unison konsensus i alle deler av alle partier, ville nesten være – jeg vil ikke si – for godt til å være sant, men jeg tror ikke det ville rimet med det sannsynlige mangfold av meninger det er om et så krevende spørsmål.

Jeg er altså ikke av den oppfatningen som ble gjengitt her. Jeg sier klart fra om hva min mening er, og er med på meningsdannelsen i Regjeringen. Som sagt: Det kan aldri være tvil om hva Regjeringen mener, og det er det heller ikke i denne saken. 

Lars Sponheim (V):

La meg følge opp Høybråtens replikk og komme med en refleksjon rundt dette med offensive og defensive operasjoner i en krigsliknende situasjon: Selv om jeg prøver å forstå hva som ligger i dette, har jeg vanskelig for å forstå det. I praksis betyr det at hvis f.eks. Isaf-styrker, Nato-styrker eller gjerne norske styrker som gjennom etterretninger får beskjed om at det utvikler seg en celle av f.eks. Taliban-soldater som planlegger et angrep eller et attentat, skal man ikke sitte og vente på at det skjer, men faktisk reise ut og avvæpne den cellen. Det oppfatter jeg som en offensiv handling og en, etter mitt skjønn, helt nødvendig handling.

Er utenriksministeren enig i det? 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Ja, jeg er enig i det. Så vil jeg legge til, som jeg sa i min redegjørelse, betydningen av at man legger stor vekt på å gjennomføre det militære oppdraget på en måte som ikke skaper unødige sivile tap, og at man har stor kunnskap om de lokale samfunn man opererer i, slik at man ikke skaper flere problemer enn man løser. Dette temaet har stått sentralt i Nato nå gjennom flere år.

Jeg gav også til kjenne at president Karzai sa til meg at han hadde inntrykk av at det var forbedringer her nå. Men det er ingen tvil om at når man står overfor den typen utfordringer som Taliban og andre opprørsbevegelser representerer, kan man ikke ansvarlig sitte og vente på et angrep man vet kommer, skal komme. Da må man på helt naturlig vis ta de forholdsregler som skal til for å kunne både motsette seg det, avverge det og hindre de skader det kan medføre. Det er ingen tvil om det.

*****

For de endelige referater fra hele debatten, se Stortingets nettsider.