Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Stormøte:

Afghanistankrigen – korstog for vestlige verdier?

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Globaliseringskonferansen, Folkets Hus i Oslo, 7. november 2008

Afghanistan kan bare vinnes politisk, og gjennom egen afghansk nasjonal, sosial utvikling og politisk utvikling. Det handler da om å bygge afghansk kapasitet til å styre Afghanistan, sa utenriksminister Støre i en tale 07.11.08.

Denne teksten er en direkte avskrift av et lydopptak fra konferansen

 

Kjære forsamling,

Det er ikke lett å komme rett etter Malalai Joya, men jeg vil gi utrykk for respekt og ydmykhet overfor den kampen som Joya står i. Og vi er begge politikere og lever begge i våre politiske miljøer, og vi kan jo fra norsk side knapt drømme om den virkeligheten som hun lever i.

Selv om jeg har vært i Afghanistan flere ganger og opplevd drama der, så har det for meg hele tiden vært en mulighet å reise ut. Men det er slik at for henne så handler det om å reise hjem til denne virkeligheten. Jeg hadde bare lyst til å si det, i solidaritet, fra politiker til politiker.

*****

Jeg takker arrangørene for å sette denne debatten. Afghanistan er noe av det mest alvorlige og krevende som verden står overfor, og noe av det mest alvorlige og krevende som Norge og Regjeringen og de politiske beslutningstakerne står overfor.
Ja, det er et alvorlig og krevende oppdrag, det faktum at vi har norske soldater i utlandet i en operasjon, og vi bruker altså over ¾ milliard kroner årlig i sivil og humanitær innsats for å forsøke å bidra til å lykkes i Afghanistan. Og da må vi ha debatt om denne saken og vi må sette lyset fra flere vinkler. Dere har satt en dagsorden i dag og jeg takker for at jeg ble invitert til å komme hit. Og med Erling Borgen i panelet så blir det helt sikkert debatt her!

Jeg skal forsøke, innledningsvis, å nærme meg dette fra mitt ståsted. Og det første jeg vil dele med dere er det grunnleggende spørsmålet – og hvor jeg tror vi antageligvis kommer til å være enige:

Berører dette oss? Har det noe med oss å gjøre? Jeg tror at svaret er ja.
Men jeg stilte spørsmålet, for jeg mener det er berettiget. Det er ikke tvil om at det er andre steder på jorda hvor det også er millioner av mennesker som lever i et drama, i nød og sult. Kongo er et slikt eksempel. Vi har ikke soldater i Kongo og vi har ikke ¾ milliarder i bistand der. Og vi har ikke denne type konferanser om Kongo nå i dag.

Og i går møtte jeg Ingrid Betancourt. Colombia er også et drama. Og vi kunne nevne én etter én etter én. Men jeg mener det er ikke noe grunn til at ikke Afghanistan er viktig. Og jeg mener at Afghanistan er viktig og at det er spesielt.
Noe som gjør inntrykk på meg når jeg er i Afghanistan, og jeg har vært der mange ganger, det er hvor mange som sier – både i Kabul og ute i distriktene – at Norge har vært tilstede og satt et fotavtrykk over lang tid. Det var aktivister og solidaritetsmennesker i Norge både på 70-tallet, 80-tallet, 90-tallet som sto opp for Afghanistan. Og det tror jeg kommer av en dimensjon, som er veldig menneskelig: Det er et folk som det er lett å bli glad i. Det teller også i politikken. Og det er også fordi noe har vært på spill i Afghanistan. Noe viktig har stått på spill.

Jeg tror det i alle fall kan være et utgangspunkt, og jeg vil derfor også si at Afghanistan fortjener et stort engasjement. Og jeg mener det er et legitimt argument å bruke – ja, jeg er jo ikke enig i det, men det hører hjemme i debatten å si følgende: ”Nei, der har ikke Norge noe å gjøre”. Vi kunne ha sagt at vi skal prioritere krefter et helt annet sted.

Jeg tror ikke det er svaret. Det er viktig å være der. Og det som skjedde etter Talibans fall, ved årsskiftet 2001/2002, og det landet som da lå der; ja, helt åpenbart, etter min mening, krevde et internasjonalt engasjement.

Det var fra dette landet at terroristaksjonene mot New York, og senere mot London, var blitt planlagt. Afghanistan var også på dette tidspunktet på vei til å bli definisjonen på en ”failed state”, altså en stat som ikke er en stat, uten styringsstrukturer, og med store utfordringer for global og internasjonal sikkerhet.

Og glem ikke dette: Det internasjonale nærværet i Afghanistan er blitt gjentatte ganger legitimert i FNs Sikkerhetsråd, som vi i Norge holder som noe av det viktigste for internasjonal rett, gang etter gang. Situasjonen og framtiden for Afghanistan er viktig for fred og sikkerhet og regional fred og sikkerhet.

Senest for en måned siden ble det vedtatt under ”Artikkel syv”, og det er den artikkelen som legitimerer Sikkerhetsrådet, verdens stater, å bruke i og for seg alle midler for å bidra. Sånn sett er det forankret i det som vi mener er det ytterste organ for å definere om man kan bruke makt i et annet land.

*****

Så mener jeg spørsmålet må stilles:

Hvilke feil ble gjort ved starten av operasjonen? Og de er helt åpenbare, etter min mening. Én hovedfeil var at ikke FN kom inn tidlig. For det det handlet om i 2002, tror jeg, og det er det jeg hører når jeg snakker med afghanere; det var jo å ta fatt på å støtte afghanerne i å bygge en stat.

Og det er riktig som Joya sa her at ”a nation cannot build a nation for another nation”. Det er afghanerne som må bygge Afghanistan. Og jeg tror åpningen for å bygge Afghanistan og ta tak i dette var optimal i 2002. Men da brukte man ikke sjansen godt nok.

Det er verken ett stort medlemsland i NATO eller NATOs oppgave eller erfaring å bygge stater. Det er FN som kan bygge stater. Det er FN som har apparat til å støtte land til å bygge sin egen stat. Og det var en feil at ikke FN fikk et tyngre mandat, et tyngre fotavtrykk allerede i 2002.

Jeg tror det har to årsaker. Den ene var at FN nølte, Generalsekretæren var i tvil om man hadde kapasitet, og det andre var for å sette et ”lett fortavtrykk”, og dermed så ble FNs fotavtrykk altfor lite, og det ble altfor stor fokus på at det her var sikkerhetsutfordringer som måtte løses gjennom kampen mot terror.

Og på en måte kom Afghanistan inn i denne ulykkelige sirkelen av å være ”skyteskive” eller ”målskive” for kampen mot terror. Og det er jo bare én begrenset del av Afghanistans store oppgave. Og så kom Irak-krigen, fokus skiftet, og verdifull tid gikk tapt.

*****

La meg si bare en ting, for det har vært fokusert på akkurat dette i innlegget før meg; krigsherrene – selvfølgelig et stort problem. Men jeg tror at det samtidig er uttrykk for hvordan Afghanistan på mange måter hadde kollapset. President Karzai har ikke en ”kort-hånd” som bare har ”ess og konger og dronninger og knekter”. Han har mange ”dårlige kort” på hånden, noe som reflekterer det politiske Afghanistan, slik det var maktpolitisk i 2002.

Og vi fikk nå høre et råd om at man må ”hive Nordalliansen ut av Afghanistan”. – Ja, hvordan skal utenverdenen gjøre det? Det er en reell maktfaktor i dette veldig kompliserte samfunnet. Og de var med på å hive Taliban ut, og de hadde makt rundt de politiske bordene som avgjorde Afghanistans konstitusjon og Afghanistans organisering i 2002.

*****

Så skal jeg bruke andre delen av innlegget mitt til å spørre: Hva er så veien videre? Hva er strategien?

Jeg mener at når man går inn i en slik operasjon, så må man være opptatt av hva som skal til for å komme ut av den. Man må ha en exit-strategi fra dag 1. Og for at ikke noen skal misforstå: Jeg er tilhenger av at Norge skal være i Afghanistan fortsatt, for jeg tror ikke at oppgaven er løst. Men jeg tror det er veldig viktig for hele prosjektet at man har en exit-strategi.

Hva skal til den dagen Afghanistan skal styre Afghanistan? For dette er målet – at afghanere kan styre Afghanistan. Det er altså ikke primært en militær oppgave. Og jeg mener, ja – jeg må gå i rette med Joyas innlegg her – det er ikke slik at alle tar ”instruks fra én regjering” i denne operasjonen. Tvert i mot, Norge har i de årene vi har hatt regjeringsansvar, vært pådrivere på hvert eneste møte om at strategien må legges om. Vi vinner ikke Afghanistan militært. Afghanistan kan bli tapt militært, for landet kan synke nok en gang inn i borgerkrig og opprørere og terror og interne kriger.

Men vi vinner aldri Afghanistan militært i den forstand at den dagen én gruppe er nedkjempet, én gruppe er blitt bombet, så er saken løst. – Nei, slik kommer det ikke til å gå.

Afghanistan kan bare vinnes politisk, og gjennom egen afghansk nasjonal, sosial utvikling og politisk utvikling. Det handler da om å bygge afghansk kapasitet til å styre Afghanistan. Det betyr at afghanerne må selv gradvis være i stand til å ta over sin egen sikkerhet. Det handler om å støtte og bygge den afghanske hær. For Afghanistan ligger i en del av verden der det må være en hær.

Men ikke minst å bygge afghansk politikk. Jeg ser det sitter afghanere her i salen. De vil også vite at i lokalsamfunnene må det være politi; der er det ikke hæren som hjelper, men politiet som hjelper.

Og det handler om å bekjempe en endemisk korrupsjon. Det er i dag et samfunn med høy korrupsjon. Det handler om å bekjempe narkotikaindustrien – som, som det ble sagt, leverer over 90 % av verdens forbruk, og produserer mye mer enn det. Store, store utfordringer.

Igjen, det er ikke militære strategier man kommer til å lykkes i med dette. Det er snakk om å sette Afghanistan i stand til å styre Afghanistan selv.

*****

Jeg leste et intervju med professor Fredrik Barth i avisen forleden. Han har kommet med bok og så sto det innledningsvis; ja, journalisten hadde tatt seg den frihet å si at ”nå blir vel Støre sur på deg”, sto det. Og så sa han ”det kan hende det”, sa Fredrik Barth.

Da jeg leste det, skrev jeg brev til ham, hvor jeg sa at ”nei, Fredrik Barth, jeg er ikke sur på deg, jeg er enig med deg”. – Fordi han gir i sin siste bok, altså Norges ledende ekspert på Afghanistan, en veldig god beskrivelse av kompleksitetene i dette samfunnet. Om folkegruppene og pashtunernes historie, om nord og sør, om etnisitet. Og han forklarer at det er bare gjennom å forstå alt dette, hvordan dette kan virke inn på et land, at Afghanistan kan styres bare av afghanere. – En uhyre kompleks prosess, og jeg mener at Barth setter fokus på dette, og vi må forstå det.
Derfor så handler det blant annet om å gi støtte til en nasjonal politisk dialog, som får dette landet til å henge sammen. Det har aldri vært styrt sentralistisk.

Jeg mener man kan stille spørsmål ved om den konstitusjonen som ble laget i 2002 var klok, for den bygget på en veldig sterk sentralstyring. Et land som ikke har vært styrt sterkt sentralt, burde kanskje hatt noe mer deling av makt for å få dette til å henge sammen.

For to-tre dager siden hadde vi landets minister for lokal og regional styring på besøk i Oslo (Jalani Popal). Ham kjenner mange av dere godt fordi han jobbet med norske humanitære organisasjoner på 1990-tallet. Han arbeider nå med selve prosjektet å bygge opp kontakt mellom Kabul og lokale strukturer. Og dette er ikke noe som jeg tror vi med vestlig bakgrunn har forutsetninger for å forstå hvordan skal gjøres. For dette skal sameksistere med tradisjonelle strukturer som vi ikke er vant med. Afghanere må bygge Afghanistan.

*****

Så skal jeg ”gå inn for landing” med et par sluttrefleksjoner: Det handler blant annet om at Afghanistan må få rom til å føre politiske forsoningsdialoger. At de gruppene i Afghanistan som ikke er med i politikken må med; der må terskelen bli lav så de kan komme inn i politikk og ut av vold. Men det kan bare skje mellom afghanere. Vi kan støtte dem, men det er ikke det samme som at vi skulle snakke med den ene eller andre parten. Afghanerne må få rom til å snakke – seg imellom.

Og så vil jeg si; det er kommet ny president i USA. Og spørsmålet dagen etter at Obama ble valgt var; ”hva vil Norge gjøre for å gi flere soldater til Obama”? Og da er mitt svar: ”Det er ikke Obama vi skal hjelpe – men afghanerne”. Det er Afghanistans behov dette handler om.

Men jeg stiller spørsmålstegn ved om det er flere soldater Afghanistan trenger. Jeg tror det snarere er å få den riktige politiske strategien. Jeg er helt overbevist om at soldater er nødvendig i den nåværende sikkerhetssituasjonen. Og med all respekt for det innlegget jeg nettopp har hørt, så har jeg møtt – hver gang jeg har vært i Afghanistan – menneskerettighetsmiljøer, forfattere, intellektuelle, parlamentarikere – og jeg har ikke hørt én som har sagt at nå må Norge og de andre landene trekke styrkene ut. De har sagt at det må være målet at de forlater landet, slik at Afghanistan kan styre Afghanistan, men det kan ikke skje nå. Og det merker jeg også at Fredrik Barth som ekspert sier; det kan ikke skje over natten.

*****

Mitt siste punkt er dette:

Vi må være innstilt på at dette er fylt av dilemmaer. For når jeg sier at exit-strategien for Afghanistan er at afghanerne kan styre Afghanistan, så må vi være forberedt på at de kommer til å styre Afghanistan på en annen måte enn vi styrer våre land. For de har andre verdier, en annen historie, en annen kulturbakgrunn. Vi får ofte reaksjoner fra folk i menneskerettighetsmiljøene. De er glad for at landet har et folkevalgt parlament, men de er veldig opprørt over de lovene det parlamentet vedtar. Menneskerettighetskommisjonæren sier at hun respekterer parlamentet, men hun noterer seg at parlamentet vedtar det hun kaller anti-demokratiske lover, begrenser kvinners rettigheter, strammer inn på ytringsfriheten.

Her kommer vi jo i et dilemma, hvor vi på den ene siden vil at Afghanistan skal bli styrt av afghanere, og samtidig si at våre verdier er universelle. Men vi har en verden full av dilemmaer, og det må vi tåle å leve med.

Så skal vi også ha med at dette er en regional situasjon. Det blir ikke noen løsning i Afghanistan om vi ikke finner løsning i Pakistan. Der er det positive tegn som man kan se noe av nå, med Iran, med Kina og med landene i nord, men krevende situasjoner.

Og så skal vi heller ikke glemme, siden vi har et stort fokus på alt som er vanskelig, og det er ikke unaturlig, men mange afghanere jeg har møtt påpeker også det som har gått og går i riktig retning: At Afghanistan i dag på mange måter har utviklet seg og løftet seg siden 2002. 85 % av befolkningen lever i områder med helsevesen-dekning, andelen var under 10 % i 2001. Og 80.000 flere barn reddes på grunn av redusert barnedødelighet, 40.000 færre nyfødte dør hvert år, sammenlignet med rundt år 2000. 2,5 millioner afghanere har mottatt sosialstøtte. Mer enn 5 millioner flyktninger, av totalt 8 millioner, har vendt tilbake til landet. Mer enn 6 millioner barn har begynt på skolen og mer enn 3.500 skoler er bygget.

Jeg var med på åpningen av en av dem for tre uker siden. Og i den skolebygningen i Meymaneh som vi har vært med og finansiert oppussingen av, som nå er en jenteskole, der hadde Taliban sitt hovedkvarter fram til 2001. De hadde hatt hester i klasserommene. Nå er det jenter der. Det er altså veien for utvikling i Afghanistan.

Min konklusjon, kjære forsamling, er at dette er krevende, og vi må diskutere det. Jeg er ikke den som kommer til å ha skråsikre meninger om alt dette. Vi må diskutere dilemmaene. Men jeg er overbevist om at utgangspunktet er viktig; vi skal bli stående i Afghanistan; vi har en oppgave å gjøre ved å stå ved det afghanske folk. – Ikke bare fordi vi har en moralsk forpliktelse, men også faktisk fordi det berører vår egen sikkerhet.

Takk for oppmerksomheten.