Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Krigens vold mot kvinner [1]

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Artikkel til jubileumsboken i anledning Helga Hernes’ 70 årsdag, januar 2008

I våre dager er de fleste kriger borgerkriger, forårsaket av etniske konflikter. Det første offeret i en borgerkrig er samfunnet. Selve samfunnsstrukturen rives i stykker. De fremskritt som allerede var der, blir revet bort. Kvinner er mer utsatt enn menn når samfunnet bryter sammen. Fra å bli voldtatt og fordrevet, til å bli nektet retten til utdanning, mat og helsestell, er det kvinnene som bærer størstedelen av lidelsen. De bærer den tyngste byrden. Som Oslos tidligere biskop Gunnar Stålsett sa på den internasjonale konferansen ”Kvinner for fred” i Jakarta i april 2007: “Kvinnenes stemmer er spesielt viktige når det gjelder samfunnets behov, særlig i forsoningsprosesser.”

Kvinnene vet hva de snakker om. Selv der det ikke er militære konflikter, er vold mot kvinner en av de vanligste formene for vold i verden. Og i krigstid forverres dette. Fra Kongo og Sudan til Somalia, Afghanistan og Irak blir kvinner utsatt for vold, og rammet målrettet av partene i konflikten. Kvinner som offentlig forsvarer kvinners rettigheter, trues med mer vold. Stemmene deres blir skyteskiver. I krigstid skrumper kvinnenes offentlige rom inn.

Seksualisert vold
Voldtekt blir i stadig større grad brukt som våpen i krig. I Nord-Uganda ble en 15 år gammel jente bortført fra hjemmet om natten av Lord’s Resistance Army. Hun kom med denne innstendige bønnen: “Jeg vil at dere skal overbringe en melding for meg. Vær så snill å gjøre det dere kan for å fortelle verden hva som skjer med oss, med barna, slik at andre barn ikke behøver å oppleve slik vold.”

Hennes historie er ikke enestående. I Darfur blir kvinner og jenter voldtatt når de går ut for å hente ved. I Liberia hadde mer enn 40 % av de kvinnene og jentene som deltok i en undersøkelse, blitt utsatt for seksuell vold. I Øst-Kongo blir det hver måned meldt om mer enn 2 000 voldtekter på kvinner og jenter. Jenter og unge kvinner er spesielt utsatt både som barnesoldater og når det gjelder andre former for overgrep i væpnede konflikter. Det er vanskelig å fatte. Tall fra flyktningleirer er skremmende lesning.

Vi er alle enige om at bildet er dystert. Og vi er alle enige om at det som skjer er fullstendig uakseptabelt. Vi må arbeide sammen for å få slutt på seksuell vold. Vi må arbeide sammen for å støtte ofrene, og vi må si vår mening. For å få slutt på at dette går ustraffet og for å ta opp de virkningene dette har for samfunnet på lang sikt, må vi skape oppmerksomhet og forståelse hos allmennheten. Seksuelt misbruk av kvinner skyldes dypt rotfestede fordommer, diskriminering og manglende likestilling. – Og det faktum at det virkelig er et ”effektivt våpen” i krig, et våpen som er ydmykende og gjør svak.

Når overgriperne går ustraffet, vil de slå til igjen. Sårene i samfunnet vil ikke leges, og overgrepene mot kvinner vil fortsette, selv etter at landet har kommet ut av konflikten. Som FNs høykommissær for menneskerettigheter, Louise Arbour, har sagt: “Å yte ofrene rettferdighet er ikke bare tvingende nødvendig av moralske grunner, det er også en nødvendig forutsetning for forsoning og fred.”

De internasjonale straffedomstolene for det tidligere Jugoslavia og for Rwanda har gjort banebrytende arbeid ved at de har definert systematisk vold mot kvinner som forbrytelser. Dermed kan de ansvarlige bli stilt til ansvar. Det er oppmuntrende at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har begynt å reise tiltale mot mennesker som er mistenkt for slike forbrytelser i Darfur og Uganda. I henhold til ICCs vedtekter anses voldtekt, seksuelt slaveri, tvungen sterilisering og alle andre former for seksuell vold å være like alvorlig som krigsforbrytelser. Dersom de begås i forbindelse med omfattende eller systematiske angrep på en sivilbefolkning, er de forbrytelser mot menneskeheten.

Likevel kan regjeringer nekte å utlevere mistenkte slik at de kan stilles for retten. Ofrene kan være lite villige til å stå frem og vitne – fordi de er redde eller de ikke har tiltro til retts­systemet. Spesialdomstolen for Sierra Leone er et eksempel på en ny kategori internasjonaliserte domstoler som har hatt fremgang på dette området, ved at de har arbeidet side om side med en sannhets- og forsoningskommisjon og hatt et rammeverk for å beskytte ofre. Jeg tror det er slik vi må gripe dette an. Vi er nødt til å innse at kjønnsrettferdighet er unntaket heller enn regelen.

Kvinner, fred og sikkerhet
Elisabeth Rehn, Finlands tidligere forsvarsminister, la for seks år siden, sammen med Ellen Johnson-Sirleaf, Afrikas første demokratisk valgte president, frem en verdensomspennende rapport om kvinner, krig og fred. Denne rapporten var en milepæl. De bruddene på menneskerettighetene som de dokumenterte, er fremdeles virkeligheten for kvinner og jenter i dagens krigsherjede land og regioner.

Selv om FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet (2000) er viden kjent nå, går det sakte å gjennomføre den og gjennomføringen er fragmentert. Den 8. mars 2006 lanserte vi den norske handlingsplanen for gjennomføring av Sikkerhetsrådsresolusjon 1325. Gjennom denne handlingsplanen arbeider Norge for at kvinner skal delta mer og være bedre representert ved lokale og internasjonale fredsbyggingsprosesser. Vi vil intensivere innsatsen vår for å ivareta den retten kvinner har til beskyttelse i konfliktsituasjoner.

Det er et stort problem, selv innen vårt eget system, at menn ofte forventer at kvinner skal ta seg av saker som gjelder kvinner. Det er endatil noen menn som ser på Resolusjon 1325 som et “særinteressefelt”, som de selv ikke trenger å ta altfor alvorlig. Her tar de veldig feil. Og la meg være tydelig på dette: Vi har som mål at Norges utenrikspolitikk skal ta mer hensyn til likestillingsperspektivet. Kvinnenes vanskelige situasjon i krig, og kvinnenes rolle i fredsprosesser og i fredsbygging er ikke en “særinteresse”. Dette har høy prioritet. Vi forventer at alle som er involvert, både menn og kvinner, forstår det poenget. Vi vil også stille partnerne våre til ansvar. Dette omfatter de flernasjonale organisasjonene der vi er medlem og bidragsyter, utviklingsbankene, bilaterale partnere og ikke-statlige organisasjoner som mottar offentlige midler.

Gjennom sin utrettelige innsats i hele sin karriere – som akademiker, politiker og diplomat – har Helga Hernes økt vår kunnskap og skapt større forståelse for kjønnsdimensjonene ved vårt arbeid. Hun sto sentralt i utarbeidelsen av den norske handlingsplanen for gjennomføring av Resolusjon 1325. Hun arbeider for Utenriksdepartementet med strategier for kvinnerettet fredsbygging i Afghanistan. Helga har pekt på at i moderne krigføring, og i interne og etniske konflikter, blir kvinnene overlatt til seg selv, intet mindre. De må forsørge familien og er mer utsatt for vold enn menn. Kort sagt er det godt dokumentert at det er kvinner og barn som i urimelig grad lider under de langsiktige konsekvensen av moderne krigføring.

Dette mønsteret kommer tydeligst frem blant internt fordrevne i konfliktrammede land. Største­delen av menneskene i flyktningleirer er kvinner og barn. Det er ofte kvinnene som sitter igjen med hovedansvaret for barna, og mange blir enslige forsørgere. Et stort antall internt fordrevne og andre sivile er under risiko for å bli utsatt for vold og overgrep.

Så hvordan kan så likestillingsperspektivet komme sterkere frem i den humanitære hjelpeinnsatsen? Det er dette spørsmålet vi må stille oss. Til tross for alt vi nå vet om behovet for humanitær innsats med et likestillingsperspektiv, er det nødvendig å opptre mer samlet og med mer konkrete tiltak. Handlingsplanen for gjennomføring av Resolusjon 1325 er et steg i riktig retning. Den norske regjeringen vil fortsatt ha et nært samarbeid med norske ikke-statlige organisasjoner, og mange av disse har arbeidet for å gjøre denne saken mer synlig. Utenriksdepartementet har som krav at all humanitær innsats som mottar støtte fra det offentlige, skal ha med et perspektiv på likestilling. – I planene sine, når de utfører arbeidet og i evalueringsprosessene.

Vi har også et nært samarbeid med FNs organisasjoner. Norge støtter gruppen med likestillingseksperter ved FNs kontor for koordinering av humanitære aktiviteter (OCHA). Vi støttet aktivt FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) da denne organisasjonen opprettet en øremerket ekspertstilling på kvinne- og likestillingsspørsmål ved høykommissærens kontor. Vi har bidratt til at det har blitt opprettet en egen stilling som likestillingsrådgiver ved FNs Avdeling for fredsbevarende operasjoner (DPKO), og vi har lagt vekt på aktiviteter knyttet til likestilling i de enkelte fredsoperasjoner.

Kvinners deltakelse
I de fleste tilfeller fører væpnede konflikter til at det offentlige rommet der kvinner kan ta aktivt del i det politiske, økonomiske og sosiale liv, reduseres. Dette er et faktum vi ikke må glemme. Fredsskapende virksomhet er ikke kun en øvelse rettet mot de stridende parter, den må ha med den andre halvdelen av samfunnet, den må ha med kvinnene. Norge arbeider på flere fronter for at kvinnene skal delta mer og være bedre representert i fredsprosesser.

Fredsprosessene tjener på at kvinnene er med. Dette sier seg selv. Det at kvinnene deltar, gjør det mer sannsynlig at fredsavtalene blir gjennomført. Det sikrer bredere støtte for endringer som vil påvirke folks hverdag. Vi må arbeide for at kvinner skal delta, både fordi kvinnene har like stor rett til å delta og fordi deres bidrag gir alle vedtak større verdi. Vi må forsere flere psykologiske, historiske og tradisjonelle hindringer før kvinnene kan delta i freds­prosesser. Det er liten tvil om at kvinnene er underrepresentert på høyeste nivå i de militære og politiske hierarkiene i mange konfliktområder.

Vi må stille spørsmålene: Hvem har nøkkelen til fred? Er det de som lager krig, som også er best egnet til å skape fred? Er det de som river ned, som er best egnet til å bygge opp igjen? Noen ganger er det bare de som kan skape fred, men det er sjelden det er de som er best egnet til å gjøre det.

Vi må strebe etter en bedre fordeling mellom kjønnene hos forhandlerne i de fredsprosessene der vi deltar. Dette kan være et lite bidrag, men det er et bidrag som vises. Vi må intensivere innsatsen vår for å sikre en likere fordeling mellom kjønnene hos våre egne deltakere i freds- og forsoningsprosesser. Som tilrettelegger er vi ikke i en slik stilling at vi kan tvinge partene til å øke kvinneandelen i deres fredsforhandlingsdelegasjoner. Vi har imidlertid et ansvar for til stadighet å minne partene om at dette likestillingsperspektivet er viktig.

Norge støtter lokale kvinnegrupper i konfliktområder over hele verden. Det finnes mange eksempler på at kvinner kommer sammen på tvers av skillelinjer som krigen har skapt, for å finne ut hvordan de kan få slutt på volden og for å arbeide for fred. Verdens­samfunnet har en viktig rolle å spille når det gjelder å skaffe økonomisk og politisk hjelp og logistikkhjelp til disse forsøkene. Norge har for eksempel støttet opprettelsen av en internasjonal kvinnekommisjon som skal arbeide for fred i Israel og Det palestinske området. Jeg har regelmessige møter med denne kommisjonen. Formålet med den er å trekke veksler på stemmene og perspektivene til kvinner som opplever konflikten i sin hverdag, og for å stille alle partene til ansvar for å oppfylle de forpliktelsene de har til å ta med kvinner i forhandlings­prosessen.

Positive utviklingstrekk
I løpet av fjoråret ble Liberias president Ellen Johnson-Sirleaf det første kvinnelige statsoverhodet i Afrika, og Liberia vedtok en lov mot voldtekt. Kvinnene i Sierra Leone presset på for å få på plass lover om menneskehandel, arve- og eiendomsrett. I mange land ble det innført nye lover og forskrifter for å fremme likestilling mellom kjønnene. Det er globalt akseptert at likestilling mellom kjønnene er nøkkelen til menneskets utvikling og til menneskets trygghet.

Voldtekt er blitt definert som et våpen i krig og en forbrytelse mot menneskeheten. Kvinnenes menneskerettigheter har fått innpass på alle større internasjonale agendaer. Men selvfølgelig – som alltid – er veien ofte lang fra ord til handling. Det vi trenger nå, er et sterkt likestillings­organ i FN-systemet som kan føre systemet sammen slik at det kan arbeide for strategier og praksis. Dette var en av de viktigste anbefalingene fra Generalsekretærens høynivåpanel for reform av FNs operasjonelle aktiviteter, der statsminister Stoltenberg var en av lederne. Ved å strømlinjeforme og slå sammen tre av FNs eksisterende likestillingsinstitusjoner til et FN-program for likestilling og kvinners rettigheter, vil FN stå bedre rustet til å mobilisere de krefter som arbeider for endringer på globalt nivå, og å inspirere til bedre resultater på landnivå.

Vi har gjort dette i mindre målestokk i mitt eget departement ved å styrke kapasiteten i en egen Seksjon for globale initiativ og likestilling som bl.a. skal følge opp handlingsplanene våre og sørge for at de settes i verk. Jeg kan forsikre om at Norge fortsatt vil være i front når det gjelder å beskytte og hjelpe kvinner i væpnede konflikter. Vi vil fortsette å arbeide for likestilling som del av både vår internasjonale og vår nasjonale politikk.

***** 

For mer informasjon om boken, kontakt Pax forlag eller Prio (Torunn L. Tryggestad).


[1] Denne teksten er en oversatt og redigert versjon av velkomsttalen på vegne av den norske regjering til konferansen The Impact of Armed Conflict on Women  i regi av Norges Røde Kors og Institutt for fredsforskning (Prio) i Oslo 8. mai 2007.

Til toppen